Løsningen på årets Påskekrim

– Det burde være opplagt for alle hvem morderen er, sa Cicero skråsikkert. Det kunne virke som om hensikten var å gjøre de som ikke hadde løst mysteriet litt forlegen, men det kan man ikke si sikkert.
– Det tok ikke lange stunden å finne det ut, sa Peggy.
– Naturligvis ikke, for deg som bare så på kameraene, sa Cicero i en ukarakteristisk nedlatende tone.
– Enhver detektiv burde ha sjekket ut det først, sa Peggy, og hadde vunnet diskusjonen.
– Uansett, fortsatte Cicero, uten å tape ansikt. – Morderen er…
– Polly Pocket, avbrøt Peggy. Cicero tapte ansiktet.
– Jeg forstod det da Jordbær Mathilde sa hun hadde banket på hotelldøren hennes. Uansett hvor forvirret man er om hvem som bor på hvilket rom banker man ikke på sin egen dør, man låser den opp. Jeg mistenker at hun lette etter rommet til Kålåkerungene. Da det ikke var de som åpnet gikk hun bare videre, og banket på til arvingene åpnet.
– Det stemmer godt med det jeg så på videoene, sa Peggy. – Godt jobbet, Cicero.

Skjermbilde 2018-04-01 kl. 20.08.14
Polly Pocket ble snart hentet av politiet, og satt i en bitte bitteliten celle, med bitte, bitte, bitte lite gitter. Peggy skiftet til normale klær og brant det andre antrekket. Jessica takket dem begge for hjelpen, og tilbød dem en natt på hotellet som belønning, noe de takket høflig nei til. Ikke så høflig egentlig. Men de sa nei. Fleur gikk for å vaske på rommet, Jordbær Mathilde gikk for å skifte til kveldens forestilling, Haley så på klokken og håpet det snart var tide med mat. Cicero skulle ønske han hadde kommet på kameraene. Og at han ikke hadde brydd seg så forbasket mye om hva Peggy hadde bedrevet når hun gikk med vakten.

 

Gratulerer til Irene for den som skjønte at man ikke måtte overtenke det elendige alibiet til Polly Pocket, for så smart en forfatter har dere virkelig ikke med å gjøre. Det enkle er ofte det beste, og det vet en god detektiv. Sjekk kameraene med en gang, mistenk den første og beste.

Årets gullegg går til Solena. Bra teori, men helt på jordet. Det kunne vært Lars som vant den, men jeg skjønte ikke noe av hva du skrev. Men det var gøy. Greit. Dere får et gullegg begge to da. 

Påskekrim i Plast 2018

PINK CITY

– en pink noir påskekrim av Sebastian Aasen Solli

– Ser ut til at vi har en ny sak, sa Peggy stille. Peggy Underwood trivdes i jobben på detektivkontoret. Unntaket var når de fikk en ny sak de måtte løse, noe som gjerne skjedde i påska, som en slags sinnssyk tradisjon. Grusomme mord var ikke helt hennes greie. Nå var det to år siden sist. Sjefen hennes, mesterdetektiven Cicero, hadde derimot synes at det ikke var en skikkelig påske i fjor uten noe mord å løse opp i. Nå lyste han nesten opp hele kontoret på egenhånd.
Noen har tatt kål på to Kålåkerunger, sa Peggy uten å høre sitt eget ordspill. Cicero fikk avisen av henne og skummet artikkelen.
– Hotellarvinger, sa han nesten muntert, men så endret tonen seg. – I Pink City, snøftet han. – Hadde håpet jeg slapp å dra dit.
– Det skjønner jeg godt, sa Peggy forståelsesfullt.
– Hva mener du? Cicero satte seg opp i stolen. – Trodde du likte sånne rosa greier? Peggy så på ham og lo oppgitt.
– Du har aldri vært i Pink City, du, har du vel? sa hun i et tonefall som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans.

Pink City

Cicero hadde aldri vært i Pink City, det innrømte han, og han hadde blitt bekymret over uttrykket i Peggys øyne. En bekymring som var velbegrunnet. Da de ankom Pink City, fant de en skittenrosa storby, større enn noen annen by Cicero hadde besøkt. Han bet seg merke i at de var de eneste som gikk av toget på denne stasjonen. Byen stinket av plast og syntetisk bringebær. I vest hørte han lyden av en skuddveksling og i vest lyden av sirener. En skitten Tøydokka Anna kikket frem fra gardinene og skulte på dem sammen meden hvit katt, før hun ble borte bak gardinene igjen. En flokk My Little Ponies løp ut i gaten foran en rosa Cadillac som tutet på dem. Ponniene klappet hovene mot hverandre, en gest som virket veldig frekk, før de løp videre. Cicero svelget tungt. Han så bort på sin uskyldsrene sekretær som vanligvis foretrakk å tilbringe dødtiden på kontoret med å male akvareller av kattunger eller lese sladreblader om Disneyprinsessenes rikmannsliv.
– Ikke akkurat et sted Disneyprinsessene ville dratt, sa han og så på henne.
– Ikke offisielt, svarte hun lavt. Han kjente henne ikke igjen. Her stod hun og virket fullstendig uberørt av synet av Pink City. Han konfronterte henne med dette. Peggy trakk bare på skuldrene.
– Du vet da vel at jeg er født og oppvokst her? sa hun og krysset gaten mot hotellet de skulle bo på.
– Aldri, mumlet Cicero for seg selv. – Umulig.

Hotell Rosenkål var navnet på hotellet der det grusomme dobbeltdrapet hadde funnet sted. Hotellet var beryktet for å ha et ganske skittent klientell. Underholdningen som ble reklamert for på plakatene, var mildt sagt forstyrrende, og Cicero måtte minne seg selv på at samtlige i denne byen var godt over tretti år. Det gjorde det marginalt bedre. En dørvakt passet den digre døren som glitret i lyseblått. Dørvakten nektet Cicero adgang, og de endte opp med å diskutere en god stund. Dørvakten likte ikke det lolvlydige oppsynet på mesterdetektiven. Cicero skulle til å gi opp da han oppdaget at Peggy hadde skiftet klær. Hun så nå ut som en av de Barbiene han hadde møtt langs veien og ikke turt å se direkte på, og hun oppførte seg svært annerledes.Francis– Nå, Francis McDørmann, sa hun eplekjekt til vakten. – Nå tenker jeg at du slipper inn kameraten min her, og så tar du og gir meg en liten omvisning på vaktrommet. Cicero ble litt kvalm av oppførselen hennes, men den passet inn her i byen. Og det funket. Cicero stod straks lykkelig inne på hotellrommet der de to arvingene lå massakrert. Han tok seg tid til å studere åstedet og til å forsøke å ikke tenke på hvor Peggy var, eller hva hun bedrev. Solen gikk ned over Pink City, og Cicero følte seg fanget. Denne saken ønsket han å løse så raskt som mulig.

Kålåkerungene

Barbie
Cicero satte seg i baren. I bakgrunnen danset en Barbie for en samling Action Man, GI Joe, Big Jim og en og annen Ken. Hun var ikke som den Barbie han hadde møtt på Påskegodset noen år tidligere, det var helt sikkert. Det skulle smake med en drink nå, etter alle inntrykkene av Pink City. Han så på listen over hva de hadde i baren. Starlight Sparkle, Chocolate Freckles, Crystal Rose, Sugar Fashion… Hadde de ikke en skikkelig drink her?
– Hva er problemet, kjekken, sa damen bak disken. – For mye godt å velge i? Jeg anbefaler Ruby Smooch, sa hun og sendte over et glass med en fyldig mørkerosa væske. Cicero stirret på henne.
– Hvem er det du minner meg om, spurte han.
– Sikkert Sindy, sa hun, og Cicero satte drinken i halsen. – Hun ble ganske kjent da hun drepte en hel masse folk og høner.
– Og Påskeharen, la Cicero til. Hun smilte vennlig til ham.
– Jeg er ikke som henne. Jeg er kusina hennes fra Nederland, jeg heter Fleur. Vi likner, men det er bare i plasten. Min største feil er at jeg er forferdelig distre og vimsete. Hun hadde ikke mer enn sagt ferdig setningen før et rosa glass gikk i gulvet med et knas. Hun blunket til Cicero og forsvant nedover mot noen andre kunder. Cicero så etter henne og tenkte på epler og stammer og sånn.

Fleur
På krakken ved siden av ham dumpet det snart ned en ny gjest. Gjesten så på Cicero og på glasset hans og tilbake på Cicero. Så snøftet han.
– Ruby Smooch? Er du ei brudepike, eller?
– Det smaker stjerneskudd og regnbuer, sa Cicero lavt og så opp på bjørnen som satt ved siden av ham. – Det var ikke akkurat det jeg hadde tenkt meg.
– Første gangen du er i Pink City? spurte bjørnen. Cicero bekreftet det og spurte hvordan bjørnen hadde forstått det. – Det ser ut til at du trenger en skikkelig drink, var svaret. – Jeg anbefaler Sapphire Moonbeam. – Den smaker barnelatter og går rett i hodet på deg. Sitter som ei kule. Jeg heter Tenderheart, forresten.
– Hyggelig, sa Cicero og bjørnen snøftet igjen. – Jeg heter Cicero. Undersøker mordet på de Kålåkerungene.
– Sier du det, sa Tenderheart. – Jeg jobber som nattevakt her. Har noen gitt deg en liste med de mistenkte? De som befant seg på hotellet da det skjedde? Cicero ristet på hodet.
– Sånn går det, fortsatte bjørnen, når alt blir styrt av en haug jenteleker. Cicero kunne ikke hjelpe for å tenke at det var det mest ironiske han hadde hørt en CareBear si, men han takket for listen bjørnen ga ham. Selv hadde Tenderheart vanntett alibi fra Barbie, selvom det ikke vitnet om en som tok jobben sin spesielt alvorlig.

Tenderheart
Cicero tok veien opp de bratte trappene. De få hjerteklistremerkene som fremdeles satt på veggene, var gulnet og på vei til å falle av de også. Cicero kunne ikke forstå at dette stedet fremdeles fikk holde åpent. Alle de mistenkte hadde hatt rom i samme etasje som mordet skjedde. Det var tre overnattingsgjester den natten, i tillegg til daglig leder for hotellet, og de hadde fått beskjed om å holde seg på hotellet til Cicero hadde fått snakket med dem. Han banket lett på døren til en av de mistenkte. Et hest «hallo» kom innenfra, og Cicero slapp seg selv inn.
Haley
En papirdukke ved navn Haley stod foran ham på hotellrommet som på langt nær var like luksuriøst innredet som det til Kålåkerungene. over en haug papirklær. Klærne var glamorøse så lenge man ikke løftet på dem og så den skitne baksiden. Selv var hun nesten naken.
– Beklager, det ble en litt fuktig kveld i går, sa hun hest.
– Er det så lurt når man er laget av papir? Cicero fant frem blokken og begynte å notere.
– Det går bra, svarte hun forførende. – Jeg er laminert.
– Plastisk operasjon, mumlet Cicero og noterte det i blokken sin.
– Har du noen krimiell historie jeg bør vite om?
– Hva mener du?
– Mord, svindel, utpressing?
– Det eneste jeg gjør av utpressing, er når jeg presser ut nye klær av kartong, svarte den hese stemmen igjen.
– Hva jobber du med?
– Jeg er modell.
– Stressende jobb, har jeg skjønt. Mange er villige til å gjøre mye dumt bare for å holde utseendet på topp og vekten på bunn.
– Vekten er ikke mitt største problem, akkurat, sa hun og viste frem sin papirtynne midje. – Jeg har en egen diett der jeg kun spiser midt på natten. Det funker ganske bra, for som regel sover jeg da. Og hvorfor skulle jeg drepe noen stygge Kålåkerunger for å fikse utseendet?
– Vel, sa Cicero, flau over sin egen teori. – De høres jo kalorifattige ut.

Mathilde
Den neste Cicero besøkte var Jordbær Mathilde, eller Strawberry Shortcake, som hun brukte som scenenavn på hotellet.
– Merket du noe mystisk den natten Kålåkerungene ble drept?
– Ikke egentlig.
– Men det var noe?
– Man skal vel nevne alt. Det eneste jeg opplevde, var at det banket på døren min. Da jeg åpnet, så jeg Polly Pocket. Hun unnskyldte seg og sa at hun hadde tatt feil rom.
– Hmmm, hmmmet Cicero.
– Men det er jo ikke så rart, egentlig, sa Jordbær Mathilde. Jeg har rom 9, hun har rom 6, og mitt tall er løst. Av og til ser det ut som om rommet mitt er nr 6. Dessuten mangler de fleste av rommene her tallene sine.
Cicero skriblet det ned allikevel og gikk videre.
Polly
Polly Pocket åpnet døren og så opp på Cicero.
– Heisann, småen, sa Cicero og gikk inn i rommet.
– Småen? Gutta kaller meg Funsize, sa Polly Pocket. – Ser du etter noe spesielt, eller?
– Beklager, PP, ikke min type. Polly Pocket forsøkte å se ut som om hun ikke brydde seg om kommentarene.
– Jeg så det på deg lang vei, sa Polly. – Du er en typisk Jessica Rabbit-kunde. Men glem det. Hun er mint condition. Fremdeles i pakka. Sånne som deg har ikke råd til henne. Cicero hørte ikke etter.
– Merket du noe mystisk den natten Kålåkerungene ble drept? Han så rett på henne og håpet hun ville slutte å snakke om jobben sin.
– Det skal jeg hilse og si, sa Polly Pocket. – Rett over midnatt banket det på døren min. Der ute stod Fleur med room service. Og jeg hadde ikke bestilt noe engang. Jeg vet du kjenner til den sinnsyke kusina hennes. Jeg sendte henne rett avgårde. Hvem vet hva som kunne ha skjedd om jeg slapp henne inn.
– Noe mer?
– Nei, det var en stille natt. Dessverre.
– Hadde du noe uoppgjort med Kålåkerungene?
– Ikke noe mer enn hva alle andre hadde, sa Polly Pocket lavt. Cicero så på henne og hun utdypet. – De bedrev jo utpressing av oss alle her på hotellet. Det er vel ingen av oss som har helt rent bruspulver i posen. Jeg kunne ha skrevet en hel bok om hvitvasking av penger, utroskap, svindel og bedrageri, bare her på hotellet.
Jessica

Cicero satte seg ned og tok en prat med Jessica Rabbit på kontoret hennes.
– Jeg har jobbet her i åresvis, sa hun. Det skal litt til for et hotell av denne kvaliteten, men jeg har holdt liv i etablissementet lenger enn noen ville våget å tro var mulig.
– Og forholdet ditt til sjefen?
– Kun profesjonelt, uansett hva ryktene sier, svarte Jessica. – Polly Pocket er ganske stor i kjeften til å være så liten.
– Du virker avslappet med tanke på ryktene?
– Jeg elsker mannen min, alle som kjenner meg, vet det. Dessuten er jeg ikke som de andre lekene i denne byen. Jeg er ikke noen jenteleke.
– Jeg tror ikke på gutte- og jenteleker, begynte Cicero. – Vi er alle av samme plast. Jessica himlet med øynene.
– Jeg er ingen leke markedsført mot jenter, omformulerte hun.
– Hva er forskjellen?
– All markedsføring rettet mot jenter stiller jentene opp mot hverandre. Det er en hard konkurranse om å være den vakreste, snilleste, smarteste. Jessica ble stille. – Den vakreste, i alle fall.
Jeg sier som Dolly Parton; under alt håret er det en hjerne, og bak puppene er det et hjerte. Jeg ville aldri gjort noe mot de ungene, uansett hvor ufyselige de er. Var.


Det banket på døren og Peggy kom inn.
– Jeg vet hvem som gjorde det, sa Cicero fornøyd.
– Jeg også, sa Peggy. Jeg så et opptak fra overvåkningskameraene.

Vet du hvem det er som drepte Kålåkerungene?

Svar i kommentarfeltet innen påskeaften og du kan vinne et påskeegg med masse godteri, Ludo, refleks og et schtilig påskeviskelær. Svaret ditt blir ikke synlig for andre før konkurransen er over. Lykke til!

Konkurransen er avsluttet. Løsningen finner du HER.

img_7483

 

 

 

 

Om Februar

Februar er akkurat ferdig, og om mulig gikk det enda raskere i år enn hva det har gjort tidligere. Februar startet i Spania, i verdens mykeste seng, jeg trodde av og til jeg skulle bli kvalt nedi der. No joke. Underholdningen gikk for det meste i å se at resten av gjengen tok alle de pillene de kunne få i seg, og måle blodtrykket med jevne mellomrom. Det er sikkert sunt å holde på sånn, for jeg har i alle fall aldri følt meg yngre, og jeg bare så på.

Vel hjemme igjen hadde den minste katten, Holger, fått nok av å ikke få være ute, så han terroriserte oss natt etter natt helt til vi lot ham gå ut en stund. Det første vi prøvde på var å sette ham i bånd, men etter at jeg fant ham sittende fast under huset, pipende i kulda fikk han bestemme selv. Var først litt usikker på om han hadde fått skrekken, men det tok vel ti minutter før han ville ut igjen. Så fikk vi heller passe på at han ikke var ute for lenge av gangen i det minste. Etter det ble han en drøm å ha med å gjøre. Veldig kosete og fin.

img_7325Ikke bare kjipt å dra fra Spania når det er denne gjengen som venter hjemme.

img_7141Det var fint i Spania, men det var ikke vondt å komme hjem til dette heller.

img_7107Ikke alle savnet Norge like mye. Ho ho ho, jaggu har vi vært heldige med snøen i år dere?

Det som begynte som en spøk i Spania, der jeg fleipet om å fri til Sten, ble hos meg og vokste, og til slutt ble det en plan. Valentinsdagen måtte vel være perfekt, tenkte jeg. Vi pleier å markere den dagen, og jeg hadde planlagt å gjøre det hele litt spesielt. Et bryllup for meg er ikke bare en dag der vi gifter oss, får litt flere rettigheter med arv og sånn, og så ferdig. Jeg vil gjøre det ordentlig, feire kjærligheten skikkelig. Og da må man begynne ordentlig. Både Sten og jeg elsker å dra på escape room, så jeg ville lage et her hjemme, med en liten ekstra overraskelse på slutten.

Frieriet kan du lese om HER

Halvveis i februar ble jeg altså forlovet. Og det føltes egentlig rare enn jeg hadde trodd. Det er en veldig fin følelse, men det tok noen dager å venne seg til det. Noe jeg synes er rart, for vi er fortsatt bare oss to. Vi har bare en del å planlegge. Vi begynte egentlig ganske raskt å snakke om alt mulig relatert til bryllupet, og toastmaster er allerede på plass.

Eller. Vi er kanskje begge flinkere til å snakke om hvordan vi ikke vil ha det. her er litt omvendt inspirasjon:

28126193_10160407447150713_249277589_o.jpgIkke et vondt ord om taco…men…

28109143_10160415602010713_2032969115_n.jpgSnap fra Sten. Taco buffe ble raskt en favorittvits blant…alle egentlig.

28377663_1851386534934667_3106013051865359573_n.jpgNesten synd vi har snakket om å skaffe oss bunader, for her kunne man jo fått plass til en taco buffet i tillegg…

Skjermbilde 2018-02-13 kl. 19.55.28.pngVi har ikke forlovelsesringene på plass ennå…

Om Frieriet

Da jeg bestemte meg for å fri til Sten visste jeg at jeg ville gjøre det skikkelig. Det er ikke hverdagskost for noen av oss, og jeg ville at det skulle bli til en dag vi aldri vil glemme. Det finnes nok inspirasjon på YouTube, litt i overkant mye kanskje. Veldig mange musikkvideoer. Men jeg ville gjøre noe personlig, noe som var oss. Vi elsker escape room begge to, og jeg har hatt lyst til å lage noen oppgaver allerede. Og dermed var egentlig mesteparten klart.

Jeg møtte ham i døren med en bukett hvite roser, og beklaget at jeg ikke hadde fått tak i gule, som er favorittblomstene hans. Så sa jeg at historien var at han har en kjæreste som liger å lage litt oppstyr av…alt. Mer skulle det ikke til for at han skjønte at han var i en escape spill. jeg ba ham om å se om han så noe som opplagt stod på feil sted, og spillet var i gang. Etter en god stund, og litt hjelp, oppdaget han den store bagen som stod midt på gulvet. Det var da jeg skjønte at dette kunne komme til å ta en stund.
IMG_7329.JPG
Bagen var låst med en hengelås og Sten Brukte nok en gang god tid, og et hint på å finne glidelåsen som ikke hadde lås på seg. I den lå det en kodelapp og en nøkkel som Sten tydeligvis aldri hadde sett i hele sitt liv. da han omsider fant ut at den var til sikringskapet åpnethan skapet, uten å se på gåtene som var skrevet på døren. Der inne fant han en iPad han måtte finne koden til.

IMG_7330.JPG

IMG_7333.JPG

Han måtte fargelegge og regne litt enkel matte for å få koden. PÅ iPaden så han et bilde av Mrs Potts fra kontoret mitt og i den fant han den første nøkkelen. Han åpnet bagen og fant et stort skrin med to hengelåser og en kodelås. Dessuten fant han, med litt hjelp, en nøkkel til…som han tydeligvis aldri hadde sett i hele sitt liv. Hva skal man si, vi har to skap i leiligheten med nøkkel til. Det ble ganske tydelig for meg etter hvert at jeg ikke er unyttig å ha med når vi løser escape room sammen. Han løser mange av de kompliserte oppgavene der jeg hadde vært sjanseløs, men nå lurer jeg på om han hadde funnet noen av dem i det hele tatt uten meg. Vi utfyller hverandre, er det jeg prøver å si.

IMG_7334.JPG

IMG_7336.JPG

I skapet fant han en CDplate med Ghostbusters. på baksiden av coveret var det bilde av La Toya Jackson, og om du ikke skjønte gåten var det meningen at: hvem skulle han ringe? Han skulle ringe til sin venninne Latoya. Hun ba ham se etter noen ponnier, og tre My Little Ponies stod og så på et lite dukkeskap med en kode inni. Men uten gåtene på sikringskapet ville han ikke komme langt, så jeg fikk først Marie og så Trine til å ringe ham for å be ham lete mer i sikringskapet. Til slutt måtte jeg be ham se på utsiden.

Nei, jeg gjør ikke narr, vi utfyller hverandre, sier jeg.

Han løste koden med registreringsskiltet på bilen og der ute fant han blant annet en bamse med en av nøklene og en kode som ledet ham til doen.
IMG_7338.JPG

Skjermbilde 2018-02-12 kl. 19.49.14.pngPå doen fant han en nøkkel og det siste han trengte for å å løse den siste koden og få nummeret til Lars. Han ringte Lars, fikk koden til den siste låsen på skrinet. Han åpnet det og fikk se en bukett gule roser og et brev.
IMG_7340.JPGMen brevet inneholdt ikke et gavekort, som han trodde. Der lå det et brev som handlet om hvor mye han betyr for meg og hvor lykkelig han gjør meg. Omkranset av bilder av oss sammen, med enda en dæsj gule roser. På slutten av brevet spør jeg om han vil gifte seg med meg.

Så gråter han, og så gråter jeg, og han sier ja.

Og så lever vi vel lykkelig alle våre dager da!

28536589_10160084429745125_804560928_n.jpg

Om Januar

Ja, jeg skriver dette litt sent på året. Mars har akkurat begynt, så jeg er i alle fall en måned for sent ute. men bedre sent enn aldri. Det er sånne uttrykk jeg ikke bruker til vanlig kjenner jeg, og jeg er usikker på hva jeg synes om å skrive det ned. Jeg lar det stå.

Januar 2018 var ikke veldig innholdsrik før helt på slutten. Sten pleier å dra bort til Spania, og besøke mora til eksen sin der borte, for det eren helt normal ting alle gjør. Jeg har jo en jobb jeg pleier å møte opp på, så jeg har ikke vært med tidligere. Men i år fylte hun 75 år og siden jeg har en del studiedager i år fikk jeg også tatt turen ned.

Jeg er usikker på hva stedet heter… jeg har lyst til å si… Ciudad Cervesa, men det kan ikke være riktig? Jeg skal sjekke en av de grelle kjøleskapsmagnetene jeg kjøpte med hjem som gaver, men ikke tør å gi bort allikevel. Ciudad Quesada heter det, og kan best sammenliknes med Spanias svar på Mysen. Ikke et vondt ord om Mysen, men det er kanskje ikke…noe der? Det er det ikke i Ciudad heller, men det var visst ikke poenget. Vi dro for å komme oss bort fra snø og kulde, og for å besøke Tone, som hun heter, og Inge da. Inge er eksen til Sten, og jeg synes det er morsommere å kalle ham det, enn å si at de er kamerater, for jeg liker å være en moderne familie©.

Et av høydepunktene var vel det at jeg fant 29 nye typer ostepop til bloggen min. Jeg vet ikke om dere kan så mye om ostepop, men 29 typer er ganske mye. I alle fall på fire dager. Mer om det på en annen blogg 😉 Tilbake til Spania.

img_7163

Sten foran leiebilen vår. En splitter ny (urørt) BMW til halvannen mill.
Ja, det er frykt du kan skimte i øynene hans.

img_7174

Der nede var det litt varmere enn i Norge, men vi fikk ikke mye bruk for shortsen eller T-skjortene vi hadde pakket. Bassenget forble så og si urørt, Jeg tok noen skritt uti bare for å gjøre det. Dagene startet ganske sent for resten av gjengen, men jeg var tidlig opp hver dag og satt og nøt en koffeinfri kaffe og januars bok: Medlidenhet av Knut Nærum. Da de andre våknet fikk jeg grinet meg til en tur ut, og sånn startet stort sett alle dager.

img_7177
Noe av det beste med hele Spania var de gigantiske Kina-butikkene. Det var det aller første jeg fikk grinet meg til.  Det vises dårlig på bildet, men dette var altså en butikk på størrelse med en hangar, fylt med drit. Enormt! Kjempegøy!

img_7180
Bare sjekk denne lekre blomsterpotta! Den er ganske stor, så man må ha den ute, men da får jo naboene nyte den også, så det er jo en trøst.

 

img_7179Min favoritt fra Kina er allikevel ho Joyce. Her har ho kledd seg ut som Snøhvit. Er sikkert fest med alle fra kontoret i kveld, og da må det være  lov å kle seg ut. Men blir det nok ikke noe drekking, for Joyce ser nå meg ut som en som går på antibiotika for både det ene og det andre. Går an å kose seg allikevel, sier ho Joyce. Angrer på at jeg ikke kjøpte henne.

img_7286

Apotekene var også morsomme, med litt andre alternativer enn hva vi finner her hjemme.

img_7235

Vi gjorde litt ordentlig sightseeing også, altså. Denne broen for eksempel. Den kjørte vi og så på. Fin? Historisk også, men jeg leste ikke noe om den. Spør Sten, han leste alt. Usikker på om han så broen. Vi utfyller hverandre turistmessig.  Jeg så egentlig mest på endene, de var awesome!

img_7176

Tones bursdag var tilfeldigvis på samme dag som nasjonaldagen til…. det landet som har dette flagget. Da må det flagges dobbelt. På kvelden var vi ute og spiste på en fin restaurant, og alle pyntet seg som best de kunne. Tone hadde sydd sin egen kjole, og hvis ikke det er imponerende vet ikke jeg.  Jeg hadde heldigvis funnet meg en skjorte på den Kina-butikken. Ikke le, jeg så faktisk veldig bra ut.

img_7219
Jeg var rett og slett å kjekk at jeg vurderte å fri til Sten. Hvordan skulle han kunne si nei til noe sånt? Men det ble med tanken. For så vidt…

Godt nytt år

2017 var for det meste et fint år synes jeg. Håper 2018 blir like bra, eller for all del det kan godt få bli bedre. Jeg har planer om å blogge mer, for den som er interessert i det, noe jeg håper du er, siden du er her nå. Et år blogget jeg hver eneste dag, og det fine med det er at jeg hver dag var nødt til å finne noe interessant ved min egen hverdag. Jeg vurder noe liknende, men med en vri. Nemlig å legge ut et bilde jeg har tatt av noe jeg synes er fint eller interessant. Altså ikke middagsbordet bare for å ta et bilde, men å virkelig se etter motiver. Usikker på om det bare høres ut som et Facebook-challenge, men det er ikke ment som det. Vi får se. Håper du dukker opp her innimellom til neste år også. Godt nytt år!

25. desember – Dorulldalen B&B

Gårsdagens gjest var Arthur Christmas. Årets siste vinner ble Anne (annebloggen)! Gratulerer! Tusen takk for at dere har vært med og deltatt i årets julekalender. Det er en av de beste juletradisjonene mine, og det hadde ikke vært noe stas uten dere. Ha en fantastisk romjul!


Sebastian

%d bloggere like this: