På et støvete lite kontor i en liten by forsøkte solen å snike seg inn gjennom persiennene. Sammen med en bukett påskeliljer forsøkte den desperat å lyse opp lokalet. Peggy Underwood så bort på den gule hjelpeløse buketten som stod på en stabel med en samling gamle detektivromaner og god gammel husmorporno. Vanligvis ville hun ha dratt persiennene opp og fortsatt forsøket på å gjøre arbeidsplassen litt triveligere, men hun hadde akkurat kommet på hvilken tid det var på året. Påske. Det betydde at det snart ville skje et grusomt mord, dersom det ikke allerede hadde skjedd. Peggy jobbet riktignok på et detektivbyrå, men hun foretrakk hyggeligere mysterier, slike hun leste om rundt juletider, ikke blodige mord. Allikevel var det det som snart ville komme. Det var hun sikker på. Men påsken i år skulle bli annerledes. Hun hadde hengt opp et skilt ute på døren der det stod at de hadde stengt. Hun stengte for alt innsyn i kontoret, og hun hadde bedt posten om å oppbevare all post for dem hele påsken. Ingen skulle komme hit med en uløst sak til dem nå. Nei, snart skulle hun og Cicero sitte på flyet mot Syden på vei mot deres roligste påske så langt. Hun reiste seg stille. Ingen måtte høre at det var noen på kontoret. Hun var redd han mer enn gjerne ville ta på seg en stor sak nå rett før påske. En stor, grusom, blodig mordsak. Men det var straks stengetid. Cicero snorket inne på kontoret sitt. Vel uvitende om Peggys plan. Straks skulle kontoret stenge, ta påskeferie, og hun skulle overraske ham med billettene. Hun gled lydløs over gulvet mot døren hans og skulle til å banke forsiktig på. Akkurat for sent oppdaget hun noe hun hadde glemt å ta seg av. Et støpsel hun skulle ha trukket ut. Da ringte telefonen!
Toget dundret gjennom landskapet mens Cicero oppdaterte Peggy om saken. De var invitert til Påskegodset nok en gang. Påskegodset var nå restaurert til slik det hadde vært i sine glansdager. Pluss en gavebutikk. De var snart klare for å åpne det for allmenheten, men inntil videre hadde prosjektet vært holdt svært hemmelig. Ingen hadde fått se noe som helst. De skulle hatt sin første visning i dag for et prøvepublikum, men akkurat som Peggy hadde antatt, hadde det skjedd et forferdelig mord. En av harene i gavebutikken hadde blitt maltraktert.
De måtte gå et lite stykke fra stasjonen. De kom til en stor skog der de måtte følge en smal sti. Peggy kunne ikke huske dette fra sist gang, men Cicero forklarte at de hadde bygget en beskyttende mur, dekket av skog rundt området. Selv om Påskegodset ville være åpent for alle, måtte man gjøre seg fortjent til å komme inn. Snart stanset stien opp og de stod i en liten glenne. For å komme videre måtte de passere en stor myr. Men de var ikke alene i glennen. Cicero ble overrasket over dette, men Peggy foreslo at det kanskje var de som skulle være prøvepublikumet, og at de ikke hadde blitt informert om hva som hadde skjedd. Den nye Påskeharen hadde vært tydelig på at ingen måtte få vite om det som hadde skjedd. Det var ikke den slags påsketradisjoner Påskegodset skulle representere. De skulle feire kyllinger, sjokolade og marsipanegg, ikke grusomme mord. I alle fall ikke av folk som ikke stod opp igjen etter et par, tre dager.
«Jeg gleder meg ikke akkurat, men jeg er veldig spent på hva de har i gavebutikken»
«Det eneste jeg skal undersøke er godteriavdelingen…. også liket da, naturligvis.»
De presenterte seg for selskapet. Der var Henry Hest fra Fabuland med sin kone, Esel. De presenterte seg for en liten Monchhichi, Barbamama og noe som så ut som en stor Crocs. Ganske riktig var de alle der som prøvepublikum. Det var tydelig at ingen av dem hadde hørt noe om hva som hadde skjedd på den andre siden av myren.
– Hvordan skal vi komme oss over, spurte Peggy.
– Jeg kan lage meg om til en båt, sa Barbamama stolt! Alle syntes det var et flott forslag, bortsett fra én.
– Vi kan ikke la en svart kvinne bære oss seks over en diger myr, sa Henry Hest.
– Det er virkelig ikke noe problem, lo Barbamama hjertelig,- jeg kan gjøre meg om til hva som helst. Men Henry Hest insisterte. Han visste hvordan hun hadde det.
– Mine foreldre var også slaver. På Bonden Olsens gård. Det var knegg knegg her, det var knegg knegg der. Stemmen hans brast. Han ville ikke snakke mer om det. Og Barbamama fikk absolutt ikke lov til å å bære noen som helst over. Så de ble alle pent nødt til å gå. En etter en steg de ut i myra og sank godt nedi. Henry Hest gråt såpass hardt nå at han fikk sitte på sin kone, mens han hulket en versjon av Wade in the water. Men selv han ble full av gjørme på føttene, så dypt sank de. Av og til støtte de på steiner som de kunne ha gått på, men de hadde vært umulige å se fra den andre siden. De var sikkert en del av testen, tenkte Cicero da de kom til den andre siden og så at steinene var lette å oppdage fra den vinklen. Det ble nok lettere å komme seg hit neste gang. På den andre siden av en blomstereng møtte det dem et makeløst syn. Påskegodset så mer imponerende ut enn både Peggy og Cicero kunne huske. De andre fortalte at de så det for første gang noensinne, og de var alle ganske imponerte.
«Nylig restaurert, men det ser fremdeles ut som om det har ligget her i tusen år. Noe som ikke er langt fra sannheten»
Peggy kom til å tenke på sitt første besøk på godset da hennes nå avdøde venninne Tuppen Verpe hadde bestemt her. Hun hadde planlagt et nytt gods formet som et egg, men det var blitt skrinlagt nå. Tuppen hadde overtatt etter at hennes sjef, den gamle Påskeharen, hadde blitt myrdet av Sindy som senere hadde rømt fra asylet og myrdet ganske mange flere før hun tok kverken på Tuppen før Cicero hadde skutt henne. En av Tuppens forslag til ny påskemaskot hadde dessuten myrdet fem av sine motstandere og forsøkt å myrde flere av dem, og dersom du ikke allerede hadde forstått det så er dette altså grunnen til at Peggy ikke lenger gledet seg til påske. Men hun måtte innrømme at godset så flott ut, og hun begynte å glede seg til å ta en tur inn. Det var jo tross alt en gavebutikk der! Hun åpnet vesken sin og tok ut våtservietter til alle.
– Beklager, jeg fikk visst ikke navnet ditt? spurte Peggy den store skoen høflig.
– Crokslite Guy, sa skoen.
– Sier du det? Ja, for du ser litt ut som en Croks?
– Jeg ER en Croks! jublet han
– Åh, beklager. Finnes det ingen kur? Peggy gav også ham en våtserviett selv om det så ut til at han hadde kommet seg tørrskodd over, om du unnskylder ordspillet.
«Velkommen til Påskegodset. Håper dere liker det vi har gjort med stedet. Vi har ikke noe nymotens her. Bortsett fra gavebutikken.»
Vel fremme ved Påskegodset ble de møtt av selveste Påskeharen. Han åpnet selv de tunge gule dørene og viste dem inn i hallen. Han hilste høflig på hver og en av dem og gjorde et tegn til Cicero om at han ikke måtte røpe noe. Så trakk han seg tilbake til kontoret sitt. De var nok litt skuffet over at de ikke fikk se ham mer, men de forstod.
– Han har nok mye å gjøre, sa Monchhichi, og de andre nikket. – Det er jo ikke som at vi ville forventet at Julenissen skulle ha tid til å underholde oss på julaften?
– Det der var veldig rasistisk av deg, sa Henry Hest. – Tenk å sammenlikne Julenissen og Påskeharen på den måten? Bare fordi de har en høytid hver seg?
– Ikke krangle, være snille, sa en kjent stemme bak dem. He-Man kom inn fra en stor dør i enden av gangen. – Viktig å være venner! Peggy og Cicero fikk en stor muskuløs klem hver. Han hadde vært ute hos de små pastellfargede ponniene, det kunne de kjenne på lukten, men det våget de i alle fall ikke å si med Henry Hest i nærheten.
– Hvordan er den nye Påskeharen, spurte Cicero. He-Man klappet bare i hendene, det var lett å se at han var fornøyd. Han pleide å feriere her på godset, langt borte fra sverdkamper og absurde fiender.
– Hvor fant de ham forresten, ville Cicero vite. – Var det Tuppen som fant ham før hun… Cicero stanset seg selv, han kunne se tårene fylle øynene til He-Man som mandig børstet dem bort og forklarte.
– Tuppen lette aldri etter hare. Ville bare ha greia for seg selv. Enklere å gjøre alt selv, sa hun. Vi finna ny Påskehare lett. Han er tipp-tipp-tipp-oldesønnen! Det fantes en million å velge mellom. Han har til og med en ny assistent. Hun er også høne! Kliss lik Tuppen!
– Rasistisk, hørte de Henry Hest hoste.
– Hun heter Agda! Alt er som før her nå.
– Men med gavebutikk! klukket Agda som akkurat rundet et hjørne.
– Og mord, minnet Peggy om. – Alt er som det pleier. Hun så på Agda. Det var som å se et levende lik, bare hyggeligere og mer hønsete.
«Denne delen av Påskegodset er mitt nye favorittsted. Vel, nest etter ponnistallen»
Velkommen til Gavebutikken. Her finner dere alt fra gaver og godteri til maltrakterte medarbeidere»
«…»
Høna Agda tok dem alle med ned i gavebutikken. Der mellom handlevognene lå liket av den stakkars haren. Høna korset seg før hun ikke klarte å styre seg lenger.
– Her skal vi selge sjokoladeegg, her er marsipanavdelingen. Her er håndmalte egg. Her har vi eksklusive Fabergéegg. Her borte kan man møte en som har kledd seg ut som påskeharen, for han har jo ikke tid selv, det skulle tatt seg ut, klukket Agda mens hun trippet mellom blodsølet. – Vi har også en imponerende godteriavdeling. Bare forsyn dere, forresten, klukket hun videre.
– Jeg må si det er rart å se deg, Agda, du er helt lik gamle Tuppen Verpe, sa Peggy. Cicero nikket enig.
– Du tror vel det er Påskeharen selv som ligger her, du, fnøs Henry Hest. Du synes vel alle harer er like.
– Jeg er enig, sa Croks-fyren, jeg ser ikke forskjell på en hare fra en annen. De er ikke som Croks. Du finner ikke mer variert skotøy enn Crocs! Henry så på ham med forferdelse i blikket.
– Du synes vel han er helt lik Pinseharen også? spurte hesten skoen.
– Pinseharen, lurte Cicero og Peggy i kor.
– Ja, Pinseharen? Ikke fortell meg at du ikke har fått med deg at fetteren til Påskeharen forsøker å slå gjennom som Pinseharen. Cicero så seg rundt. Han likte å tro han var oppdatert på det meste, men denne Pinseharen var nyheter for ham. Peggy trakk på skuldrene.
– Den eneste grunnen til at vi vet hvem han er, Henry, er fordi vi alle kommer rett fra ham nå, avbrøt Monchhichi.
– Vi ville jobbe for ham alle sammen, forklarte Barbamama videre. – Han averterte etter noen maskoter som kunne fronte pinsen mer. Derfor har vi bodd med ham den siste tiden og løst ulike oppgaver for å se om vi var skikket for jobben.
– Påsken har jo tross alt skygget for hele pinseherligheten, sa den store røde skoen.
– Kanskje ikke så rart, ingen vet vel hva pinse er uansett, klukket Agda.
– Kanskje den hadde fått den oppmerksomheten den fortjener med sjokolade eller marsipan kanskje, eller en hare eller en artig maskot, fortsatte Croks-fyren oppgitt. Agda måpet.
– Slapp av, sa Barbamama, ingen av oss fikk jobben hos ham. -Du kan glemme pinsen igjen. Crokslite Guy så trist ut.
– Vi finner oss nok en jobb, alle sammen, sa Monchhichi med et trøstende smil. Croksen forsøkte å smile tilbake. De så bort på Agda for å se om hun tok hintet, men nei.
– Håper det går raskt, sa Henry Hest. – Jeg og kona venter muldyr.
– Mulesel, rettet kona.
«Hjelp meg opp så jeg får sjekket om dette er laget av barnehender, det ser man på kvaliteten»
«Pinseharen kunne trengt en butikk som denne, han selger bare tortillachips nå.»
«Skjønner ikke helt hva egg har med påske å gjøre, de legger jo egg året rundt?»
«Disse kakene ser ut som pupper. Kanskje Pinseharen burde spille mer på …dere vet… han også?»
Cicero var snart ferdig med å undersøke liket av den stakkars harepusen.
– Hvem vil gjøre noe slik? Han så på Peggy
– Hvem som helst, alle, svarte Peggy. -Hvert år skjer dette. Jeg mistenker alle og ingen. Cicero så på henne, han kjente henne ikke igjen.
– Kanskje det er noen misunnelige på ham, foreslo Cicero
– Nei, alle likte Hubert Harepus, sa He-Man. – Han var alltid blid.
– Hva er jobben hans, spurte Cicero, som syntes det var rart at han ikke hadde funnet ut navnet på liket før det bare var noen få linjer igjen av påskekrimmen.
– Han jobbet som alle de andre, med alt fra kassa til lageret og til internettbestillinger. Det var ingen forskjell på dem, her er alle like, sa He-Man.
– Hverdagsrasisme, hostet hesten Henry Hest hest.
– Det er vel noen som vil ødelegge påsken da. Vi må avhøre alle som jobbet med Hubert, sa Peggy.
– Eureka, svarte Cicero. Jeg vet hvem som står bak! Det er en her i rommet som ikke har vært helt ærlig med oss. En her har vært på godset tidligere, og jeg tror jeg vet hvorfor.
Hvordan i all verden kan han si det? Han har jo ikke avhørt noen som helst! Vet du hva i all verden han snakker om?
Hvem drepte Hubert?
Hvorfor?
Skriv svaret ditt i kommantarfeltet. Svaret ditt forblir hemmelig frem til vi trekker en vinner. Vinneren blir trukket klokken 17.00 på Påskeaften. Frem til da er det fritt frem å svare. Husk å besvare begge spørsmålene for å være med i trekningen av dette digre påskeegget. Det er også et gullegg til den som har det beste svaret med feilest teori. Lykke til!
Dette er bare et forslag, TV3, men jeg ville satt stor pris på det!
Sebolas 