Måned: august 2014

Lille Solrud

av sebolas, lagt ut på Leker

Jeg er på kjøret igjen.

Miniatyrkjøret denne gangen. Neida, jeg er jo ikke ferdig med Lego, det er ikke det jeg sier, men nå er det miniatyrer på gang.

Det begynte med at vi syklet oss bort i Danmark. Vi fant ikke det vi lette etter, men vi fant en finne, og det kan mange ganger være minst like bra! Denne eide en antikvitetsbutikk med så mange gamle leker at jeg nesten gikk i bakken. Men antikviteter er dyrt, og selv om de ble solgt ut billigere  fordi hennes avdøde mann var den som hadde hatt kontroll på lekene, ble det fort nok summer. Selv om det var han som hadde hatt mest peil på lekene fikk vi nok historier til at i alle fall jeg holdt interessen oppe en god stund uansett. Sten er jo interessert i alt, så han fikk nok med seg mer enn meg mens han gjemte seg for de utstoppede dyrene.

Blant skattene jeg fikk med meg, var det en rekke gamle hus. De er klippet ut fra gamle ukeblader. Som den finske enken kunne fortelle var det slik at man klippet ut disse, limte dem på kartong og monterte dem sammen med sin far. Jeg ble så glad av dette at jeg måtte ha dem, til hennes store overraskelse. Det kunne nesten virke som om disse var de siste hun trodde hun ville få solgt i hele butikken. Jeg innrømmer lett at jeg kunne tenkt meg noen hyllerekker selv før disse husene, men det er greit å konsultere med lommeboka. Eller Sten, som han også kalles.

Da jeg kom hjem plasserte jeg de små husene utover. De aller fineste var de som ikke var trykket på, men som det kunne se ut som om var hjemmelaget, kanskje av rester av de andre husene? Mulig jeg bare dikter opp denne fantastiske faren som satt i Danmark med barna og laget gårder, men la meg ha den. Selv om husene var fine, virket de tomme. Forlatte hus er helt uendelig trist. Spesielt med tanken på Herr Fantastisk Far og barna hans som satt i en svunnen tid og koset seg sammen. Noe måtte gjøres. Byen måtte bli levende.

DSC_0652Melankolsk stemning

Jeg trommet sammen en liten parade med gardister fra en bruktbutikk i Danmark og hentet de tre bilene som passet best fra Micro Machines-samlingen min fra jeg var liten. Bilene var litt for store, men gardistene var alt for store. Med en parade gjennom byen virket byen… enda tommere. Gardistene som vandret gjennom den stille byen minnet meg om ruiner etter en krig. Det var ikke derfor jeg ville ha disse husene med meg hjem. Så får jeg tips om en butikk! På Carl Berner ligger det en fantastisk butikk som kommer til å ta imot lønningene mine fremover. Modellbaner og miniatyrer. Så langt øyet kan se! Alt fra tog, hus, gårder, fjell og butikker til  hotell, sykler, et nudist-volleyballag og en blotter. Alt bittelite.

Ganske snart gikk jeg hjemover med en bærepose med det som skulle bli gress, grusveier og beboere i en liten bygd. Så skisset jeg opp hvor de ulike bygningene skulle stå på en papplate. Jeg klippet til gress og formet et landskap. Jeg grusla og plasserte ut gresstuster. Så fikk menneskene og noen dyr komme til. Det var allerede blitt mye hyggeligere.

DSC_0701Charlie med Rusken

DSC_0702
Fru Brun og Lucy henger opp klesvasken.

DSC_0705
Konrad bærer tungt.

DSC_0706
Sofie slapper av mens moren plukker… noe… jeg må nok en tur til i butikken.

DSC_0708
Lille Solrud våkner til liv.

Jeg fortalte Sten at det het Lille Solrud, og jeg kunne se hjernen hans arbeide for å finne ut hvorfor. Det så foreløpig ut som kun én stor gård, og det var ikke planen. Jeg måtte tilbake til butikken!

DSC_0710
Solrud begynner å finne sjelen sin.

Så var det plutselig åtte gårder og hjem på Lille Solrud. Griser, hester, gjess og geiter. Katt og to hunder. Foreløpig har tretten mennesker vist seg, men jeg tror det må være flere innendørs. De kommer nok ut om ikke alt for lenge! Det er bare en liten papplate, ca A3, men allerede er det ting å oppdage nesten over alt. Har Sten for eksempel funnet henne som har gjemt seg?

DSC_0711
Et tuntre var en selvfølge på selve Solrud Gard (som forøvrig består av de fineste husene jeg skrev om)

DSC_0712
Kristoffer plager gjessene med spretterten sin 😦

DSC_0715
Tvillingene jobber hardt med å spa bort…. noe jeg snart må kjøpe.

DSC_0720
Ilsa mater grisene i et gammelt badekar.

DSC_0724
Sofie har fått besøk av kaniner. Kanskje er det gulrøtter moren plukker?

Jeg har alltid likt miniatyrer, og synes at det er fasinerende å se på landskaper andre har bygget. Nå blir neppe dette aldri en stor hobby for meg med tog og trikk og kloakksystem, men Lille Solrud skal videreutvikles en god stund til. Jeg liker bilder av miniatyrlandskap veldig godt, og jeg liker disse bildene godt. Jeg skal bli flinkere med kameraet så jeg kan få fanget opp historiene i Lille Solrud bedre. Og hvem vet hvor mye som vil komme til å skje der? Så mye er sikkert: Husene har fått en ny start. Jeg har fått en ny liten hobby, og jeg kjenner at jeg gleder meg til jeg møter flere av menneskene i Lille Solrud.

Når Dolly slår

av sebolas, lagt ut på Blogg

Jeg husker særlig to Donaldvitser fra barndommen. En handler om at Donald ikke går med bukse, og allikevel dekker han kun til underlivet når han bader eller dusjer. Den stresser meg fint lite. Den andre handler om veska til Dolly. Hva i all verden kan det være i den, for hun slår jo Donald i svime med den. Hah. Artig med hard veske. Men er det egentlig så gøy at Dolly slår Donald når hun ikke får viljen sin?

Først av alt: Ja, jeg vet at Dolly og Donald ikke er faktiske personer. Men det setter spor i oss som lesere allikevel. Spesielt hos barn. Og selv om grovere vold finnes i Snurre Sprett og Bippe Stankelbein, så er det lettere å trekke paralleller fra Andebys parforhold enn til en sulten ulv med en kjempesprettert i en ørken og en kanin som overlever å bli skutt i hodet på vei til Albuquerque. Og selv om akkurat Donald og Dolly ikke finnes på ordentlig, så skjer det liknende hendelser som i serierutene daglig i den virkelige verden.

I det siste Donaldbladet jeg leste nå i sommer (Anders And Extra i Danmark) har Donald bygget seg en båt for å slippe unna Dolly som vil på shoppingtur. Dolly overhører hans plan, og den neste serieruten er sensurert av hensyn til sarte lesere. Det er allikevel umulig å ikke vite hva som skjer. Foran Ole, Dole og Doffen har Dolly grepet en bjelke fra Donalds båtprosjekt og banket ham. Med en bjelke! I neste rute står hun over en stakkars halvt i svimeslått Donald med en hevet knyttneve og truer ham ytterligere.
Er det morsomt?

DollyHun skulle til og med gjerne slått ham mer!

Jeg kunne bedt deg om å bytte ut navnene ovenfor med navnet på ei venninne av deg, mannen hennes og navn på eventuelle unger, men jeg trenger ikke egentlig å la deg se for deg dette engang, bytt bare om navnene på Donald og Dolly? Ville det vært akseptabelt om Donald banket Dolly helseløs dersom hun ikke ville la ham fra på fisketur, for eksempel?

Dolly2Jeg tok meg den frihet å fotoshoppe litt. Kunne dette blitt vist i Donald?

Donaldblader er noe av det første man leser på egenhånd. Foreldre og lærere oppfordrer barna til å lese disse bladene grunnet god grammatikk og enkle historier. Figurer vi nesten kjenner fra fødselen er med på å øke lysten til å lese bladene. Donaldbaldet har blitt del av kulturen vår, og vi stoler på det. Det er et trygt og godt lesestoff. Men er det helt ufarlig? Det er langt fra den første gangen Dolly har banket Donald. Dette husker jeg fra egen barndom, men er kanskje ikke blitt helt var på det før nå.
Er det mulig at det fremdeles i 2014 blir laget humor av vold i parforhold for barn som nettopp har lært seg å lese? Hvor mange barn opplever ikke noe liknende hjemme hos seg selv? At mor eller far blir utsatt for vold av partneren sin.

Dolly må heller aldri stå til ansvar for denne mishandlingen. Ofte får hun faktisk støtte fra andre, ofte kvinnelige, bifigurer.

Det er også stor mangel på kunnskap om vold mot menn i nære relasjoner. Det er store mørketall da svært mye ikke blir rapportert. Det er flaut å bli slått av en kvinnelig partner. Hvorfor? Jeg tror at det skyldes det stigmatiseringen vi blir utsatt for via tilfeller som Dolly. Det finnes naturligvis en rekke andre tegneseriedamer som slår mennene sine, men jeg synes Dolly er det verste eksemplet fordi det er humor myntet på små barn. Dolly Ducks glade ansikt preger alt fra bamser og servietter og rosa ryggsekker sammen med hjerter og prikker og Minni Mus, der de smiler og ler og blir forbilder for små barn.
Dolly Duck er stort sett like harmløs som Minni Mus, og like underutviklet som karakter med unntak av volden. Jo mer jeg tenker på det, jo skumlere blir den karakteren.

Disney bruker ikke ordet krig i sine oversettelser. Det er derfor Andebys mange nevøer morer seg med det relativt nye «snøballkamp» for eksempel. Burde de ikke ha en liknende politikk når det gjelder fysisk vold?

Hva gjør det med menn som blir slått av kona si når de leser en slik tegneserie som latterliggjør sitauasjonen hans?
Hva gjør det med oss som heldigvis ikke er i den situasjonen når vi leser om den dumme anda som «får som fortjent»?
Hva gjør det med unger som vokser opp med disse historiene?
Dette er som sagt ikke fra et norsk Donald-blad, men det er Egmont som gir ut Anders And også.Jeg har skrevet en mail til Egmont for å høre hva deres politikk er rundt dette. Er veldig spent på svaret.