Rom ble ikke revet på en dag

I alle fall ikke dette rommet. Vet ikke hvilken dag vi er på nå med oppussing, men jeg vet at jeg ikke husker en tid før dette. Var det noe med Corona? Dagen i dag har gått med til å bryte opp gulvet i hele stua til Lars. Husk at vi har gått 100 prosent vekk fra alt som skulle være enkelt. Nå er peisen vekk også. Ikke nok med det, men han lurer på å ha den i garasjen og hente den frem til jul. En peis. Nei, lettvinte løsninger er visst for noen andre.

Egg her? Det er et ubehagelig syn?

I går hadde vi Lina her også. Det var godt å være tre. Da ble hele kjøkkenet strippet og vi malte taket og begynte å pusse ned skapdørene. Dessuten var det deilig med andre å snakke med. Håper Lina kommer tilbake. Lars kjøpte kake i dag, men det ble ikke det samme.

Lørdagen gikk forresten ikke med til oppussing. Planen var å bli med på riving på kvelden, eter en oslotur, men osloturen ble ikke helt som planlagt. Jeg og Trine skulle på shopping på Vestkanttorvet og så på kafé og sånn. Men selvom vi kom oss på Vestkanttorvet, var vi vel skjønt enige om at det var en stor skuffelse. Noe særlig mer fikk vi ikke gjort, for etter en vaffel ble besøket i hovedstaden forvandlet til en lek på liv og død kalt «Hvor er nærmeste do, jeg trenger en nå»! Ikke mye til spill, men jeg runda det. All fast føde skulle ut igjen, så jeg var ikke i form den kvelden for å si det sånn! Lars måtte rive alene.

Snedig bruk av font får 1989 til å virke som veldig lenge siden.

I Oslo møtte jeg på en selger som ville selge meg mummifigurer i glass. Det er ikke det dummeste en kan prøve seg på det. Men han hadde også et sett mummibestikk for barn. Det var jeg for gammel til, sa han. Det bestemmer jeg selv, svarte jeg. Men jeg kjøpte dem ikke. Ikke når det skulle være på den måten. Ikke de glassfigurene heller. Senere møtte vi en annen fyr som ikke ønsket å være påtrengende, og det sa han såpass mange ganger at vi ikke trodde noe særlig på det. Han smilte til oss der han kom mot oss med sykkelen sin, og jeg rakk akkurat å tenke at helsikke han der husker jeg ikke hvem er før han sa, som de alltid sier: Kan jeg snakke med der om noe? Hva tror dere jeg vil snakke om? Svaret på det kunne være alt fra Gud til den hellige ånd, men jeg tok en råsjans og svarte at jeg trodde det nok var han Jesus. Det stemte og han virket fornøyd. Så spurte han om vi trodde på Gud, og jeg sa som sant var, at det var det ikke noe enkelt svar på, og herfra gikk ikke samtalen den veien han hadde håpet. Jeg tror han hadde planer videre for ja og nei. Han fortsatte med å spørre om han kunne be for oss, velsigne oss eller noe liknende, for da kunne han garantere oss at vi ville begynne å tro og dermed være sikret en plass i himmelen. Han trodde nemlig at han hadde en spesiell kontakt med Gud, sa han. Jeg spurte ham hvorfor han trodde det, og det kunne han snakket om i timesvis, om ikke enda lengre, men han gjorde ikke det og det kom ingen konkrete eksempler heller. Slukøret måtte han fortsette uten å så mye som å kunne si Gud velsigne dere, for selv om vi sa at han bare måtte gjøre det dersom han virkelig ville, så var det visst ikke sånn det funket.

Vi fikk tid til en runde minigolf også.
Så. Mye.Gulv.

Men nå er vi altså her igjen. Bryter opp gulv. Bærer sponplater. Spiser frossenpizza. River tapet. Maler. Kaster. Og jeg er så lei. Heldigvis er det ei katte her som ikke skjønner bæret så da må jeg nok ta meg enden ny pause bare for å tilbringe litt tid med ham så han ikke blir for stressa. Komme da pus!

Vis Domino litt kjærleik da!

Legg igjen svaret ditt her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: