Folket har talt, her er slutten dere ønsket… syke, syke folk…
Det var ikke vanskelig å dukke unna det første angrepet til Sindy. Med en kjole og ansikt fullt av blod hadde hun problemer med å se, for ikke å snakke om å holde ljåen. Men ljåen glapp og delte kroppen til Tuppen Verpe i to. Ganske snart lå den livløs på gulvet.
Da ble døren i etasjen dem over sparket opp og inn trådde ingen ringere enn Cicero! Dette var kanskje litt overraskende siden han ikke var en typisk actionhelt, men nå må dere huske på at denne historien er basert på amerikansk grøss, mens dere er vant til å se Cicero i mer lavmælt britisk krim. Det blir noe annet vettu. Sindy ble desperat. Hun hørte han rope navnet hennes ned trappen.
– Folket har stemt på en happy ending, og en stemme på en lykkelig slutt er en stemme på Cicero! Selv Cicero syntes denne kommentaren ble for mye, men sagt var nå sagt. Sindy grep en eske fyrstikker fra bordet og med hjel av væsken fra et av glassene fyrte hun nå opp et bål. Kanskje måtte Cicero gi tapt og flykte før han fikk kommet seg inn til henne. Hun sparket til en av bjelkene og på altfor lettvint vis blokkerte den for hele døren, så Cicero ble stående på utsiden og hamre. Sindy smilte litt for seg selv. dette var for lett. Folket hadde ikke stemt på den lykkelige slutten! Dette var den grusomme slutten. Hun lo høyt! Hun hadde vunnet!
Med et brak gikk døren opp og inn kom Cicero og siktet på Sindy med et gevær. Spillet var over og hun visste det. Sindy visste at spillet var over…for denne gang! Hun begynte allerede å egge planer for neste års påskekrim.
Idet Cicero hadde festet håndjernene og gått mot døren hørte han en grusom lyd. Det hørtes ut som om noen tok ut proppen av et badekar, etterfulgt av av lyden av en fontene. Alt var rødt. Melody stod med ljåen i hånden, og Sindys hode duppet rundt i alt blodet på gulvet.
– Det er JEG som er helten i DENNE historien, sa Melody. Joey klynket.
– Men, klukket Tuppen. Dersom folk stemte på en happy ending er det vel på tide å få hodet mitt tilbake på kroppen min?
– Beklager, svarte Cicero. Folket har stemt på en grusom slutt, så det er på tide å sette opp farten!
– Men du sa, begynte Joey.
– Jeg vet hva jeg sa, men jeg løy for å vinne litt tid! Cicero var allerede halvveis opp i trappen. Melody grep hodet til Tuppen som lå på gulvet, men hun fikk ikke løftet henne. En demonisk latter fylte kjellerrommet og de så at hodet til Sindy hadde bitt seg fast i Tuppen. Melody klarte ikke å løfte det. Joey var som vanlig ikke til stor hjelp.
Bjelkene foran døren hadde nå tatt fyr og Melody følte seg rådløs. Hun kastet fra seg hodet til Tuppen og sammen med Sindys hode forsvant et inn i flammene. Det var over nå. De visste det alle sammen. Neste års påskekrim måtte handle om noe helt annet. Joey stod allerede å forsøkte å komme seg ut mellom bjelkene. Cicero stod på den andre siden og hjalp til. Melody stod og ventet tålmodig, men syntes nok at kameraten kunne ha sluppet henne frem først, men det var vel ikke annet å vente. Joey hadde irritert henne lenge nå og det var nesten som om hun fikk ønsket sitt oppfylt da en av bjelkene falt over ham og delte ham i to. nesten. Men hun kom aldri til å si det til noen. Synet foran henne var nå så grusomt at det ikke ville gjort seg på bilde. Så vi lar være.
Bjelken som falt ned var i alle fall nok til å lage en passende åpning til Melody, og nå kom hun krypende ut til Cicero. Sammen løp de opp og ut av huset som raskt var dekket av flammer. Cicero gikk mot bilen og gjorde tegn til at Melody skulle komme etter. Cicero var glad for at Peggy, assistenten hans ikke var her nå. Litt fordi hun ikke hadde hatt godt av å se alt som hadde skjedd, men mest fordi han gledet seg til å fortelle henne om det. Han vred om tenningen og ba Melody fortelle ham om alt som hadde skjedd.
-Og vær så snill, sa han med et lite smil. – Ikke spar på detaljene.
Takk til alle som stemte!
Vinneren av konkurransen ble Heida! Gratulerer så mye! Premie kommer!
I dag har jeg skrevet årets påskekrim som skal være her på bloggen. Pga den andre krimmen har denne ligget litt på is, men historien kom til meg en dag jeg gikk til jobben. Så i dag har jeg skrevet så det sang. Mulig det var Sten igjen. Nok en gang må Cicero og Peggy ta turen til Påskegodset, og det er vel ingen overraskelse hva som har skjedd der i år igjen! Det er premier å vinne i år også, folkens, så følg med om en uke.
For de av dere som har fulgt med på påskekrimmen og bloggen de siste årene har fått med seg alle grusomhetene som har skjedd med… vel, bifigurene. Ok, mest bare Tuppen Verpe. Da jeg skrev årets påskekrim følte jeg at jeg måtte knytte sammen litt løse tråder for de som ikke har lest bloggen før. På halloween for to år siden ville jeg jo prøve noe nytt samtidig som jeg ble ferdig med hele historien om Sindy. Den storyen ville ingen ende ta i hodet mitt, og jeg visste at den eneste måten å bli kvitt henne på var å drepe henne. Så jeg skrev en Halloweengrøsser du kan lese HER. Så ba jeg leserne bestemme seg for om de ønsket en lykkelig slutt eller en grusom slutt. Her er hemmeligheten min; Sindy kom til å dø i begge versjonene.
Det dere egentlig stemte på var om Tuppen ville overleve eller ikke. Hun var allerede halshugd så der var det ingen vei tilbake, men på beste Halloweenvis var jeg forberedt på å sy hodet hennes til Sindys kropp og så ta det derfra. Dere angrer på at dere ikke valgte den lykkelige slutten nå ja? Hvem vet hva slags Tim Burton-aktige påskekrimmer som ville kommet i kjølvannet av den. Men nei, dere stemte på DENNE slutten. Tuppen døde, Sindy døde. Påskeharen var allerede død. Tuppen hadde ikke funnet en arvtaker til Påskeharen. Hva skulle jeg gjøre? Hvordan kunne jeg få det hele til Påskegodset igjen? Påskegodset som er et så godt konsept at jeg ikke vil gi slipp på det. Svaret får dere i årets påskekrim, så det skal jeg ikke ta her og nå. Men jeg savnet Tuppen Verpe. Hun var morsom å skrive. Hun var et helsike å fotografere, men morsom å skrive. Men hun var kappet opp, både i historien og i virkeligheten. Og hvor store er sjansene for at jeg finner igjen den eggekurven mamma kjøpte en gang på tidlig nittitall? Store nok, skulle det vise seg, svigermor hadde en i en eske hun skulle kvitte seg med.
Gammel høne
Ny høne
Så for å feire en måte å få en nygammel høne inn på godset, her har vi for første gang på trykk selv om jeg lovet at den aldri skulle offentliggjøres:
Den Hodeløse Høna
Lykkelig slutt
Det var ikke vanskelig å dukke unna det første angrepet til Sindy. Med en kjole og ansikt fullt av blod hadde hun problemer med å se, for ikke å snakke om å holde ljåen. Men ljåen glapp og delte kroppen til Tuppen Verpe i to. Ganske snart lå den livløs på gulvet.
Da ble døren sparket opp og inn trådde ingen ringere enn Cicero! Dette var kanskje litt overraskende siden han ikke var en typisk actionhelt, men nå må dere huske på at denne historien er basert på amerikansk grøss, mens dere er vant til å se Cicero i mer lavmælt britisk krim. Det blir noe annet vettu. Han sparket i alle fall ned døren og siktet på Sindy med en revolver. Spillet var over og hun visste det.
– Folket har stemt på en happy ending, og en stemme på en lykkelig slutt er en stemme på Cicero! Selv Cicero syntes denne kommentaren ble for mye, men sagt var nå sagt. Sindy visste at spillet var over…for denne gang!
Idet Cicero hadde festet håndjernene og gått mot døren hørte han en grusom lyd. Det hørtes ut som om noen tok ut proppen av et badekar, etterfulgt av av lyden av en fontene. Alt var rødt. Meldoy stod med ljåen i hånden, og Sindys hode duppet rundt i alt blodet på gulvet.
– Det er JEG som er helten i DENNE historien, sa Melody. Joey klynket.
– Men, klukket Tuppen. Dersom folk stemte på en happy ending er det vel på tide å få hodet mitt tilbake på kroppen min?
De så på hverandre og alle ventet på at noen andre skulle komme på en løsning.
– Du har briller, påpekte Cicero og så på Joey. Han var jo en av verdens dyktigste detektiver, og lite gikk ham hus forbi. Joey kniste av lykke! Nølende innrømmet han at han faktisk hadde en idé.
– I sin tid hadde jeg faktisk meget i tekstil, strålte Joey og åpnet førstehjelpskrinet. Og ikke lenge etter stod en lykkelig Tuppen Verpe foran dem og beskuet sin nye kropp. Sindys gamle kropp var mildt sagt en forbedring, og Tuppen gledet seg til å komme hjem. Det gjorde de alle. Sindy var borte for godt, og de kunne omsider lukke døren til mareritthuset bak seg.
Solen var i ferd med å komme opp igjen og blodet i ferd med å størkne. Og som i slutten av enhver grusom skrekkfilm virket de overlevende overraskende lykkelige og lettet, på tross av alt de hadde gått gjennom de siste timene. En av dem plystret. Jeg er redd det var Tuppen.
OBS! Følgende innlegg er en fortsettelse på tidligere påskekrimmer her på bloggen. Dersom du vil få med deg historien helt fra starten må du bla deg litt bakover i bloggen og lese Blodig Pumps, Den Kverkede Kylling Kvartetten og kanskje særlig Den Blodige Blondinen. Når det er sagt er dette for så vidt en frittstående fortelling. Godt valg!
Bladene hadde for lengst skiftet farge, gresskarene lyste opp i hageportene og like sikkert som at detektiver samler sammen en gjeng mistenkte over en kopp te og et varmt lik ved påsketider, var nå en gjeng altfor lettkledde ungdommer på vei langs en øde landevei med kun et tilsynelatende forlatt hus i nærheten; det var halloween!
I bilen var de man kunne forvente. Nicholas kjørte og vinden gled over det glatte blonde plasthåret hans. Ved siden av ham satt like blonde Clara og tenkte, om man kan kalle det det, på om de to matchet godt nok i dag. Hun hadde som vanlig plukket ut begges antrekk, men hun ble litt usikker nå når hun så de blå og rosa tonene mot hverandre. I baksetet satt Kurt, Joey og siste gutt i gjengen; Melody. Kurt var kaptein på basketballaget og fikk være med i gjengen som representant for minoritetene. Joey forsøkte seg på å være den smarte i gjengen, men alle kunne se at brillene bare var tegnet på.
Akkurat da de var på det ødeste stedet på den øde landeveien sluttet batteriene å virke, og bilen stanset. Solen var i ferd med å gå ned, og de var kalde og redde alle sammen. Heldigvis så de et hus på en bakketopp ikke langt unna. Det så forlatt ut, men i det minste ville de ha et sted å sove for natten. Melody gikk først, med sine fornuftige sko og sterk lårmuskulatur. Alle gravstøttene rundt huset gjorde dem trygge på at dette var et hus der generasjoner på generasjoner hadde likt seg så godt at de aldri ville flytte derfra.
Døren ga fra seg et høylydt skrik da de åpnet døren. Melody fiklet frem noe låsolje og fikset hengslene. Hun testet ut døren mens de andre omsider fikk kommet seg inn i varmen, men av og til ga hengslene fremdeles fra seg et skrik. Joey latet som om han rettet på brillene sine og kom med konklusjonen de alle hadde tatt; det var ikke døren som skrek. Melody skrudde på lyset og alle så seg om for å se hvor skriket kom fra. Alle bortsett fra Clara naturligvis, som fant et speil åp et bord i gangen og ble stående der. Da oppdaget de brått et blodig spor på gulvet. Et spor som førte inn i stuen og bort til et avsagd hønsehode. Kurt kjente det romle i magen, men lot være å nevne det da de andre grøsset. De gikk sakte mot hønsehodet for å undersøke det nærmere. Da skrek høna til så alle rygget!
Der på gulvet lå ingen ringere enn Tuppen Verpe! Hadde ungdommene plukket opp en avis nå og da ville de kanskje ha dratt kjensel på henne og visst at dette var Påskeharens stedfortreder etter hans tragiske bortgang, og de ville kanskje også visst at den politibilen på utsiden ikke var så betryggende som de hadde tenkt, men at det snarere tvert imot betydde at Påskeharens morderske og Tuppen Verpes kidnapper var like i nærheten! Tuppen hostet opp litt blod og forsøkte å forklare situasjonen for dem.
– Sindy er her et sted, begynte hun. – og hun har kuttet av meg hodet! Hun kommer til å komme etter dere også!
– Hvorfor oss, spurte Nicholas, fremmed for tanken på at noen ikke likte ham.
– Fordi dere nå vet at hun har drept meg, sukket høna bedrøvelig
– Så dersom du ikke hadde fortalt oss det nå, hadde vi vært trygge, utbrøt Kurt!
Tuppen Verpe gulpet litt blod på skoen til Clara, som straks løp bort til speilet igjen, før hun nølende sa at det hadde hun ikke tenkt på.
Ungdommene begynte å bevege seg mot utgangsdøra. De ville ikke være her et sekund lenger med et tanketomt hode og en psykotisk massemorder. Tuppen ba dem vente, men de hørte ikke etter. De stanset ikke før de hørte sin venninne Clara som stod ved speilet ute i gangen.
– Jeg visste jeg ikke burde hatt rosa klær i dag, sukket hun oppgitt. – Rødt og rosa er bare så 2012!
Vennene hennes så på henne og forstod hva hun mente, det var ikke et pent syn. Ikke så mye fordi rødt og rosa ikke er så fint sammen, men fordi venninnen deres var dekket av blod fra halsen og ned. Idet Clara lener hodet fremover for å ta en ekstra titt på motekrisen vipper hele hodet av og blir liggende på gulvet, og vennegjengen har en hylekonkurranse. Tuppen som begynner å bli vant til å være halshugd er dommer og kårer Nicholas til vinneren. Ute fra stuen roper høna til dem at dersom de skal ha en sjanse til å komme seg i live fra huset må de hjelpe henne med å finne kroppen hennes som løper rundt på egenhånd. Da kan hun vise dem hvor nøklene til politibilen er. Kunne hun ikke bare fortelle dem det nå? Klart hun kunne, men så dum er ikke engang Tuppen Verpe!
Melody hjalp guttene med å bli kvitt det verste av blodsølet fra klærne deres før de ble enige om å gå i hver sin retning for å finne resten av høna. Det er dette de gjør i alle skrekkfilmene Nicholas har sett, så det virker som en god ide. Joey og Kurt lurer på om det er greit at de går sammen opp trappen, og det er det dersom de lover Nicholas at de ikke holder sammen i andre etasje. Litt usikre på hvorfor Nicholas fikk lederrollen gikk de to kameratene opp den knirkende trappen. Nicholas fortsatte med å påta seg ansvaret med å undersøke kjøkkenet, mens Melody slapp billigere unna og fikk undersøke kjelleren. I kjelleren er det jo ikke hverken brødkniver, ostehøvler eller utgått melk forklarte Nicholas idet han lukket kjellerdøra bak Melody. Slik logikk og en låst dør var det vanskelig å motsi, så Melody begynte å se seg om etter en lysbryter.
Kurt, som fremdeles var overrasket over at han ikke var den første til å stryke med i denne historien, hadde kommet seg inn på et soverom. Her lå det masse gamle leker som fikk Kurt til å lure på om hele huset kun var en kulisse for å skremme dem. Hva kunne egentlig være hensikten her? Hvorfor hadde denne Sindy hugget hodet av ei gammal høne og så Clara? Lå det noe mer under her? Kanskje var det bare denne høna som egentlig var ond og at noen hadde drept henne i selvforsvar? Og morderen ville uansett ikke være den første som hadde vurdert å knerte Clara. Bak ham hørte han plutselig et par hønsehøtter løpe målløst forbi. Han følte seg et skritt nærmere fasiten på mysteriet og var klar for å finne ut mer. Desverre for Kurt rakk han ikke å tenke ferdig denne tanken før han stod ansikt til ansikt med en blond diva i en hvit kjole. En hvit kjole som ble rødere og rødere foran øynene hans. Rødere og rødere for jo mer blod han mistet. For hvert hugg med saksen fra hobbybordet. Hans siste tanker var en forvirret blanding mellom å irritere seg over å ikke komme lenger i mysteriet og å være fornøyd med å ikke være den første som døde.
I et forsøk på å narre de andre nok en gang ropte Joey ganske høyt at han hadde mistet brillene sine og at han ikke kunne se noe. Hadde han ikke vært den eneste gjenlevende i venneflokken i andre etasje kan det kanskje hende at noen hadde gått på den, men det får man aldri vite. Nedenunder, på kjøkkenet hadde Nicholas derimot hørt noe annet. Han hadde hørt hønseføtter løpe over gulvet i etasjen over, og han lette nå etter en kjøttkniv eller en brødkniv eller ostehøvel eller hva som helst til å beskytte seg med før han gikk videre inn i huset for å finne høna. I den anledning tok han naturligvis også av seg skjorta. Desverre kunne han ikke finne noe som helst skarpt. Det var nesten som om noen hadde fjernet dem med vilje, uten at Nicholas kunne komme på noen god grunn til hvorfor noen ville det. Av og til er det sånn at man ikke får svaret på det man tenker på før man legger seg for å sove på kvelden. Andre ganger får man ikke svar på spørsmålet sitt før man står med et helt knivsett, pluss vinopptrekker og salatbestikk i ryggen og gulper opp blod utblandet med utgått melk. Dessverre for Nicholas var det ikke det første eksempelet som ble gjeldende for ham denne dagen.
I kjelleren hadde Melody akkurat løftet unna noen digre bjelker og oppdaget en mystisk dør med et underlig lysskjær fra nøkkelhullet. Med kun et kraftig spark var døren åpen, og Melody tenkte som så at det nesten virket som om de som hadde skjult noe her inne ville at hun skulle finne det. Hun oppdaget glass på glass med kroppsdeler, og lange bord med blodig verktøy. På et av bordene stod det et førstehjelpsskrin. Hva var det som foregikk her? Da så hun tegninger på veggene av en hønes anatomi og fotografier av en bygning hun ikke hadde sett siden hun var liten. Påskegodset!
Et digert brak bak henne skremte henne nesten. Hun snudde seg og fikk se Joey komme løpende mens han tviholdt på brillene og illusjonen. Han forsøkte å løfte unna en bjelke, men endte opp med en over den ene foten sin. Melody løp mot ham for å hjelpe ham da hun hørte hva han løp fra. Det var skritt i toppen av trappen. Og så kom det. Først kom det en hodeløs hønsekropp løpende nedover trinnene før en dame i en lang hvit kjole dekket av blod kom skridende ned mot dem, med hodet til Tupen Verpe i hendene.
Sindy la fra seg hodet til Tuppen på et av bordene og grep det største våpenet hun kunne finne. En ljå!
– Jeg antar at dere har forstått alt nå? Spurte Sindy med et ondt smil
– Ja, svarte Melody.
– Ja, løy Joey.
– Så da trenger jeg vel ikke forklare dere at jeg planlegger å operer Tuppen Verpes ansikt rundt mitt eget, slik at alle vil tro at jeg er henne? Sindy hevet ljåen og lo slik man gjør rett etter en slik grusom bekjennelse. – Det var dumt at dere dukket opp akkurat da dere gjorde, så jeg måtte ta en liten pause og drepe dere. – Men snart er alt dette over, og da er påsken min!
Tuppen skrek, Joey hylte og Melody beit tenna sammen idet Sindy svingte med ljåen!
Hvordan vil dette gå?
Vil Sindy omsider overta påsken en gang for alle?
Vil Tuppen Verpe ende opp som nuggets?
Det er opp til DEG! Stem på den slutten DU helst vil lese. Happy ending, eller la alt håp fare? Blod vil spilles uansett, stol på meg, og dette vil ikke være et mareritt noen våkner opp fra, men det er ikke for sent med en lykkelig slutt… på en måte… eller er det det?
Stem stem stem stem stem!
Når du har stemt må du legge igjen en kommentar på hvem du er og hva du stemte. Da er du med i trekningen om en halloweenpakke! Kommentaren blir ikke synlig.
Så var dagen her igjen dere! Tusen takk til alle som har fulgt med på julekalenderen. I morgen er den atter blitt en vanlig blogg igjen, men dere er naturligvis hjertelig velkommen tilbake. I romjula har jeg planer om å dokumentere litt av hvordan jeg har pyntet til jul her hjemme, jeg vet at flere av dere har lurt litt på det, håper ikke jeg skuffer dere. Til dere andre som forsvinner nå, håper jeg at jeg ser dere igjen om et år til mer dorullmoro! Og til dere som allerede har begynt å glede dere til påskekrimen; dere vil ikke bli skuffet.
Det er julaften og det betyr at jeg får se familiemedlemmer jeg ikke har sett på et, eller flere år igjen, bare jeg rekker toget mitt. Jeg har fremdeles en eneste gave igjen, men det skal nok gå bra! Jeg har jo noen små hjelpere! For i år som i fjor må julaften komme med en dorullinnrømmelse, og denne gangen er det på sin plass å vise dere hvem som har laget alle dorullene dere har kost dere med gjennom hele desember. Håper dere ikke blir altfor skuffet.
We can do it, we can do it!
Ha en vederkvegelig julefeiring alle sammen!
GOD JUL!
Så var det meste av snøen borte igjen. Men det betyr jo egentlig ikke noen ting! Det er jul, og det eneste som betyr noe er…gaver. Jeg gleder meg sånn til gavene i morgen jeg! Jada, selvfølgelig er det koselig å være sammen med familien også, men det er da like koselig uansett årstid, det synes i alle fall jeg. Jeg har litt lav toleranse for folk som sier at de ikke gleder seg til å få gaver. På samme måte som jeg ikke setter så pris på andre åpenbare løgner som folk forteller.
Det er som du sikekrt vet, lille julaften. Jeg skal til Sarpsborg i dag, handle de siste julegavene og litt sånn. Men i morgen skal jeg våkne i min egen seng på julaften! Det skal bli så deilig. Ikke et vondt ord om skapet i gangen til mamma, men egen leilighet er nå som regel hakket bedre enn alternativene. Om jeg rekker så mye mer enn å handle julegaver i dag e rlitt usikkert, men jeg håper jeg får sett litt slekt og venner før julaften. Ellers er folk som regel veldig opptatt i romjula, mens jeg har planer om å tilbringe den i Hyrule.
Dagens dorullnisse er Bambi. Bambi hører julen til på samme måte som marsipan, lukten av Stiff og den ikke lenger så jomfruelige Maria. Jeg synes forresten alltid det er gøy med bimbojenter på tv som heter Bambi. Oppkalt etter skogens konge. Hah. pwned! Han er en mann! Han blir jo sammen med Feline… artig med Feline, det betyr jo katt. Ah, navnene i denne filmen. Ikke veldig fan av heeeele filmen, det skjer litt lite og har kanskje de dårligste Disneysangene, og stort sett ingen vitser, eller særlig handling, men isshowet hans, det må til! Hvert år!
C'mon, Bambi!
I morgen er det julaften, jeg bare nevner det… weeeeeee!
Dagen i dag har gått med til trappevask. Og morgendagens dorullnisse. Ikke for å hype den, men den er fantastisk utrolig nydelig! Best! Tar lang tid! Derfor ble det en litt enkel dorullnisse i dag da. Men det er det ingenting i veien med, for vi må huske alle hvor vi kommer fra, og det bør dorullnissene også.
Og jeg skal nå avklare en myte en gang for alle. Man trenger nemlig ikke barn for å ha stygg julepynt. Man kan lage det selv! Og hva er da bedre å lage en en dorullnisse? Har ikke peiling!
Siste arbeidsdag i dag, og nå skal jeg ikke tenke en tanke på skole i to uker! I dag proppet vi ungene fulle av sukker, gudstjeneste, sukker, gang rundt juletre og mer sukker. Så ristet vi dem godt og sendte dem hjem til foreldrene. Lykke til, foreldre!
I dag har jeg hatt fake julaften med Hilde og Yngve. Jeg dekorerte rundt webcamen med et juletre og lys og hentet frem skumnisser og julebrus. Jeg hadde på meg koselig julegenser og pysjamas shortsen min. Den ødela uansett ingen illusjon. Akkurat som på tv ( I know, jeg har vært der) Jeg fikk en Bodum presskanne til å ha med. Rød. Perfekt! Nå tegner jeg og Yngve på den siste Cooper the Case serien vår før juleferien også når verdens kjipeste psykologkontor. Lik gjerne Cooper the Case på Facebook forresten 😉
Her er den, Marit, julegaven du alltid har ønsket deg: Selveste Carola! Ingen jul uten Carola. For å lage en Carola dorullnisse må du tegne på det stiveste smilet med sammenbitte tenner du klarer. Vanligvis ser man ikke hele irisen i øyet på folk, men Carolas stirrende blikk er et unntak. Husk at hun skjeler bittelitt, og for guds skyld, glem ikke vindmaskinen!!!!!
Det er ikke bursdagen din i dag, ropte han og tok rennafart med hodet først, med stø fart mot magen min. Det er ikke din heller sa jeg og strammet det som strammes kunne og sendte guttungen rikosjerende tilbake. Det er godt å ha dem tilbake i vanlig modus!
Ellers har det ikke skjedd noe, så jeg vil heller anbefale en ny fotoblogg. Lenes fotoblogg er en av de få bloggene jeg følger med på. Lene kjenner jeg fra studietiden, og jeg innså hvor gammel jeg er idet jeg så hva jeg selv skrev nå… Lene tar bilder som bare må sees. Jeg vet ikke hva mer jeg kan si om dem, det er egentlig bedre om du bare klikker på linken.
Dagens dorullnisse er en av Norges beste komikere. Hun har klart seg bra til tross for å kanskje være mest kjent for Mot i Brøstet (grøsse). Hun er definitivt den morsomste i Nissene på låven og Nissene over skog og hei. Jeg snakker naturligvis om Siw Anita Andersen! Når man lager en Siw Anita Andersen dorullnisse må du huske på
Det er mulig at bursdagen i fjor tok kaka, men årets bursdag tar jammen alle kakene!
Jeg åpnet med den jeg, Yvonne.
Da jeg kom på jobben i dag var det ingen unger å se utenfor døre der de skal stå og vente på å bli sluppet inn. Og ikke var d ei gangen utenfor klasserommet heller der de skal stå dersom noen andre har sluppet dem inn utenfra. Men idet jeg går inn på klasserommet for å sette fra meg pepperkaker og klementiner som jeg har tatt med meg i anledning bursdagen min, da er de der. De hoppet frem fra bak hyllene og ropte OVERRASKELSE! Og de hadde med seg kokosmakroner og rød saft, klementiner og krydderkake. Papptallerkner, krus og småkaker med peanøtt og sjokolade. Og de hdde med bursdagsgaver. Tre pent innpakkede gaver lå på pulten min og ventet mens jeg delte ut kaker til alle. Jeg tenkte kanskje jeg, at i de gavene lå det litt tovede rester fra tekstilen, noen tegninger eller i beste fall en kvikklunsj. Men jeg fikk Lohengrin og kaffe. Jeg fikk en pose godteri, og jeg fikk det siste Pondus og en DVD. For en femteklasse! De hadde planlagt og gjennomført dette helt selv!
Jeg mistet helt munn og mæle! Jeg ble så rørt! Det er ingen som har en klasse som min? Det skal jo egentlig ikke finnes. Jeg har verdens beste kasse, det er det som er moralen i dagens innlegg. Takk for oppmerksomheten. Dagens dorullnisse er meg, på jobb i dag.
I går var det julebord med gode venner, inkludert en ny baby-aktig en og en ny vanlig, samt en jeg ikke har sett på altfor, altfor lenge. Som seg hør og bør hadde jeg med vertinnegave. Jeg var tidsriktig og flink og hadde byttet ut den obligatoriske flasken med vin, med en kilo smør.
Det var en hyggelig kveld, med god mat og drikke (cola til meg) og pakkelek! Pakkeleken var fantastisk artig, og jeg fikk masse drit! Hahaha, jeg satser på at dette blir tradisjon ja! Høydepunktet var kanskje pakkeleken, men hakk i hæl kom pepperkakehusbyggekonkurransen! De mest observante av dere fikk kanskje med dere hvor bra det gikk med mitt eget pepperkakehus her til leiligheten? La oss bare si at da mamma kom med et ferdig pyntet, ferdig sammensatt i dag, ble det ikke overflødig! Felles skjebne er som kjent felles trøst, så det var mye morsommere når det gikk på rattata for oss begge på laget…og forsåvidt de andre lagene. Det ble ikke en idyllisk liten pepperkakeby for å si det sånn!
Frokosten i dag: pepperkakehus!
Så bar det hjemover, og Yngve og Hilde var snille nok til å kjøre meg hjem, før de selv dro hjem til Drammen. Ingen liker en baksetesjåfør, så det ble hilde, som satt shotgun, som etter en times kjøring i feil retning fikk bemerke nettopp dette. Hjemme ventet en frossen familie på meg, og så feiret vi litt tidlig bursdag med kaker og presanger. Mamma hadde med seg det som var av julegodter som jeg ikke har fikset selv! Nydelig! For en helg!
I dag ville jeg lage en julebukk-dorullnisse. Jeg er ikke spesielt fan av julebukk jeg, det må jeg si, men siden jeg er såpass for Halloweens knask eller knep, så må jeg liksom si at dette er greit også. I diskusjoner rundt Halloween dukker gjerne julebukkene opp, som det typisk norske, mye hyggeligere motsykket, og det er kanskje ikke så rart at de blir nevnt. De stammer, i følge enkelte kilder, fra samme sted, og nei, det er ikke Norge. De har begge sitt opphav i godt voksne, mindre heldigstilte mennesker, som går fra dør til dør for å tigge mat og drikke. Og da skjønner du straks hvor det dreier seg om ja? Irland, og deromkring. Og om du tror at julbukken alltid har vært kvalmende søte fregnete nisser som synge rog fred på jorden, må du tro om igjen. Jeg ville naturligvis heller lage en utypisk julebukk, og lette litt etter info på nettet.
Nå sakser jeg uhemmet fra noen av google- resultatene mine.
«Denne romjulsskikken, å kle seg ut med julenissemaske og gå rundt på dørene, hvor man for en sang eller opplesning av et vers blir bevertet med julegodter – er ennå i bruk i Norge, og blir kalt ”å gå julebukk”. Som regel går man flere i følge, men dermed opphører også likheten med fortidens julebukker.
Ennå i det forrige århundre oppfattet folk julebukken (-geita) som et usynlig vesen som en viss tid før jul langsomt og gradvis nærmet seg gården og opptrådte som vokter over at juleforberedelsene gikk riktig til. Noe av det viktigste var å påse at alle fikk et nytt plagg til jul. Selve julekvelden kom den inn i huset, og mange steder ble den ansett som en deltager i ”Åsgårdsreiens” mangfoldige skare fra åndenes verden, som forlot gården trettende dag jul. Allerede her finner vi altså en gammel, uklar sammenheng mellom et mystisk, usynlig vesen som tiltvinger seg adgang til gården, og en slags julegave. En personifisering av julebukken i eldre tider gikk ut på at unge menn iførte seg et loddent teppe e.l. og holdt et kunstig geitehode med horn på en stang, ofte med et snor-arrangement som fikk kjeften til å åpne og lukke seg. Julebukken kunne også være svertet i ansiktet. Fra mange deler av landet har vi vitnesbyrd om at dette vesenet ble presentert som et skremsel for både voksne og barn. Den ville vite – likesom julenissen i nyere tid – hvem som hadde vært snille i årets løp. Fra andre kilder heter det at bukken gjorde alle slags hopp og sprang mens en sang ble sunget; derpå falt den ”død” om, men ble under alminnelig jubel ”levende” igjen så snart sangen var avsluttet.»
Wikipedia kan legge til disse imponerende faktaene
«En av de hedenske julelekene var julebukk. Julebukken er trolig en overlevering fra den tiden da man dyrket guden Tor, siden julebukken av og til ble utstyrt med en trehammer, og leken gikk ofte ut på at en død bukk ble levende igjen, slik som bukken til Tor ble.
Etterhvert som dyrkelsen av Tor ble mindre utbredt, og hold av geitebukker ble forbudt, forandret julebukken sin posisjon. På 1700-tallet var julebukken blitt en skremmende, nærgående skikkelse, som ofte krevde mer enn litt godteri. Han dukket opp plutselig i selskapet, og selv om alle visste at det bare var en kjenning som hadde kledd seg ut med hode og horn, var det en truende skapning som skremte barna, og til og med «kunne gjøre fruentimmere med barn, uten at de visste det».»
Det siste der er ikke verst? Lurer på hvordan det ryktet ble skapt?
Og helt til sist havnet jeg på denne bloggen. Den var veldig morsom, og opplysende.
Sebolas 