Rar, men nyttig

Gjennomtrekken sørger for at store baller med kattehår kommer rullende gjennom gangen og jeg synes jeg hører kjenningsmelodien til The Good, the Bad and the Ugly spille.

Wee-o-wee-o-wee wah wah wah!

Våknet opp i dag og fant ingen gensere som fikk meg i godt humør. Med andre ord, jeg følte meg feit. Det er forresten ikke mulig lenger, visste dere det. Du kan ikke føle deg feit. Det er det en gjeng folk som har sørget for.Man kan i alle fall ikke føle seg det på facebook lenger.  Jeg vet ikke helt hva målet deres var. Feit er ikke en følelse, det er noe du er? 

Det er uansett ikke hva dette skal handle om, ikke helt. Det å ikke finne klær på morgenen kan sette en demper på humøret. Og det er en ond type russisk rulett å jobbe med barn da. De kan si nesten hva som helst. Og dag var en av disse dagene da en av jentene på skolen kom på at jeg har mannlig samboer. De pleier å glemme dette, det er ikke noe de tenker for mye på. Noen blir overrasket hver gang de hører det. Jeg synes det er en god ting, for det betyr at jeg bare er en hvilken som helt lærer som de ikke kunne brydd seg mindre om hva gjør på fritiden. Bortsett fra de som hører jeg har en Playstation og konto på Steam da. De gutta er godt over middels interessert i hva jeg driver med. Men utenom det, niks. Supert. Mannlig samboer? Whatever, get over yourself, det er 2015. Men de sier ikke det, de er ikke så sassy på engelsk. Men så kom hun her i alle fall på det i dag da, og ville spørre om tusen ting. Blant annet hvordan i all verden det kom seg at jeg hadde bestemt at jeg ville ha en guttekjæreste. Hun er ikke negativ til dette, men hun skjønner det ikke. ikke i det hele tatt egentlig. Jeg prøvde å minne henne på at vi hadde dekket dette i naturfagen, men det var på ingen måte bra nok svar. Jeg prøvde å forklare at det ikke er noe man velger, eller bestemmer seg for, men resten er veldig vrient å forklare. Man vet det jo bare. Hun virket fornøyd, men langt fra ferdig.
– Er det vanlig at to gutter er kjærester?
– Det er jo ikke uvanlig, men ikke like vanlig som at en gutt og en jente er det, forklarer jeg. Ordene mine kverner litt rundt i hodet hennes, før konklusjonen kommer.
– Så du er altså… Rar, men nyttig!

Jeg sverger, dersom jeg noen gang skal ha en tatovering! Jeg vil i alle fall ha en t-skjorte! Jeg har ikke så mye til overs for folk som kaller seg selv rare, for de er gjerne alt annet enn, men dette var et kompliment. Og det funka. Følte meg raskt fryktelig mye bedre.