Mer dukker.

Et leketøyfirma som spesialirer seg på 3D-printede dukker har fått oppmerksomhet nå fordi de har produsert dukker med funksjonshemninger. Makies. Det er kjempefint synes jeg. Men det er ikke akkurat første gangen. Barbie har ei venninne som heter Becky som sitter i rullestol (og er glad i å fotografere) og Bratz har en serie der hver av hovedkarakterene har mistet håret i forbindelse med kreft, det samme har Moxie. Så det finnes mer enn hva man vanligvis tenker på der ute. Man må bare vite hvor man skal se. Google er jo fremdeles ganske nytt og ukjent for folk flest. Men jeg er altså positiv til disse nye dukkene, allsidighet er alltid bra, bare ikke udelt positiv. Surprise.

Det første jeg reagerte på var et av lovordene disse dukkene fikk:

Er ikke det noe alle barn gjør med lekene sine? Improviserer frem, gjør det til sine egne. Om det er å bygge opp et bymiljø til bilene, sette sammen egne antrekk til dukkene, eller lage egne personligheter til actionfigurene. Det er jo egentlig hele poenget med lek, tenker jeg.

Det neste problemet er disse dukkene man får kjøpt med funksjonshemninger. Jeg vet ikke om det er riktig å kalle det funksjonshemninger, men det er det ordet de bruker selv om det. Man kan riktignok kjøpe både stokk, høreapparat og briller til de ulike selvlagde dukkene, men…

Makies har et eget konsept der man kan lage dukker som likner på seg selv (not really) i et program som minner veldig om Sims. Man velger øyne, øyefarge, hår, hårfage, hudfarge. Og om man ønsker å virkelig lage en personlig dukke kan man redigere alt fra hodefasong til bredden på nesetippen, skråheten på ører og høyden på øyenbrynene. tar du deg litt tid kan man faktisk få til en ganske personlig vri på dukken. En del begrensninger finnes naturligvis, du vil alltid se at det er en Makies, men du vil kanskje kunne se hvem det skal forestille allikevel (neppe). Med mindre man både har et fødselsmerke og ikke ser ut som en blond Child Beauty pageant fra Texas. Det fødselsmerket gjelder nemlig utelukkende for Melissa.

For et finnes for store begrensninger i hudfargen. I alle fall til at dette er noe de satser på og får skryt for. Alle hudtypene har også et lett fregnedryss, så dersom man har denne vanvittige skavanken kalt fregner, eventuelt ikke noen fregner, må man nok improvisere.

Overvekt er heller ikke et alternativ. Null alternativer når det kommer til kroppen. Der er Lammily-dukken bedre.

Og hva skal jeg med en dukke som heter FacePretty? Får jeg ikke endre navn engang? Det var mange andre navn også altså, men hvor vrient er det å la meg finne på noe selv? Er det virkelig en begrensning å ha?

Og det finens masse utstyr og klær å få kjøpt. Men det er svinedyrt. 120 kr for antrekket til FacePretty? Trukke det. Og det finnes lite spennende utstyr, så de kan ikke ha rare hobbyene. Ser man etter dukker med personlighet vinner Finn og Lottie-dukkene.

Men det er gøy å forsøke å lage seg selv. Jeg brukte litt tid på å finne ut at jeg kanskje heller burde lage en av meg selv da jeg var liten. Det som er fint med meg som barn er for det første at jeg var gørsøt. For det andre så jeg alltid ut som disse gråtende barn-bildene når det kom et kamera. Jeg tror jeg ville fremstå som et ulykkelig barn på disse fotoene vi skulle ta vare på. Jeg valgte et av favorittbildene mine og satte i gang. Det er et bilde jeg husker godt at vi tok. Det er i barnehagen og vi skulle sitte i et tre vi kalte for tronen når vi lekte. Det er en av de mest traumatiske opplevelsene fra barnehagen og jeg aner ikke hvorfor. Derfor har jeg et noget anstrengt smil på bildet. Det ville ikke Makies hjelpe meg med. Ikke med kløfta i haken heller. Ikke vet jeg hvor passende navnet TotallyMega er på den gutten i treet heller. men under begge de blonde luggene skjuler det seg et par ganske bekymrede øyenbryn.

Et av mine egne handicap er at jeg ikke helt vet hva slags øyenfarge jeg har. Jeg valgte grå, for de ser grå ut på bildet. Noen sier jeg har blå øyne, men jeg vet ikke om de juger like mye som de som sier de er grønne.

Prisen ligger på i underkant av 900 kr. Ikke egentlig kjempedyrt når man tenker på alt man kan gjøre for å personifisere den, men jeg skulle nok ønske at man fikk litt flere valg. nei, en god del flere valg.

Dukkekroppene er også veldig takknemlige når det kommer til både lek og ikke minst posering, noe som er viktig for samlere. Der har man mange valg og det kan egentlig være verdt pengene alene. Men den ender nok ikke opp hjemme hos meg.

Ikke ennå.