Post mortem Pat

Det gikk mot påske nok en gang. Og en kort stund tenkte Peggy Underwood tilbake på den tiden da hun hadde elsket påsken. Påskeegg, kyllinger, Kvikklunsj og appelsin. Symbolene til barndommens påske. Symbolene var nå byttet ut med blod, blod, blod og blod, og dette gjorde det vanskeligere å glede seg til denne høytiden. Etter at hun hadde startet å jobbe for mesterdetektiven Cicero for fem år siden, hadde påsken blitt synonymt med grusomme drap de to måtte nøste opp i påskeferien. I fjor hadde hun forsøkt å forlate landet med sjefen sin før de ble kontaktet, men hun hadde gitt opp disse planene i år. Nei, i år hadde hun en annen plan.

Mesterdetektiven Cicero satt på det slitte, brune kontoret sitt. Det var akkurat så barskt og maskulint som han likte det, men nå så han at malingen på pulten hadde begynt å flasse, og den Barbie-rosa plasten kom til syne. Han la en notatblokk over flekken og lot som ingenting. Utenfor kontoret kunne han se assistenen sin romstere. Han visste at Peggy hadde en plan for påsken i år også, men hun hadde ikke fortalt ham hva. Han hadde forstått at den nye typen påskefeiring ikke var helt i hennes gate, men han visste ikke hvordan han skulle forbedre den. Han håpet bare planen hennes ikke ville komme i veien for at han skulle få avdekke årets tradisjonelle groteske mord.
Det var dagen før palmesøndag, og han ventet en telefon hvert øyeblikk. Snart ville han vite hvor de skulle dra. Blikket hans møtte Peggys i rommet utenfor. Hun stod klar med to vesker. En til hver av dem.

Ring Ring…

Poster

Snart var de på vei til Sylvania. Det lå ikke så langt fra Påskegodset til Påskeharen hvor de pleide å tilbringe påsken. Det var et nusselig lite sted med snakkende dyr i hatt og kyse, og det var vanligvis et fredens sted. Men nå hadde tragdien slått til også her. For noen år siden hadde de to tilbragt en påske på et lite vertshus her, men i år hadde de fått invitasjon til å bo på godset til en pingvinfamilie. Det var faren i familien som hadde kontaktet dem. Cicero grøsset ved tanken på godset. Pingviner hadde det sikkert iskaldt.
Penguinton Abbey lå på toppen av en bakke og skuet ut over hele den lille landsbyen. Her ble Cicero og Peggy innlosjert på et lite rom i tredje etasje før de skulle ut og undersøke bilen som var blitt funnet forlatt. De forsøkte å insistere kraftig på at de skulle ha hvert sitt rom, eller i alle fall hver sin seng, men det var vanskelig uten å virke uhøflige, og det ønsket ingen av dem. De takket familien DeBurg for hospitalityen. Så begynte Peggy å pakke ut all påskepynten hun hadde tatt med seg hjemmefra.
– Om ikke påsken kan komme til oss, så får vi komme til påsken. Dette var altså «planen» hennes. Hun skulle feire påske i år. Blodig eller ikke. Cicero tenkte at planen hans gikk mindre ut over ham enn hva han hadde fryktet. I alle fall trodde han det, helt til han oppdaget at det ikke bare var hennes bag som var stappet med harer, kyllinger og pastellfargede egg.

2016-03-19 14.26.36

Familiens overhode Lord DeBurgh og hans kone Lady DeBurghfortalte dem det de trengte å vite om byen. Det var ikke så mye, det var en idyllisk liten plass med innbyggere som aldri dro noe sted. De var den eneste familien som hadde vært utenfor landet, eller byen, på flere år. Så blunket han til dem og sa at han jobbet med en liten plan som ville gjøre det enklere for dem å reise rundt, men så langt var det hemmeligstemplet.
– Det er bare de fem innbyggerne som har flyttet hit, inkludert postmann Pat, som har sett noe særlig av verden, la han til oppgitt.

Pat1

Snart var de ute og så på den røde bilen fra Royal Mail. Lord DeBurgh forklarte at siden Postman Pat alltid var tidlig ute, hadde de raskt fattet mistanke da han ikke hadde kommet til avtalt tid. De hadde hatt en avtale om at han skulle ta vare på posten deres mens de var på ferie i gamlelandet, og så skulle han komme til dem med pakkene dagen etter de var tilbake. Virkelig service som var sjelden nå for tiden. Nå var han altså savnet. Utenfor bilen så de en sekk med brev og en pakke som var åpnet.
– Denne sekken inneholder post fra utlandet, sa Peggy. – Og det ser ut til at den pakken der har falt ut av sekken.
Det var ingen avsender på pakken, og det så ut som innholdet hadde blitt fjernet og dratt bortover langs bakken.
– Så vi ser etter avsenderen av den mystiske pakken, tenkte Cicero høyt. – Så vi ser altså etter en av de innbyggerne som ikke er herfra, la han til da han hadde kommet på det Lord DeBurgh hadde fortalt om reisevanene til de som bodde her.

ALF

Morgendisen lå fremdeles over den søvnige byen da våre to detektiver møtte på en hårete kar som lusket rundt i nærheten av den forlatte postbilen.
– Hallo der, sa Cicero og forsøkte å høres litt halvveis truende, halvveis imøtekommende ut. Peggy sendte ham et rart blikk, og han tenkte hun var imponert over hva han hadde fått til. – Hvem er så du, fortsatte han.
– Jeg er fra planeten Melmac. Jeg går under forkortelsen Alf, sa den lille hårete figuren forvirret.
– Hva er det en forkortelse for, spurte Peggy i et tonefall som forsøkte å rette opp det forvirrede inntrykket fra Cicero.
– Det tror jeg egentlig ingen bryr seg om, svarte Alf og la til at dersom hun noterte dette, måtte han insistere på at alle bokstavene i navnet hans var store. Peggy lovet ALF at det var de naturligvis.
– Hva lusker du rundt her for, ville Cicero vite og forsøkte seg på et myndig, men kameratslig tonefall.
– Jeg synes det lukter katt, svarte ALF. – Jeg kunne tenke meg å sjekke.
– Er du også glad i katter, strålte Peggy mens hun forsøkte å virke profesjonell.
– Spesielt rundt lunsj, sa ALF mens han så seg rundt. Hvor kunne katta være? Peggy var ikke sikker på om hun likte svaret hun hadde fått, men noterte ned.
– Eller afternoon tea, blir vel rettere å kalle det. De er veldig britiske her i byen. Det er faktisk ingen av innbyggerne som har vært utenfor byen på flere år, med unntak av pingvinene som akkurat kom hjem.
– Hold deg i nærheten til vi har fått oppklart saken med den manglende postmannen, kommanderte Cicero høflig.
– No problem! Jeg går ikke noe sted så lenge det er katter i nærheten, sa ALF mens det dryppet i munnvikene.

Miss

 

Da Alf hadde ruslet litt videre, hørte de snart en svak mjauing fra bilen. Peggy la seg på alle fire og oppdaget den svarte og hvite katten Miss som hadde gjemt seg under bilen. ALF hadde heldigvis ikke sett her. Etter hva hun hadde hørt om Postmann Pat, liknet det ikke ham å etterlate katten sin her.
– Kanskje det er et spor, tenkte hun høyt.
– Mener du det klistremerket med L i bakvinduet, spurte Cicero. Peggy snudde seg og så dit han pekte. Postmann Pat hadde da kjørt rundt så lenge noen kunne huske. Hva skulle han da med en L? Hun fortalte Cicero hva hun hadde tenkt om katten.
-Mystisk, sa han og nikket enig. De så seg om videre.Annika

 

Utenfor et søtt lite hus møtte de på et merkelig syn. De var ikke sikker på hva som var merkeligst med det, om det var klapperslangen så langt nord, eller den lille piken i søndagsklærne sine som lekte med den med en stor kotelett.
De tenkte for seg selv at om den lille jenta våget, så måtte de også kunne gå nærmere.
– God dag, sa Cicero. – Du ser ikke ut til å være herfra.
– God dag, god dag, svarte jenta høflig. – Jag heter Annika Settergren, och jag är från Sverige, så det har du ju minnsann rätt i. Cicero hadde ikke forventet det svaret og forklarte at han trodde hun var fra et mer eksotisk sted, med tanke på slangen, han visste da godt hvor det fantes klapperslanger.
– Nej, vi träffades just precis. Det är inte så lätt att få vänner häromkring. Dom är så fruktansvärt svåra at tala med, tycker jag. Den lille jenta forklarte at hun akkurat hadde flyttet hit fra Sverige og at alle her var så veldig mye mer høflige enn hun var vant til fra tidligere naboer. Så hadde hun truffet denne klapperslangen, og en kotelett senere var de bestevenner. Peggy noterte ned alt jenta sa, for hun var naturligvis mistenkt siden hun nylig hadde ankommet landet.

Muldvarpen

 

Rett ved det søte lille huset var det et område der det så ut som om noe ble bygget. En liten muldvarp med tsjekkisk preg krøp opp og ned av et hull. Hver gang Cicero forsøkte å spørre ham om noe forsvant han igjen. Det satt en annen liten fyr like ved. Det var en doser. Han hadde visst pause nå og hadde plassert seg litt bortenfor uteserveringen til det lille vertshuset. Han fulgte med på Cicero og Peggy som nå hadde stappet hodene sine ned i hvert sitt hull.
– Dere får ikke tak i han der nå, sa doseren. – Han har ikke pause på en stund ennå. Og han er litt av et arbeidsjern.
– Kunne du bedt ham ta en pause, tror du, spurte Cicero.
– Han snakker ikke språket så godt, svarte doseren. – Men han er såpass ivrig i gravingen at vi fikk tilpasset en arbeidskontrakt med ham. Vi brukte en tolk, og da gikk det lett. Han var visst bare glad for å få jobb. Tror han kunne jobbet med hva som helst. Peggy noterte ned alt som ble sagt.
– For noen få uker siden gravde han seg til Amerika og tilbake igjen på noen få dager.
– Det må være litt av et nettverk der nede, sa Cicero. Hva skal dere med det?
– Det er hemmeligstemplet, sa doseren. – Du får snakke med pingvinene, det er de som har ansatt meg og gutta.
– Det skal jeg gjøre, sa Cicero og håpet at Peggy husket å gjøre det.
– Hvor er du selv fra? spurte Cicero, for dosere var ikke et vanlig syn her i byen.
– Jeg kommer fra Fraggleberget, men jeg har bodd her de siste årene. Jeg vurderer å dra hjemover igjen snart, men bare på besøk. Det begynner også å bli noen år siden nå.
– Har du sett noe mystisk mens dere har holdt på her? Peggy så på den lille doseren og håpet han i det minste ville svare på dette.
– Vi fant en død harepus her om dagen, sa doseren. – Var det noe slik dere tenkte på? Cicero sukket oppgitt.
– Ja, det ville gå under kategorien mystisk. Kan vi se ham?

Doser

Mens de gikk gjennom de trange gangene under Sylvania, måtte Cicero lufte tankene sine for Peggy.
– Noe føles ikke riktig.
– Nei, jeg er enig, sa Peggy. – Vanligvis samler vi jo bare de mistenkte i en stue og sjekker alibiene deres. Dette minner ikke om en påskekrim i det hele tatt.
– Det var ikke det jeg tenkte på, sa Cicero. – men du har rett. Får bare håpe dette er like underholdende. Det jeg tenkte på var dette hareliket. Det burde vært et postmann-lik.
– Ja, det er sant, sa Peggy. – Hvor er Postmann Pat?
De var snart fremme ved liket og Peggy grøsset nedover hele ryggen. Cicero fikk kjapt øye på noe. Påskeharen hadde en liten kurv på seg og den var full av brev.
– Jeg tror det var han her som kjørte postbilen, forklarte Cicero. Peggy begynte å bla i noen av brevene. Hun viste frem et postkort fra familien DeBurgh. Det var et spesielbestilt kort som viste hele familien foran digre isfjell hjemme i Antarktis. Det var flere av dem. Det virket som om de hadde sendt til alle i hele byen. Det var sikkert morsomt for dem, siden de aldri reiste noe sted selv.
– Se her, sa hun plutselig. Cicero så opp på henne. Så leste hun brevet.
– Kjære Harald Harepus. Koser meg stort under Sydens sol. Deilig å kunne slappe av. Takk for at du tar over postruta for meg mens jeg er borte. Det er god trening for deg til når du selv blir Påskeharen. Du er jo nest i rekken. Vennlig hilsen Postmann Pat. De så på hverandre stille.
– PS.Husk å ta ned L-en fra bakvinduet. Cicero nikket forstående.
– PPS. Gi Miss en klem fra meg. Peggy la fra seg kortet.
– Postmann Pat var ikke i bilen., begynte Cicero. – Nok en gang har en påskehare blitt offer for et brutalt og påskeaktig mord.
– Tror du det er denne Pinseharen som står bak? Peggy kaldsvettet bare ved navnet hans. Pinseharen.
– Ikke umulig. Men i så fall har han nok fått noen til å gjøre det for seg i år igjen. Jeg mistenker fremdeles at det er noen her i byen som har gjort det.
Cicero bøyde seg og begynte å undersøke liket.
– Dette blir lettere enn jeg hadde trodd, sa han. – Harepusen har to små hull her. Slangebitt. Han er forgiftet.
– Klapperslange, gispet Peggy. Cicero nikket sakte.

2016-03-19 14.21.04

De fant ikke igjen Annika da de kom opp av hullet. Det var blitt mørkt, og hun hadde nok gått hjem. De fikk fortsette undersøkelsene i morgen. Vel hjemme og i seng med en sømmelig mur av puter mellom seg snakket de ut om det de hadde funnet ut i dag.
– En fra Sverige, en fra Tsjekkia, en fra Fraggleberget, et romvesen og en eksotisk klapperslange, begynte Peggy.
– En pakke uten avsender, en forgiftet død harepus, fortsatte Cicero.
– Førstemann i arverekken, la Peggy til. Hun hadde da notert alt det viktige.
– I en bitteliten by der alle vet alt om alle og ingen har forlatt byen på årevis. Cicero tenkte høyt.
– Unntatt pingvinfamilien, rettet Cicero.
– Og Postmann Pat.
– Allikevel er jeg sikker på at vi har samlet nok ledetråder til å løse denne saken, smilte Cicero. Peggy så på notatene sine.
– Virkelig, sa hun overrasket.
– Virkelig, sa Cicero. Jeg vet hvem som gjorde det.

Eureka

Hvem er det Cicero mistenker, og hvorfor?

Svar i kommentarfeltet nedenfor innen påskeaften klokken 17.00 og vær med i trekningen om dette digge påskeegget. Lykke til og god påske!
2016-03-19 13.34.28

Advertisements

9 thoughts on “Post mortem Pat

Add yours

  1. Siden muldvarpen gjør alt han får beskjed om så gravde han, på oppdrag fra Lord DeBurgh, til Amerika for å få med seg en klapperslange hjem. Den pakket DeBurgh inn i en eske og la i bilen til Postman Pat og sendte Pat på ferie. Så måtte Harepus overta Postman Pats rute. Men klapperslangen kom for dagen da Harepus åpnet esken. Klapperslangen var både sulten og redd da den kom ut i lyset og bet harepusen dessverre. Det gikk som Lord DeBurgh planla, arvingen til påskegodset døde. Så Lord DeBurgh er morderen!

    Lik

  2. Jeg tror Pat ble kidnappet av paret DeBurgh og stengt inne i det søte lille huset. De brukte slangen til å drepe den stakkars haren.
    Men jeg kobler ikke hvorfor. 😀

    Lik

  3. Jeg tror det er Postmann Pat. For han skriver at haren er neste. Postmann Pat vil sikkert beholde jobben sin, og dreper påskeharen i frykt for å bli unyttig selv. 🙂 Denne likte jeg godt, Sebastian. Bra!! 🙂

    Lik

  4. Ok, denne var ikke lett, så jeg føler dette blir tipping…
    Men jeg går for ALF! Jeg tror han er morderen! 😢

    Lik

  5. Ikkje så enkel denne her.
    Ein ting er i allefall sikkert, at det er klapperslangen som har forårsaka det dødlige bittet.
    Som alle veit, så kjem klapperslanger frå Amerika, og det er då nærliggende å tru at tunnellane under jorda er vegen slangen har kome. Det står at det ikkje er noko avsendar på pakken som slangen antakeligvis kom i, men var det heller ikkje mottaker på pakken? Dersom det verken var avsendar eller mottaker på pakken, er ikkje pakke sendt gjennom the Royal Mail.
    Det er nokre ting som ikkje stemmer her syns eg.
    Har familien DeBurgh verkeleg vore til Sydpolen ein tur, eller er postkorta deira prefabrikerte for å gje dei eit alibi?
    Og kvifor låg påskeharen i tunnellane under Sylvania, når arbeidet hand vil vere å dele ut post og brev over bakken.
    Og kvifor har Postmann Pat reist på ferie utan Miss?

    MIn teori er:
    Postman Pat har hjelpt Pinseharen i år med å kvitte seg med endå ein påskehare. Harald Harepus vart funne eit stykke unna bilen, men eg trur har vart biten ved bilen i det han opna pakken som var sendt til han, frå Amerika.
    Det var ingen avsendar på pakken, men eg trur kortet frå Postman Pat hang saman med pakken.
    Harald Harpus vart biten av slangen ved bilen, og forstod då at han hadde blitt lurt opp i stry av Postman Pat og Pinseharen. Han begynte då å springe gjennom tunnellane, på veg til Amerika, for å finne Pat så han kunne hevne seg. Uheldigvis så var gifta til slangen komt så langt inn i kroppen til Harald at han døde på vegen.

    Lik

  6. Jeg helt sikkert ikke hvem det er denne gangen. Det jeg biter meg merke i er at posten skulle vært levert dagen etter hjemkomst på lørdag. Doseren sier han finner Harepusen død for noen dager siden.
    Ergo, familien må ha kommet hjem tidligere enn de sier. Dette for å få påskeharen drept med slangen de sendte fra Afrika på vei hjem fra Antarktis. Motivet for å drepe den kommende påskeharen, er for å unngå at ungene skal få godteri i påsken. Pingvinunger skal ha fisk og bare fisk.

    Dette er den tynneste forklaringen jeg noen gang har kommet opp med. Men kjenner jeg Chikkelakkecero rett bør dette holde i hans lille verden.
    Så saken er løst, han tar hele familien i fange. Ingen spør noe mer og alle lever lykkelige i gangene ut og inn av byen i alle sine dager.

    Snipp snapp snute

    Lik

  7. Åh. Jeg har virkelig ingen aning jeg. Og noe motiv vil du ikke finn men men, here goes:
    Jeg tipper muldvarpen gravde seg til Amerika for å sende en klappeslange til seg selv. Når den kom frem brukte ha den til å forgifte påskeharen. Dette gjorde han på oppdrag fra Lord og Lady Deburg. Som Dosern sa, så var muldvarpen desperat etter jobb og kunne jobbet med hva som helst. Og hvorfor tok de livet av Påskeharen? Vel ehh fordi de kan….. 😉

    Lik

  8. Ungene og jeg diskuterer heftig. Alle har forskjellige teorier, og de fleste er ganske ville.

    OK, pingvinene har ansatt muldvarpen for å forenkle transporten til og fra byen sin rundt om i verden. De har nettopp vært på reise. Muldvarpen har også nettopp vært i Amerika, hvor han lett kan ha sendt en pakke på bestilling fra pingvinene. Klapperslangen lå i pakken som er åpnet. Jeg kunne ikke se hvorvidt den var åpnet fra utsiden eller innsiden, men slangen har i alle fall krøpet fra stedet selv, og på et eller annet tidspunkt bitt påskeharen in spe. Kortene fra pingvinene skulle deles ut til alle i byen, antagelig for å lage alibi, slik at alle trodde at de faktisk hadde vært i Antarktis. Om det faktisk var påskeharen som skulle kverkes eller om det var Pat er jeg usikker på, og motivet flyter litt løst rundt foreløbig, men jeg tror i alle fall ikke det var ALF. Vi vet ikke 😀 En vi tror det er pingvinene, for pingviner er sketchy.

    Lik

  9. Hei Sebastian,

    Takk for herlig historie 😀 Litt tricky i år, men her kommer min forklaring på hva som har skjedd i Sylvania 🙂

    Familien DeBurgh reiste på ferie til hjemlandet og hadde gjort avtale med Postmann Pat om at han skulle ta vare på posten deres og levere den når de kom tilbake. De dokumenterer reisen sin ved å sende bilder av familien foran isfjell på Antarktis.

    Stor er derfor deres forundring når Pat, som alltid er tidlig ute, ikke leverer som avtalt. Det de ikke vet er at Pat, overraskende nok, har reist på ferie uten noens viten og leid inn påskeharen som vikar. Påskeharen hadde øvelseskjørt ruten noen ganger med Pat og følte seg ganske trygg på oppgaven. Det han imidlertid ikke hadde regnet med denne morgenen, var at ALF var ute og sniffet etter katt og plutselig sto han midt i veien for postbilen. Påskeharen, som ikke ville kjøre ned vesenet som sto midt i veien, raste ut i krattet utenfor veien. Det var sånn det hadde seg at påskeharen ikke så noen annen råd enn å gå bak i bilen og ta med seg posten til fots. Lite ante han at det skulle bli skjebnesvangert. «Noen» hadde nemlig sendt en mystisk pakke som falt ut da påskeharen løftet postsekken ut av bilen.

    Litt senere på dagen får Cicero vite at Påskeharen var funnet død av arbeidende dosere, som bygger hemmeligstemplet nettverk av tunneler under Sylvania. Ved nærmere ettersyn viser det seg at haren er drept av et slangebitt – høyst sannsynlig av klapperslangen som var blitt Annikas nye bestevenn.

    MEN hvordan hadde klapperslangen kommet seg til Sylvania og dernest så tett på Påskeharen? Jo, slangen hadde vært i pakken som nå lå tom utenfor postbilen. Men hvem hadde sendt pakken? Vi vet at klapperslanger bare lever i Nord-Amerika, så avsender må ha vært der. Doseren fortalte villig at muldvarpen hadde gravd seg til Amerika og tilbake for et par uker siden. Ergo var veien åpnet for reiselystne Sylvanere, eller i hvert fall hadde Postmann Pat fått snusen i den nye reiseruten og dro sporenstreks over, vel vitende om at hans nyinnleide vikar ville håndtere alt av pakker og brev som kom til landsbyen.

    Så når Pat sendte brev og pakke fra «sydens sol», var det close enough. Vanligvis tenker vi at sydens sol er i sydlige strøk av Europa, men i dette tilfelle var det fra sydlige strøk i Amerika. Pat sendte pakken med slangen og brevet og ønsket å rydde Påskeharen, som han anså som en potensiell rival, av veien. Ingen skal true Pats Royal Mail Delivery Service – selv ikke i påskehøytiden. Post, pakker & påskeegg skal frem og Pat vil ha jobben for seg selv, så han klekket ut en snedig plan for å rydde all konkurranse av veien.

    Den pliktoppfyllende, uvitende haren hadde ikke nubbesjans da han skulle gå bak i bilen og hente ut post og pakker og den sultne slangen hadde greid å gnage seg gjennom pakken. Den hugg til da haren intetanende løftet sekken ut av bilen. Slangen hadde delvis greid å slepe med seg haren ned i tunnelsystemet, da Annika kom viftende med en kotelett som gjorde det enkelt for slangen å velge middag, det ble den ferdig serverte koteletten og haren ble liggende igjen synlig for dosere og andre arbeidere i tunnelen.

    Pat sitter altså i Amerika, under «sydens sol» og koser seg – antageligvis i Florida, mens klapperslangen utfører den morderiske planen for han. Veldig snedig og ondskapsfullt. Vi får bare håpe at ALF ikke får tak i Miss… Karma is a bitch.

    Love Yvonne 🙂

    Lik

Legg igjen svaret ditt her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: