Stormen

En storm bygger seg opp i horisonten.

20090107

I en falleferdig bygning ikke langt fra havet trøster en bekymret mor tenåringsdatteren sin. Hun later som om alt er i orden, ordner håretdivergent-bun-2 hennes, de skal ikke tenke på stormen, den vil gå over. Det hele vil passere dem. Hun vet at dette ikke er sant.
Båter på havet vrakes. En diger bygning ute i horisonten får kjenne lynet. Stormen kommer nærmere. Snart er det ikke mulig å late som ingenting lenger. Taket røskes av. Vrakgods kastes rundt av vinden. Det er ikke trygt i huset lenger. Det er ikke tryggere ute,Britain Storm men de flykter allikevel. Noe må de gjøre. De nekter å gi opp.De flykter i den retningen stormen kom fra. Ned mot havet. Har været løyet et sted der ute? Kan dette være løsningen? De gjemmer seg i en båt på stranden. En midlertidig løsning. Det føles tryggere. Men så, av ukjente naturkrefter blir båten dratt ut på havet og kastes mellom bølgene. Båten mister masten. Den mister dører. Det blir mindre og mindre båt. Den trekkes mot den store bygningen i horisonten. Dit de aldri har våget dra tidligere. Ingen har det. Det er en umulig bygning og ingen har våget å studere den nøye. I flere generasjoner har den stått der med gåtene sine. Hele bygningen er et enormt timeglass.

 

hourglass-sunrise-colin-and-linda-mckie

Timeglasset har mistet toppen sin og flere av søylene har nå knekt. Men stormen har passert det. Om de får styrt båten din vil de være trygge. Rundt dem har stormen trukket flere båter til seg, men en etter en forsvinner de ned i bølgene. Snart er det deres tur. Men deres tur kommer aldri. Snart treffer de den lille steinstranden rundt timeglasset og de kan gå i land. De finner en dør bak timeglasset, en trapp leder opp til en leilighet. my-creepy-home-stairs-sydney-australiaSom en fyrvokterbolig. Her har noen bodd og passet på sanden i glasset. men det er lenge siden. Leiligheten er falleferdig, men det er ikke stormen som har gjort alt. Her har også tiden hatt sitt å si. De lukker døren bak seg og kan omsider slappe av.

Neste morgen da de åpner døren oppdager de en kropp på trappen. En som også har kommet seg til øya. En som har oppdaget døren til leiligheten før han kollapset. Det er meg. De kjenner meg ikke, men de får meg inn og opp i leiligheten. De aner ikke hvem jeg er, men de steller meg og passer på meg til jeg kommer til hektene igjen. Vi har bodd i samme by hele vårt liv, men aldri truffet hverandre. Timeglasset er like ukjent for meg som for dem. Jeg har også sett det på lang avstand, men i vår by var det en uskreven lov at vi ikke snakket om det. Ikke undersøkte det. Nå var vi her. Hva hadde vi å tape nå? Er det en grunn til at vi var her?

Men det er ikke noe å undersøke.

Umulig å skulle si om det er et godt tegn, eller enda skumlere.

Dagene passerer og min helse blir stadig bedre. Snart er vi alle som før og stormen har ikke gjort for store skader på oss hverken fysisk eller psykisk. Snart har vi klart å få båten i en grei stand også. Den e ringen skjønnhet, og masten er borte, men den flyter. Den tar ikke inn vann og det er egentlig alt vi behøver. Det er på tide å reise tilbake dit vi kom fra.

 

Reisen går overraskende lett. Det er mest spennende å snakke om hva vi venter oss i hjembyen vår. Er den ødelagt. Hvordan gikk det med familiene våre? Hva med venner og naboer? Byen ser uforskammet godt ut til å ha vært gjennom et såempty-streets kraftig uvær. Små ødeleggelser her og der er alt vi kan se. Derfor håper vi det beste. Vi skiller lag og jeg tar opp mot mitt gamle nabolag. Der er det ganske tomt i gatene. Det gjør meg urolig. Hvor er alle sammen? Jeg hører musikk fra kapellet og bestemmer meg for å gå dit. Hvorfor er det folk der nå? Jeg ser raskt at det er en begravelse.

Min begravelse.

 

De tror at jeg døde i stormen. Jeg går inn for å berolige dem, men ingen ser opp da jeg går inn dørene. Jeg går til han som leder seansen fremst i kapellet og spør om det dummeste jeg kan tenke meg på en tid som dette. Litt galgenhumor må være lov. Jeg spør om de ikke har servering her. Uten å se opp på meg svarer han i41eL7MEs1rL._SX342_rritert at de har det ved inngangen. Jeg ser opp. Over et hav av bøyde hoder ser jeg at de faktisk har servering her. Jeg passerte det på vei inn. Jeg går gjennom folkemengden som sørger over min bortgang. Jeg ber om noe å drikke. Mannen bak disken har aldri møtt meg så han reagerer ikke på meg. Han ser ikke at jeg er han på bildet fremst i kapellet. Men noen i radene foran oss reagerer. De er irritert på han som kommer og bestiller noe å drikke på en tid som dette og de ser opp. Jeg snur meg mot dem og tar en stor slurk av glasset mitt. De gisper og flere og flere snur seg og ser på meg i vantro. De ser at det er meg.

 

 

Det er meg; SvampeBob!

SpongeBob-2
Jadda, neida, såeh… hva har dere drømt i natt da?

One Comment on “Stormen

Legg igjen svaret ditt her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: