Hei og velkommen til første episode av
Tusener på tusener har skrevet inn og klaget, og ja jeg hører på dere, mine nydelige undersåtter, jeg forstår at det er på tide å blogge igjen, det behøver jo ikke bare være julekalender og påskekrim her. Jeg ser jo også en god del bra filmer. Gjerne av Wam og Vennerød, og i dag har tiden omsider kommet for en subjektiv analyse av filmen «Drømmeslottet».
Drømmeslottet er del to av trilogien «Sangen om den knuste drømmen» hva nå det vil si. Jeg har sett del en, og kan ikke si at jeg så noen klar sammenheng, men nå er ikke jeg så politisk engasjert heller, det er mulig det var en del som gikk meg hus forbi. Jeg håper egentlig det.
Men det var mye som ikke gikk meg hus forbi. En sprell naken, dansende Lasse Lindtner og en litt mindre naken, men desto mer kopulerende Mari Maurstad er bilder som for all fremtid er brent inn på netthinnen min.
naken Tango var ikke engang en av teoriene mine
Janemann er kanskje åtte år, og ungen til et av de tre parene som bor i kollektivet de kaller Drømmeslottet. Spør meg ikke om hvem han er sønnen av, for det er så mange folk i det huset, og foruten å dele en merkelig stiv og lite troverdig måte å snakke på, deler de etter hvert også på hverandre, og Jannicke må til stadighet minne meg på hvemses som er hvemses. Ikke snakker de stort mer om denne Janemann heller. Det er en bror der også, til en eller annen. Han er visst nazist, men jeg kan ikke helt miste følelsen av at det er han som er den egentlige helten i filmen, og det er jo litt trist. Kanskje han ikke er nazist? Han rasper i alle fall gulrøtter som en gal, mens han brøler ut at han hater dugnad. Som om ikke det var nok har han en hullete bukse med hakekors, men det er mulig at han bare er en hissig hinduist. I kollektivet drikker de sjokolademelk fra mugga og får ta på så mye syltetøy de vil på vaflene.
Den ene hovedpersonener en lærer som er litt vel begeistret for den ene eleven sin, en annen er politisk klovn for barn, en er feministisk journalist og skriver om kjøp og salg av sex, en er psykolog og horekunde og det er klart dette må gå galt. Hva de to siste arbeidet med aner jeg ikke, men alle får plass i badstuen sammen, og siden det er en norsk film er det ikke noe vits i å ikke vise alt.
Her ser du to!
Dagen derpå innser de at de kanskje ikke bør bo sammen, men enda viktigere oppdager de at de med sine 1 million kroner i sammenlagt årsinntekt, faktisk er en del av borgerskapet. Barna i huset syr seg en mamma-dukke og en pappa-dukke, før den politiske klovnen føder en unge idet barnets far skyter seg selv i hodet mens han ser på grisefilmer. Nazisten og en venn av ham tar de små med seg til et nytt hus de har pusset opp sammen. Jørn Hoel synger at han har en drøm, rulleteksten starter og vi sitter igjen og lurer på hva i all verden det er vi har sett.
Terningkast 6
Ekstramaterialet er nesten like underholdende. Det er en rekke intervjuer med diverse folk som ikke har noe som helst av interesse å fortelle oss, selv om intervjueren virker underholdt. Juvelen i pølsa her er nok allikevel skuespiller Jorunn Kjellsby, som selv etter alle disse årene er rasende på de dårlige kritikkene filmen fikk, og selv ikke nå i etterkant later til å se hva hun faktisk har vært med på å lage.
Er filmen bra? Mjæh. er det underholdende? Så absolutt.
Så bli med meg på prosjektet mitt og informer alle du ser om at «Janemann har tømt hele pilleglasset!»
Sebolas 
Hjelpe meg! Jeg har sett Hud, Himmel og Helvete (med Lillebjørn Nilsen), Hustruer, Lasse og Geir… Men denne har jeg nok gått glipp av. Den kom kanskje litt seinere. Da jeg var riktig ung (på syttitallet) var jeg på ungdomslagets bygdekino to ganger i uka uansett hva de viste av gammelt og nytt. (Det var mest gammelt og mest Trinity-filmer). Jeg var kjæreste med billettøren og søster av maskinisten og kom billig/gratis inn mot at jeg vasket på maskinrommet og sprang ærender og sånt. Og så satt billettøren og jeg og holdt hverandre i hånda i trappa opp til scenen bakerst i lokalet og fulgte delvis med på filmene.
Dere unge aner ikke hva dere har gått glipp av!
På åttitallet var jeg småbarnsmor.
Det høres ut som en selsom filmopplevelse. Men Lasse er jo heldigvis en ganske dekorativ mann, da 🙂
LikerLiker
Det er en fin liste du har der, de står alle på min egen liste for filmer jeg vil se i nær fremtid…og mene noe om.
Var dette Vadsø Kino du snakket om også? For det å gå dit er jo nesten en opplevelse i seg selv den dag i dag.
LikerLiker
Nei, dette var bygdekinoen vår på Grua på Hadeland. Det var kino i ungdomslokalet to ganger i uka. Det var trestoler og flatt gulv.Første rad på scenen bakerst var luksusplassene. Vi hadde imidlertid et kjempestort lerret. Det ble seinere solgt da det ble nedgangstider for ungdomslaget. Og siden han Gruafolket vært uten kino. For oss var maskinrommet på kinoen et sted å henge. Et sted vi hadde nøkkel til! Vi gikk til og med til det skritt å spleise på maling og male rommet tidsriktig orange. Andre fritidstilbud var det smått med. Så vi gikk mye på kino!
LikerLiker
Neste gang du skriver om en film vi har sett sammen synes jeg at du skal gi meg beskjed: en e-post med en link eller noe. Ellers satt jeg pris på analysene dine. Synes du har sammenfattet filmen på en ryddig og grei måte. Gleder meg veldig til neste!
Forresten bør du se Wes Anderson sin siste film. Den er så FIIIIN!!!
LikerLiker
Tenkte at du ville sette pris på å komme over denne overraskelsen tilfeldig jeg vettu 😉 men ok, neste gang skal jeg linke deg. Neste gang vil jo si Wam og Vennerøds Bryllupsfesten, den står her og frister meg, så du får skynde deg!
LikerLiker