Post mortem Pat

Det gikk mot påske nok en gang. Og en kort stund tenkte Peggy Underwood tilbake på den tiden da hun hadde elsket påsken. Påskeegg, kyllinger, Kvikklunsj og appelsin. Symbolene til barndommens påske. Symbolene var nå byttet ut med blod, blod, blod og blod, og dette gjorde det vanskeligere å glede seg til denne høytiden. Etter at hun hadde startet å jobbe for mesterdetektiven Cicero for fem år siden, hadde påsken blitt synonymt med grusomme drap de to måtte nøste opp i påskeferien. I fjor hadde hun forsøkt å forlate landet med sjefen sin før de ble kontaktet, men hun hadde gitt opp disse planene i år. Nei, i år hadde hun en annen plan.

Mesterdetektiven Cicero satt på det slitte, brune kontoret sitt. Det var akkurat så barskt og maskulint som han likte det, men nå så han at malingen på pulten hadde begynt å flasse, og den Barbie-rosa plasten kom til syne. Han la en notatblokk over flekken og lot som ingenting. Utenfor kontoret kunne han se assistenen sin romstere. Han visste at Peggy hadde en plan for påsken i år også, men hun hadde ikke fortalt ham hva. Han hadde forstått at den nye typen påskefeiring ikke var helt i hennes gate, men han visste ikke hvordan han skulle forbedre den. Han håpet bare planen hennes ikke ville komme i veien for at han skulle få avdekke årets tradisjonelle groteske mord.
Det var dagen før palmesøndag, og han ventet en telefon hvert øyeblikk. Snart ville han vite hvor de skulle dra. Blikket hans møtte Peggys i rommet utenfor. Hun stod klar med to vesker. En til hver av dem.

Ring Ring…

Snart var de på vei til Sylvania. Det lå ikke så langt fra Påskegodset til Påskeharen hvor de pleide å tilbringe påsken. Det var et nusselig lite sted med snakkende dyr i hatt og kyse, og det var vanligvis et fredens sted. Men nå hadde tragdien slått til også her. For noen år siden hadde de to tilbragt en påske på et lite vertshus her, men i år hadde de fått invitasjon til å bo på godset til en pingvinfamilie. Det var faren i familien som hadde kontaktet dem. Cicero grøsset ved tanken på godset. Pingviner hadde det sikkert iskaldt.
Penguinton Abbey lå på toppen av en bakke og skuet ut over hele den lille landsbyen. Her ble Cicero og Peggy innlosjert på et lite rom i tredje etasje før de skulle ut og undersøke bilen som var blitt funnet forlatt. De forsøkte å insistere kraftig på at de skulle ha hvert sitt rom, eller i alle fall hver sin seng, men det var vanskelig uten å virke uhøflige, og det ønsket ingen av dem. De takket familien DeBurg for hospitalityen. Så begynte Peggy å pakke ut all påskepynten hun hadde tatt med seg hjemmefra.
– Om ikke påsken kan komme til oss, så får vi komme til påsken. Dette var altså «planen» hennes. Hun skulle feire påske i år. Blodig eller ikke. Cicero tenkte at planen hans gikk mindre ut over ham enn hva han hadde fryktet. I alle fall trodde han det, helt til han oppdaget at det ikke bare var hennes bag som var stappet med harer, kyllinger og pastellfargede egg.

Familiens overhode Lord DeBurgh og hans kone Lady DeBurghfortalte dem det de trengte å vite om byen. Det var ikke så mye, det var en idyllisk liten plass med innbyggere som aldri dro noe sted. De var den eneste familien som hadde vært utenfor landet, eller byen, på flere år. Så blunket han til dem og sa at han jobbet med en liten plan som ville gjøre det enklere for dem å reise rundt, men så langt var det hemmeligstemplet.
– Det er bare de fem innbyggerne som har flyttet hit, inkludert postmann Pat, som har sett noe særlig av verden, la han til oppgitt.

Snart var de ute og så på den røde bilen fra Royal Mail. Lord DeBurgh forklarte at siden Postman Pat alltid var tidlig ute, hadde de raskt fattet mistanke da han ikke hadde kommet til avtalt tid. De hadde hatt en avtale om at han skulle ta vare på posten deres mens de var på ferie i gamlelandet, og så skulle han komme til dem med pakkene dagen etter de var tilbake. Virkelig service som var sjelden nå for tiden. Nå var han altså savnet. Utenfor bilen så de en sekk med brev og en pakke som var åpnet.
– Denne sekken inneholder post fra utlandet, sa Peggy. – Og det ser ut til at den pakken der har falt ut av sekken.
Det var ingen avsender på pakken, og det så ut som innholdet hadde blitt fjernet og dratt bortover langs bakken.
– Så vi ser etter avsenderen av den mystiske pakken, tenkte Cicero høyt. – Så vi ser altså etter en av de innbyggerne som ikke er herfra, la han til da han hadde kommet på det Lord DeBurgh hadde fortalt om reisevanene til de som bodde her.

Morgendisen lå fremdeles over den søvnige byen da våre to detektiver møtte på en hårete kar som lusket rundt i nærheten av den forlatte postbilen.
– Hallo der, sa Cicero og forsøkte å høres litt halvveis truende, halvveis imøtekommende ut. Peggy sendte ham et rart blikk, og han tenkte hun var imponert over hva han hadde fått til. – Hvem er så du, fortsatte han.
– Jeg er fra planeten Melmac. Jeg går under forkortelsen Alf, sa den lille hårete figuren forvirret.
– Hva er det en forkortelse for, spurte Peggy i et tonefall som forsøkte å rette opp det forvirrede inntrykket fra Cicero.
– Det tror jeg egentlig ingen bryr seg om, svarte Alf og la til at dersom hun noterte dette, måtte han insistere på at alle bokstavene i navnet hans var store. Peggy lovet ALF at det var de naturligvis.
– Hva lusker du rundt her for, ville Cicero vite og forsøkte seg på et myndig, men kameratslig tonefall.
– Jeg synes det lukter katt, svarte ALF. – Jeg kunne tenke meg å sjekke.
– Er du også glad i katter, strålte Peggy mens hun forsøkte å virke profesjonell.
– Spesielt rundt lunsj, sa ALF mens han så seg rundt. Hvor kunne katta være? Peggy var ikke sikker på om hun likte svaret hun hadde fått, men noterte ned.
– Eller afternoon tea, blir vel rettere å kalle det. De er veldig britiske her i byen. Det er faktisk ingen av innbyggerne som har vært utenfor byen på flere år, med unntak av pingvinene som akkurat kom hjem.
– Hold deg i nærheten til vi har fått oppklart saken med den manglende postmannen, kommanderte Cicero høflig.
– No problem! Jeg går ikke noe sted så lenge det er katter i nærheten, sa ALF mens det dryppet i munnvikene.

 

Da Alf hadde ruslet litt videre, hørte de snart en svak mjauing fra bilen. Peggy la seg på alle fire og oppdaget den svarte og hvite katten Miss som hadde gjemt seg under bilen. ALF hadde heldigvis ikke sett her. Etter hva hun hadde hørt om Postmann Pat, liknet det ikke ham å etterlate katten sin her.
– Kanskje det er et spor, tenkte hun høyt.
– Mener du det klistremerket med L i bakvinduet, spurte Cicero. Peggy snudde seg og så dit han pekte. Postmann Pat hadde da kjørt rundt så lenge noen kunne huske. Hva skulle han da med en L? Hun fortalte Cicero hva hun hadde tenkt om katten.
-Mystisk, sa han og nikket enig. De så seg om videre.

 

Utenfor et søtt lite hus møtte de på et merkelig syn. De var ikke sikker på hva som var merkeligst med det, om det var klapperslangen så langt nord, eller den lille piken i søndagsklærne sine som lekte med den med en stor kotelett.
De tenkte for seg selv at om den lille jenta våget, så måtte de også kunne gå nærmere.
– God dag, sa Cicero. – Du ser ikke ut til å være herfra.
– God dag, god dag, svarte jenta høflig. – Jag heter Annika Settergren, och jag är från Sverige, så det har du ju minnsann rätt i. Cicero hadde ikke forventet det svaret og forklarte at han trodde hun var fra et mer eksotisk sted, med tanke på slangen, han visste da godt hvor det fantes klapperslanger.
– Nej, vi träffades just precis. Det är inte så lätt att få vänner häromkring. Dom är så fruktansvärt svåra at tala med, tycker jag. Den lille jenta forklarte at hun akkurat hadde flyttet hit fra Sverige og at alle her var så veldig mye mer høflige enn hun var vant til fra tidligere naboer. Så hadde hun truffet denne klapperslangen, og en kotelett senere var de bestevenner. Peggy noterte ned alt jenta sa, for hun var naturligvis mistenkt siden hun nylig hadde ankommet landet.

 

Rett ved det søte lille huset var det et område der det så ut som om noe ble bygget. En liten muldvarp med tsjekkisk preg krøp opp og ned av et hull. Hver gang Cicero forsøkte å spørre ham om noe forsvant han igjen. Det satt en annen liten fyr like ved. Det var en doser. Han hadde visst pause nå og hadde plassert seg litt bortenfor uteserveringen til det lille vertshuset. Han fulgte med på Cicero og Peggy som nå hadde stappet hodene sine ned i hvert sitt hull.
– Dere får ikke tak i han der nå, sa doseren. – Han har ikke pause på en stund ennå. Og han er litt av et arbeidsjern.
– Kunne du bedt ham ta en pause, tror du, spurte Cicero.
– Han snakker ikke språket så godt, svarte doseren. – Men han er såpass ivrig i gravingen at vi fikk tilpasset en arbeidskontrakt med ham. Vi brukte en tolk, og da gikk det lett. Han var visst bare glad for å få jobb. Tror han kunne jobbet med hva som helst. Peggy noterte ned alt som ble sagt.
– For noen få uker siden gravde han seg til Amerika og tilbake igjen på noen få dager.
– Det må være litt av et nettverk der nede, sa Cicero. Hva skal dere med det?
– Det er hemmeligstemplet, sa doseren. – Du får snakke med pingvinene, det er de som har ansatt meg og gutta.
– Det skal jeg gjøre, sa Cicero og håpet at Peggy husket å gjøre det.
– Hvor er du selv fra? spurte Cicero, for dosere var ikke et vanlig syn her i byen.
– Jeg kommer fra Fraggleberget, men jeg har bodd her de siste årene. Jeg vurderer å dra hjemover igjen snart, men bare på besøk. Det begynner også å bli noen år siden nå.
– Har du sett noe mystisk mens dere har holdt på her? Peggy så på den lille doseren og håpet han i det minste ville svare på dette.
– Vi fant en død harepus her om dagen, sa doseren. – Var det noe slik dere tenkte på? Cicero sukket oppgitt.
– Ja, det ville gå under kategorien mystisk. Kan vi se ham?

Mens de gikk gjennom de trange gangene under Sylvania, måtte Cicero lufte tankene sine for Peggy.
– Noe føles ikke riktig.
– Nei, jeg er enig, sa Peggy. – Vanligvis samler vi jo bare de mistenkte i en stue og sjekker alibiene deres. Dette minner ikke om en påskekrim i det hele tatt.
– Det var ikke det jeg tenkte på, sa Cicero. – men du har rett. Får bare håpe dette er like underholdende. Det jeg tenkte på var dette hareliket. Det burde vært et postmann-lik.
– Ja, det er sant, sa Peggy. – Hvor er Postmann Pat?
De var snart fremme ved liket og Peggy grøsset nedover hele ryggen. Cicero fikk kjapt øye på noe. Påskeharen hadde en liten kurv på seg og den var full av brev.
– Jeg tror det var han her som kjørte postbilen, forklarte Cicero. Peggy begynte å bla i noen av brevene. Hun viste frem et postkort fra familien DeBurgh. Det var et spesielbestilt kort som viste hele familien foran digre isfjell hjemme i Antarktis. Det var flere av dem. Det virket som om de hadde sendt til alle i hele byen. Det var sikkert morsomt for dem, siden de aldri reiste noe sted selv.
– Se her, sa hun plutselig. Cicero så opp på henne. Så leste hun brevet.
– Kjære Harald Harepus. Koser meg stort under Sydens sol. Deilig å kunne slappe av. Takk for at du tar over postruta for meg mens jeg er borte. Det er god trening for deg til når du selv blir Påskeharen. Du er jo nest i rekken. Vennlig hilsen Postmann Pat. De så på hverandre stille.
– PS.Husk å ta ned L-en fra bakvinduet. Cicero nikket forstående.
– PPS. Gi Miss en klem fra meg. Peggy la fra seg kortet.
– Postmann Pat var ikke i bilen., begynte Cicero. – Nok en gang har en påskehare blitt offer for et brutalt og påskeaktig mord.
– Tror du det er denne Pinseharen som står bak? Peggy kaldsvettet bare ved navnet hans. Pinseharen.
– Ikke umulig. Men i så fall har han nok fått noen til å gjøre det for seg i år igjen. Jeg mistenker fremdeles at det er noen her i byen som har gjort det.
Cicero bøyde seg og begynte å undersøke liket.
– Dette blir lettere enn jeg hadde trodd, sa han. – Harepusen har to små hull her. Slangebitt. Han er forgiftet.
– Klapperslange, gispet Peggy. Cicero nikket sakte.

De fant ikke igjen Annika da de kom opp av hullet. Det var blitt mørkt, og hun hadde nok gått hjem. De fikk fortsette undersøkelsene i morgen. Vel hjemme og i seng med en sømmelig mur av puter mellom seg snakket de ut om det de hadde funnet ut i dag.
– En fra Sverige, en fra Tsjekkia, en fra Fraggleberget, et romvesen og en eksotisk klapperslange, begynte Peggy.
– En pakke uten avsender, en forgiftet død harepus, fortsatte Cicero.
– Førstemann i arverekken, la Peggy til. Hun hadde da notert alt det viktige.
– I en bitteliten by der alle vet alt om alle og ingen har forlatt byen på årevis. Cicero tenkte høyt.
– Unntatt pingvinfamilien, rettet Cicero.
– Og Postmann Pat.
– Allikevel er jeg sikker på at vi har samlet nok ledetråder til å løse denne saken, smilte Cicero. Peggy så på notatene sine.
– Virkelig, sa hun overrasket.
– Virkelig, sa Cicero. Jeg vet hvem som gjorde det.

Hvem er det Cicero mistenker, og hvorfor?

Svar i kommentarfeltet nedenfor innen påskeaften klokken 17.00 og vær med i trekningen om dette digge påskeegget. Lykke til og god påske!