Brumm

how-do-you-spell-loveJeg elsker Ole Brumm.
Å nei, tenker du. Ikke han også. Lite sjarmerende av deg. Ti heller still og følg med. Kanskje du lærer noe.
Nei, jeg skal ikke ta opp det at Ole Brumm aldri sa «Jatakk, begge deler», det bør du allerede vite.

Men…

Hver gang jeg ser dette bildet delt på facebook, noe som skjer et par ganger i uken, tenker jeg på alle de ordentlige gullkornene man heller kunne hentet frem fra de fantastiske bøkene, som bøkene om Hundremeterskogen jo er. For Brumm er mer enn en godslig bjørn som du kan klistre opp på siden din og få tusen tante-likes. Det er bøker med stor humor. Det må ikke gå i glemmeboken. De har ikke alltid vært masseprodusert skit. Skal vi bare glemme det faktum at så snart det dukket opp ei alenemor la de alle henne for hat? Hun kom som første innvandrer fra Australia og ble møtt med skumle hensikter. Brumm og Nøff kidnappet jo faktisk Kengubarnet for at Kengu skulle pakke sammen og dra sin kos. Og da det kom en inder, gikk det ikke så mye bedre. Tigergutt skulle ut og vekk igjen så snart det lot seg gjøre han også. Og alt dette skjer med så mye uskyldig humor at det nesten ikke er til å fatte. Bøkene hadde nok blitt analysert i hjel og refusert tilbake til skrivebordet dersom de hadde blitt laget i dag. Men det ble de ikke, heldigvis. For jeg tror ikke de var ment slik jeg akkurat fremstilte dem. Jeg tror ikke Kengu og Kengubarnet er et bilde på aboriginere, eller at Tigergutt er en inder, men det er fantastisk lett å skulle trekke tråder dithen.

Fantastisk morsomt også, det blir så herlig upedagogisk. Og er det noe de bøkene er så er det upedagogiske. De er så lite pedagogiske at de nesten blir for pedagogiske.

Karakterene i boken er jo faktisk uintelligente, det blir påpekt mange ganger av dem selv. Nasse Nøff er i tillegg utrolig feig. Sprett og Ugla innbiller seg at de er smarte, men de er nesten, nesten like uintelligente som hovedpersonen de og.

Så; mangel på intelligens + feighet + lite selvinnsikt = fremmedfrykt. Kanskje det var det som var moralen? Karakterene i Hundremeterskogen kan neppe kalles gode forbilder uansett.

Det er heller ikke som at de som allerede bor i skogen er for knyttet til hverandre:

«It’s Pooh,» said Christopher Robin excitedly…»Possibly,» said Eeyore.»And Piglet!» said Christopher Robin excitedly.»Probably,» said Eeyore, «What we want is a Trained Bloodhound.»

Min favoritt er jo naturligvis Tussi. Tussi, som Disney fremstiller som så evig melankolsk og nydelig trist. I de originale bøkene står han og sprer eder og galle mer enn noe annet. Han er så stygg i munnen, at dersom de hadde hatt noen som helst intelligens, hadde de antakelig sluttet å besøke ham… med mindre det var for å spikre flere spiker opp i rompa hans.

Men jeg er glad de ikke har det og jeg er glad de fortsatte å besøke ham. Bare slik har vi kunnet bli servert sitatverdige situasjoner som de jeg skal lekse opp for dere nå.

«Eeyore, what are you doing there?» said Rabbit.»I’ll give you three guesses, Rabbit. Digging holes in the ground? Wrong. Leaping from branch to branch of a young oak tree? Wrong. Waiting for somebody to help me out of the river? Right. Give Rabbit time, and he’ll always get the answer.»»But, Eeyore,» said Pooh in distress, «what can we – I mean, how shall we – do you think if we -«»Yes,» said Eeyore. «One of those would be just the thing. Thank you, Pooh.»

«I thought,» said Piglet earnestly, «that if Eeyore stood at the bottom of the tree, and if Pooh stood on Eeyore’s back, and if I stood on Pooh’s shoulders -«»And if Eeyore’s back snapped suddenly, then we could all laugh. Ha Ha! Amusing in a quiet way,» said Eeyore, «but not really helpful.»»Well,» said Piglet meekly, «I thought -«»Would it break your back, Eeyore?» asked Pooh, very much surprised.»That’s what would be so interesting, Pooh. Not being quite sure till afterwards.»

«Hallo, Pooh. Thank you for asking, but I shall be able to use it again in a day or two.»»Use what?» said Pooh.»What we were talking about.»»I wasn’t talking about anything,» said Pooh, looking puzzled.»My mistake again. I thought you were saying how sorry you were about my tail, being all numb, and could you do anything to help?»»No,» said Pooh. «That wasn’t me,» he said. He thought for a little and then suggested helpfully: «Perhaps it was somebody else.»»Well, thank him for me when you see him.»

«I’m not asking anybody,» said Eeyore. «I’m just telling everybody. We can look for the North Pole, or we can play ‘Here we go gathering Nuts in May’ with the end part of an ants’ nest. It’s all the same to me.»

Og så kanskje favoritten min, fordi jeg ofte vet AKKURAT hvordan han føler:

«Good morning, Pooh Bear,» said Eeyore gloomily. «If it is a good morning,» he said. «Which I doubt,» said he.»Why, what’s the matter?»»Nothing, Pooh Bear, nothing. We can’t all, and some of us don’t. That’s all there is to it.»»Can’t all what?» said Pooh, rubbing his nose.»Gaiety. Song-and-dance. Here we go round the mulberry bush.»

Så; Ja til Brumm, men la de shabby chic – sitatene gå litt i glemmeboken.

2 Comments on “Brumm

  1. Uansett Sebastian. Jeg sier. I ydmykhet. Og stillhet. På en måte som om Tussi ville ha gjort (men overlot til Ole Jom). Beskjemmet og melankolsk; Jatakk, begge deler. Takk.

    Liker

Legg igjen svaret ditt her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: