…tenkte jeg et utall ganger. Og det var forsåvidt det eneste jeg kunne slå fast med sikkerthet, at jeg var i en granskau. Jeg har fått ny sykkel i dag. Den er ny på en slik perfekt måte at den er noen år gammel, tidligere eid av noen andre, i fin-fin form, og helt gratis.
Yvonne (aka god kollega/2. plass til årets Gullegg) har akkurat flyttet sammen med Jan (aka mann med for mange sykler) og hvem tjener på det? Jeg!
Så i dag har jeg hentet sykkel hos to fantastisk snille, og tatt en råsjanse på å komme meg hjem for egen motor. Jeg har ikke syklet siden jeg og Jannicke besøkte Jeløya i Moss for snart 2 somre siden, og er relativt sliten i beina og klar for en dusj nå.
Jeg er ikke kjent for å ha så god retningssans, jeg er ikke det. Mye av det skyldes min egen indre stemme som ganske overbevisende forteller meg at den veien jeg tar nå MÅ være feil. Men de som har vært med meg på tur før vet også at jeg synes det er kjedelig å bare følge den trygge veien. Jeg har jo et indre kompass som insisterer på snarveier, og det høres så gøyalt ut.
Jeg vet ikke om det ble noen snarvei akkurat, men jeg kom meg frem, selv om jeg ved ganske mange anledninger oppdaget at jeg slett ikke var der jeg trodde jeg var. men ofte viste det seg at akkurat nå var jeg der jeg trodde jeg var akkkurat i stad. Så til å være helt på jordet (bokstavelig talt) var jeg ikke fullstendig fortapt.
Så nå hopper jeg i dusjen, legg igjen en kommentar, gratuler meg gjerne med ny sykkel og oppfordre til å legge ut et bilde av den, den er en liten skjønnhet med litt nittitalls metallic fargeflekker, bagasjebrett og et navn jeg ikke husker, men den mangler kurv og et sykkelhorn, så jeg skal snart en tur på Biltema.
…må bare få igjen pusten…
Sebolas 