Transformers

I dag har jeg diskutert Transformers med to gutter på skolen.

La meg bare innrømme en ting først; jeg lekte ikke med Transformers da jeg var liten. Ikke He-Man heller, eller My Little Pony, Barbie, Lundby, Matchbox-biler, Hotwheels, Care Bears, Popples eller noen av de fantastiske lekene som min generasjon kan være stolte av. Med unntak av Playmobil og litt Lego. Allikevel blir jeg litt nostalgisk i blikket hver gang noe slik dukker opp. Og det er nok en stor del av grunnen til at jeg nå sitter i et rom med så og si alle de overnevnte lekene. Setter nok like stor pris på å få meg dem i dag, om ikke mer.

Men tilbake til Transformers. Det er to sjetteklassinger som i lenger tid nå har mast på meg for å få meg til å se mer Transformers. jeg har sagt jeg så eneren og at jeg likte den, men det var ikke bra nok. Jeg må se toeren. Jeg må se treeren. Jeg må se fireren. Jeg må se femmeren som kommer til neste år. Hver dag maste de. Flere ganger om dagen ute i friminuttene. Jeg har ikke disse guttene i noen fag. Vi ses bare i friminuttene. Så en fredag satte jeg meg ned og så Transformers 2. Og jeg skjønte ingenting. Jo, en ting skjønte jeg. jeg skjønner hvorfor mange unger ikke har tålmodighet til å lese en bok. I en bok skjer det jo ikke noe spennende på hver eneste side. I Transformers 2 skjer det noe på hver side. I hver setning. Det sprenges, det skytes, det løpes, det ropes, de river pyramider, de sprenger mer. Og de bygger seg om til roboter og til fly og til biler i et heseblesende tempo. Aldri får man ro til å finne ut hva som skjer. Aldri har de tid til å introdusere karakterene.

Jeg sov en times tid inne i filmen. Jeg satte den riktignok på pause, men jeg måtte ta meg en time på øyet.

Så var det sprenging, roping, mer eksplosjoner, flere landemerker ble ødelagt, og Megan Fox er det smaleste mennesket jeg har sett. En del av meg synes det var en fornøyelig film. Resten av meg er ikke sikker på hva som skjedde. Men jeg gledet meg i alle fall til å kunne svare ja. Ja, jeg har sett Transformers 2.

Men de hadde gitt opp å spørre.
Så jeg måtte si det selv. Så stolt som en liten drittunge. En gutt ble veldig oppspilt. Den andre syntes jeg burde ha sett treeren, fireren og antakelig bestilt billett til førpremieren av femmeren neste år. Jeg sa jeg syntes den var litt kjedelig, men det var feil, det syntes jeg ikke, for det er den jo ikke. Jeg skjønte ikke noe, prøvde jeg meg på. Det var i alle fall ikke noe problem, for de kunne forklare. Og jeg stilte spørsmålene mine. Mange av dem.
– Hvordan kunne de to robotene som var én isbil plutselig bli til en grønn bil og en gul bil?
For et idiotisk spørsmål. Tenk at jeg ikke hadde forstått det. Han ene gir seg helt over. Jeg ser at han nesten blir sint og vil gå. Jeg kan umulig ha gjort rare forsøket på å forstå dette mesterverket av en film. Han andre ser på meg med et smil og vil fortelle, men først vil han være litt snill med meg og unnskylder kameraten sin.
– Han er litt hard mot deg, sier han.

Så forklarer han videre om hvordan Transformers kan scanne og jeg vet ikke hva. jeg prøve rå si at problemet var at det var så mange roboter og alle var helt like. jeg så ikke forskjell på dem og visste ikke hvem jeg skulle heie på. Så fikk jeg forklart hvem som var hvem og hva de kunne og så skulle jeg være med på å leke Transformers. Jeg kunne få være Jetfire. Jupp, han gamlingen med stokk.