5. desember – med julefortelling

Velkommen til årets Dorullkalenderen her på sebolas.com!

I år er temaet for julekalenderen; julefilmer. I tillegg er det en konkurranse i år!
Det er opp til dere å gjette på hvilken julefilm dagens dorullnisse er inspirert av, og send meg mail. Det er også hyggelig om dere legger igjen en kommentar nederst så vi ser at det har vært noen her, men husk å ikke si svaret der. Meldinger med svaret blir slettet så fort jeg ser det. Reglene er enkle, den som gjetter flest filmer rett vinner premien, som blir trukket på selveste selve.

Svarene får dere IKKE dagen etter, som jeg tidligere har sagt. Svarene kommer på julaften, på den måten kan folk som ikke fulgte med helt fra starten også ha en sjanse.

Her er premien:
Grådyrveske, med grådyrkopp, grådyrbuttons, 2 grådyrkoppunderlag, grådyrtegneblokk,
grådyrkjøleskapsmagnet, grådyrakvarell og et innrammet grådyrmaleri.

Noen av filmene er julefilmer jeg elsker, andre er julefilmer jeg hater. Noen har jeg ikke sett engang, og andre er kanskje ikke du enig i at er en julefilm engang. Noen av filmene vet du at kommer, noen kommer du til å savne og noen har du overhodet aldri hørt om. Litt vrient skal det jo være. Dorullnissene viser noen gang en egen versjon av filmplakaten, andre ganger er det kanskje en scene fra filmen. Noen ganger har jeg prøvd å kopiere så godt jeg kan, mens andre ganger har jeg tatt meg friheter. Det er ikke juks å google, av og til tror jeg det er direkte lurt!

Det var det hele, bloggen fortsetter under bildet, her er dagens dorullnisse:

Hvilken julefilm? Send svaret til sebsolli@gmail.com

Klar for en artig julehistorie? Jeg fortalte denne historien til ungene i dag tidlig under adventstunden.
På morgenen i dag stabber jeg som vanlig ut av soverommet og oppover gangen. Jeg har ikke linser på og øynene er knappenåler, men jeg legger merke til noe usedvanlig der jeg vralter i vei på bare føtter. De to nissene ved potteplanta ved stuedøren står akkurat der de skal. Jaha, tenker jeg, katten Jansson har hatt en rolig natt. Jeg forsvinne rinn på badet og gjør det man må når man må gjøre det, og på vei ut igjen oppdager jeg noe annet litt småpussig. Halve badegulvet mitt er innsmurt i blod. Brått litt mer våken begynner jeg å granske blodflekkene. Jeg kommer plutselig på vannskålen som Jansson knuste forleden. Har han tråkket i glasskårene? Velvillig lar han seg plukke opp (han er aldri langt unna når man er på do) og jeg sjekker alle føttene hans. Ikke bare er han helt fin på potene, han synes det til en forandring er helt ok å å bli løftet. Han pleier å stritte litt imot, men nå ligger han i armene og ser rett og slett ganske tilfreds ut. Jeg setter ham ned og går ut i gangen igjen, mot soverommet. Og akkurat i tide rekker jeg å registrere at jeg nesten tråkker på en liten og veldig (veldig) død mus. Død og blodig mus. Blodsporene fører opp mot badet, men jeg trengte ikke egentlig dem til å løse dette mysteriet.

Hva hadde denne historien å gjøre på en adventstund? Vel, ungene frydet seg og de hadde egne historier de kunne supplere med! En fin start på dagen.

«Det var enden på den musevisa«, det var DET jeg skulle ha sagt!