I sommer har vi hørt litt lydbøker i bilen, dels for å unngå å snakke unødig med hverandre, dels for å slippe å høre radioverter innbille hverandre at de både har humor og noe å gjøre i et program på radioen. Den siste vi hørte nå, var Saabyes Cirkus av Lars Saabye Christensen. Han leser boken selv på tross av at han ikke kan si R og blir veldig raskt tørr i munnen. Han nevner dette selv i boken, og etter at han først har gjort oss oppmerksomme på dette, blir det nesten umulig å høre resten. Dessverre er det på dette tidspunkt 3,5 CD-er igjen av boken. Han skriver på en måte som er så pretensiøs at det må være ment som humor. Jeg er allikevel usikker. Opplys meg gjerne.
Inspirert ble jeg i alle fall. Og jeg legger nå ved en tekst som er skrevet med Lars Saabye Christensen som min muse. Jeg har blitt gjort oppmerksom på at konvolutten i teksten kalles C4, men ønsker ikke å redigere teksten for å tilpasse dette, da jeg i skrivende stund er for pretensiøs til å ta dette innover meg.
Det lå en konvolutt og ventet på meg i postkassen. Det var av den store sorten. Ikke slike små som din gamle tante bruker hver gang hun sender blomster. Da legger hun en liten lapp med sirlige snirkler som ønsker deg alt fra til lykke med dagen til lykke til videre etter eksamen. Kanskje bruker hun den når du skal gifte deg eller stå til konfirmasjon. Kanskje hun sender den til deg for å kondolere et tap i forbindelse med et dødsfall, en begravelse. En begravelse hun selv ikke kan komme i på grunn av et eller annet illebefinnende som er svært alminnelig for gamle damer. Gikt. Podagra. Snufs i nesen, hark i halsen. Kanskje hun har brukket lårhalsen, jeg har til dags dato ikke hørt om et menneske under 70 år som har en lårhals, langt mindre som har brukket den.
Ikke en slik konvolutt. En stor en, så stort som et A4-ark, eller nødvendigvis enda litt større, slik at et A4-ark ville få plass inni den. Det er jo direkte løgn å markedsføre disse konvoluttene som A4, for de er slett ikke A4, det er løgn, for da ville ikke A4 få plass på innsiden. Og det gjør de. Det er ikke plass til så mye annet i en slik konvolutt, men et A4 skal i alle fall gli perfekt på plass, og det ville det ikke gjort dersom konvolutten også var A4. Så det er den ikke. Jeg forstår naturligvis hvorfor den heter A4-konvolutt, så jeg kommer aldri til å rette noen formell klage om dette til postvesenet, til statsministeren, kongen eller hvem det måtte være som var interessert i slik, og som hadde evnen til å endre på dette. kanskje til presidenten i De Forente Stater, for det er jo en internasjonal størrelse, og da ville det gi mening å henvende seg rett til toppen. men jeg tror ikke han ville være interessert. Eller hun, jeg vet ikke når et slikt brev eventuelt ville bli aktuelt å sende, siden jeg ikke går med planer om det på det nåværende tidspunkt. Det kan jo være at planene endrer seg i takt med tiden når vi står der med en kvinnelig president. Kanskje vi allerede ser en kvinnelig president over De Forente Stater når du leser dette. Da vet du kanskje også om hvorvidt jeg har sendt dette brevet og klaget, eller i alle fall stusset kraftig over, dette med A4 konvolutter og A4 ark.
Jeg vet i alle fall med sikkerhet at det var et A4-ark som lå inne i konvolutten, uten så mye som en eneste brett, og dermed vet jeg altså også størrelsen på konvolutten. Jeg så med en gang at det var et A4-ark, for det var et linjert ark, slik vi brukte da jeg gikk på gymnaset og tok notater i flere av fagene. Jeg var aldri sterk i matematikk, og det kan kanskje ha noe med at vi ikke fikk nytte av bøkene med linjerte ark i disse timene. Da var det frem med bøkene som var rutet opp. Ikke med kvadratiske ruter som man kunne forvente, men med stående rektangulære ruter. Det er naturligvis vrient å skulle konsentrere seg i skoletimen med et slikt ubrukelig utgangspunkt. Dette arket jeg nå satt med i hendene foran meg, delvis hvilende på skrivebordet mitt, en gammel ola-pult, som de kalte det da de var mer alminnelig å se. De fleste norske hjem hadde barnerom utstyrt med disse da jeg vokste oppe. Det var før IKEA vokste til som trendsetter og førte til at hvert tredje norske hjem ser ut som en av utstillingene man kan se i lokalene til IKEA, med unntak av at bokhyllene i de norske hjem har flere enn tre ulike bøker med et utall antall kopier. De fleste norske hjem har kanskje ikke bøker engang, de er byttet ut med små plaketter der det står at man skal leve livet, følge familiens regler, eller gripe dagen, eller også små utskårne bokstaver som sammen staver frem HOME eller LOVE eller sågar FAMILY.
Bokstavene som møtte meg i brevet stavet ikke noen av disse ordene. Det første som møtte meg på toppen av arket var et stedsnavn jeg ikke dro kjensel på med det samme, men som allikevel vekket minner hos meg. Gode minner som et mareritt man ikke forstår seg på, og som man i ettertid angrer på at man kalte et mareritt. Det var også en dato jeg ikke bet meg merke i. Det var en hvilken som helst dato, som 3. april eller 17. august, eller 29. januar. En dato man ikke tenker over dersom man ikke har fødselsdag da, eller bryllupsdag eller noe som har skjedd spesielt med deg. Men jeg tror ikke noe spesielt noen gang har skjedd meg hverken 3. april, 17. august eller 29. januar, så det kan godt ha vært en av de dagene. Det kan ikke ha vært 17. mai, 24. desember eller 4. juli av opplagte grunner, det er datoer de fleste av oss bruker til knagger vi fyller med assosiasjoner. Det kan heller ikke ha vært 19. desember, 7. mai eller 10. april av andre, mer personlige grunner jeg ikke skal gå inn på nå, det vil ta for lang tid. Tid vi ikke har. Tid du ikke har. Tid jeg ikke ønsker å bruke på å forklare. Jeg kan allikevel si at det dreier seg om fødselsdager. En av dem er min. Min egen fødselsdag. Jeg sier ikke mer. Nok om det.
Under stedsnavn og dato stod det Kjære, etterfulgt av navnet mitt. Det var en insisterende hilsen. Det ble med ett for meg vanskelig å forstå om det var ment som en høflig frase eller en trussel. Jeg leste setningen på nytt. Kjære, etterfulgt av mitt eget navn. Det ble klarere for meg nå. Jeg følte meg misbrukt. Skjendet. For det var mitt navn som stod der. Mitt eget, personlige navn. Et navn jeg ikke hadde bedt om å få nedskrevet på et slikt ark, et A4 ark, lagt i en A4 konvolutt. En gyllen konvolutt. Ikke gyllen som en kornåker eller en gammel gullmynt, arvet av en onkel som påstod han hadde vært til sjøs i en årrekke, men i virkeligheten blitt sendt hjem etter kun få uker og så gjemt seg for omverdenen. Ikke gyllen som honning, ikke som en sommerkveld med vin og gode venner. Gyllen som en brun papirsekk.
Kjære, etterfulgt av mitt navn. Jeg ble øyeblikkelig indignert. Jeg hadde aldri gitt vedkommende tillatelse til å bruke navnet mitt, langt mindre å kalle meg kjære. Hvem var dette mennesket som hadde meg så kjær, men som jeg av alle mennesker ikke visste hvem var? Jeg, som var så kjær for henne, burde være den første til å vite, men nå viste det seg at jeg kanskje var den siste som fikk ta del i denne hemmeligheten, og verden lo av meg. De lo alle av at jeg, kjære meg, ikke visste hvem det var som utnyttet navnet mitt betingelsesløst på dette arket, A4! 7,3 milliarder mennesker i unison latterkrampe på min bekostning. Ikke hadde vel noen tenkt at det som til sist skulle føre menneskene sammen, var et A4-brev i en A4-konvolutt, adressert til meg og startet med en hån. En hån mot meg. Humor, om det kan kalles det, på min bekostning. Vel bekomme. Det var da så lite.
Sebolas 