Peggy satt i sengen i den lille leiligheten sin. Det var ikke rare greiene, men det så ikke så verst ut med tanke på den lille lønnen hun fikk fra Cicero. Hun hadde funnet noen gamle esker på loftet, og nå mimret hun litt over gamle minner. Det gikk mot påske. April ville være her om få strakser og et grusom mord ville skje. Dette visste hun, for hun var jo tross alt med i en parodi på den tradisjonsrike påskekrimmen. Hun fant et smykke med et lite hjerte på. Peggy sukket høyt. Av og til skulle hun heller ønske at hun var med i en parodi på en romantisk komedie!
På sengen ved siden av seg hadde hun nå Den Aller Helligste boksen. Den var helt lik de på jobben, og strengt talt hadde hun vel rappet den derfra. I den hadde hun alle valentineskortene hun noen gang hadde fått. Det var en imponerende samling, men når man trakk fra alle som var fra lillebroren hennes, Gaylord, var det kanskje ikke så mange allikevel. Det var allikevel en merkverdig samling. Det ene kortet var styggere og dummere enn det andre, og noen av dem var det helt ufattelig at hadde blitt produsert. Et sted burde noen i kortfabrikken rett og slett satt ned foten og sagt at dette kommer ikke i trykken, tenkte Peggy.
Peggy grep en bunke kort. Fantastisk, det var en studn siden hun hadde sett på disse. Minnene strømmet på.
«Eksotisk er alltid…bra?»
«Nydelige dyr i naturlige omgivelser. Det kan jo ikke gå galt…»
«Dette må være et fra broren min»
Den fødte modell… vel… hun ser i alle fall… hyggelig ut?
«Bye bye… usikker på anledningen man burde sende et slikt kort….»
«Smått utdatert, greit, men var det noen gang halvparten så kult som det forsøkte å være?»
Det var lenge siden hun hadde fått noe kort nå. Synd. Hun elsket disse stygge kortene. Jo styggere og pinligere jo bedre. Når var hun sist på date? Hun husker den gangen hun skulle på date med en ishockeyspiller, men det viste seg å være snakk om Stiga hockey. Veldig skuffende. Ikke like skuffende som han som hevdet å være en Action Man, men som viste seg å være en hjemmelaget dorullnisse med piperenserarmer og dingle-øyne. Og så var det Legomannen som ikke var riktig satt sammen. Peggy ante ikke hva hun hadde sett i alle disse mennene. Jo forresten. De hadde alle hatt denne ene tingen til felles. De hadde sendt henne stygge postkort. Peggy elsket stygge postkort. Hun likte følelsen av å se et postkort og lure på hva i helsikke som hadde skjedd. Hvordan hadde disse gått i trykken? Hvem hadde tenkt at disse var en god ide?
«Dette kan umulig ha vært et kompliment?»
Peggy tørket tårene. Godt med en latter en lørdag morgen. Valentines day var knapt en uke unna og planene var klare. Hun hadde bedt sine beste venninner på besøk. De skulle spise litt god mat, snakke om gutter, og Peggy ville vise dem den fantastiske samlingen med stygge kort! Men hun ønsket seg noe nytt! Og hun var villig til å gi en premie til den som kunne sende henne det styggeste, teiteste, kleineste kortet innen 14. februar.
Har DU et forferdelig pinlig kort du vil sende til Peggy? Kanskje finner du et om du googler? Send en mail til sebsolli@gmail.com og legg ved et bilde av det verste kortet du kan finne. Er du heldig blir DU vinneren av en søt Tupperware matboks med hjerter og valentinesgodteri! (bilde kommer på søndag 9. februar) Vinneren blir offentliggjort på bloggen sammen med de beste kortene 14. februar kl. 17.00
Lykke til!
Sebolas 