Zorro

Nå er Sten hos veterinæren. Zorro ble med, men han blir ikke med hjem igjen.

Da jeg først møtte Zorro, det var vel for åtte år siden, var han en katt som lå i en stor stol som bare var hans. Der lå han og skulte på meg. Han ga ikke spesielt uttrykk for at det var hverken stas eller irriterende at jeg kom på besøk. Et mindre passende navn enn Zorro skulle man lete lenge etter. Han lå der da jeg kom tilbake fem år senere også. Så like sur ut.

Da jeg begynte å overnatte i Oslo og se ham oftere tok han meg mer inn i varmen. Han pleide å stå på meg i sengen trampe meg på ryggen, skuldrene, magen, skrittet, der han kom til mens han skrek som om han ble torturert på det groveste. Jeg trodde nesten han ville ta livet av meg, eller i alle fall at jeg skulle dra hjem helt til Sten en dag så det og sa
– Å, har han begynt å tråkke på deg også?
Det var en slags affeksjon. Tidvis sjarmerende, tidvis irriterende. Noen ganger frustrerende, andre ganger fysisk vondt. Zorro var ingen myk katt.

Da Sten og jeg flyttet sammen i en leilighet i Oslo ble Zorro med. Jeg var vel ikke akkurat overbegeistret for det. Litt fordi menneskene hans innbilte seg at jeg ville godta den stygge stolen hans i min stue, men mest fordi han var ganske kjip mot Jansson de gangene han måtte feriere i Oslo sammen med Zorro. I Zorros leilighet var det ikke mye nåde å finne. Jansson måtte sove og mates på toppen av klesskapet, så ikke Zorro fikk tak i ham. Hva det gamle skaberakket av en katt hadde å stille opp med mot unge Jansson som var ute hver natt og jaktet aner jeg ikke. Men slik var hierarkiet der i leiligheten. Da vi flyttet sammen bodde Jansson i leiligheten en god stund først før Zorro fikk komme. Zorro fikk bo igjen litt med det ene mennesket sitt. På den måten ville vi jevne ut forholdet mellom dem. Men så snart Zorro kom inn døren ble Jansson boende høyt oppe i en kleskurv i skapet mitt. Men etter en stund ble de da noe i nærheten av venner de også. De vasket hverandre og lekesloss innimellom.

Da vi flyttet til Ski skulle vi forsøke å ha begge kattene litt ute. Jansson var ikke noe problem, han vet hvordan uteverdenen fungerer. Zorro derimot har stort sett levd et liv i en stol i Oslo. Overraskende nok fikset han dette godt og ble ofte liggende alene ute i solen og nyte vinden i pelsen. Det har han kost seg med i hele sommer. Han har forsøkt seg på noen turer også, men for det meste foretrakk han sin egen tram. Det var vi også fornøyde med, for han var ganske skral, vi ville ha litt kontroll på ham.

Så for noen dager siden ble han nesten helt passiv. Han ble liggende på det varme baderomsgulvet og gikk hverken på do eller til matskålen. Kanskje ikke så rart, han var nesten 17 år gammel. Han godtok nok alderen sin bedre enn hva menneskene hans gjorde. De er med til veterinæren begge to nå.

Jeg er bare glad han fikk en så fin slutt på livet. Jeg kan ikke tenke meg en bedre pensjonisttilværelse for en gammel bykatt enn på en solfylt tram i Ski.

Sov godt, Zorro.
2014-07-29 12.05.06

4 Comments on “Zorro

  1. Du er litt som Nemi. Noen ganger ler jeg høyt. Andre ganger blir jeg provosert. Og innimellom, sånn som nå, gråter jeg.

    Liker

Legg igjen svaret ditt her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: