Tikk tikk tikk tikk tikk tikk.
Vognen drar seg sakte mot toppen.
– Jeg vil ikke være med! Jeg vil ikke være med! Jeg vil ikke!
Stemmen kommer fra en ti år gammel jente bak meg, men det kunne vært meg. Jeg vil ikke.
Men det er ingen vei tilbake nå.
Vi har tilbragt formiddagen på Tusenfryd. En dyr fornøyelse kan man kanskje kalle det, men da må du definere fornøyelse for meg. Du liker berg-og dalbane? Ok. Skjønner. Jeg er nok litt vrien. Jeg liker best sånne andre ting. Ferdighetsspill og god mat og sånn. Og der er ikke Tusenfryd spesielt gode. Jeg har ikke betalt for å dra på Tusenfryd på godt over ti år. De gangene jeg har vært der har vært i forbindelse med jobb, men selv da har jeg reagert på prisene. 20 kr for å kaste 2 baller. 20 kr for å grabbe etter en liten bamse? 20 kr for å trekke i en snor? Jeg kan gjøre slike greier hele dagen jeg altså, men da foretrekker jeg nok Liseberg der alt slik koster 5 eller 10 kr. Men det er forsåvidt fint for en grinebiter som meg, for da kan jeg gå rundt og klage. Og for 400 kr for inngangsbilletten så har jeg nok å klage over.
1. 90-tallet. Er det temaet for parken? OK, men hvorfor ikke velge de artige tingene fra den epoken da?
2. Maten. Hva skjer? 200 kr for å spise ferdigmat på kantina? Og resten er bare pølsesjapper?
3. Max 2 premier pr person på ferdighetsspillene? Why?
Vi vant tre bamser på samme sted vi altså, for de som jobbet der var ikke der. Vi måtte løpe og hente dem hver gang Sten vant en bamse. Det var generelt tomt for folk uansett hvor vi gikk. Både personale og gjester var andre steder. Bortsett fra på ThunderCoaster, der historien vår startet.
Åh, forresten…
4. Er dette en attraksjon?
Sten liker berg- og dalbaner i tre for de snurrer ikke rundt. Jeg foretrekker å snurre rundt, men vet også at Sten ikke er av den tøffeste typen folk, så jeg antar at denne turen skal gå greit. Så jeg går med på å bli med opp i vognen. Etter 45 minutter i kø altså. Turen ser ut til å ta et minutt så jeg blir overrasket over hvor lenge vi må vente. Til slutt sitter vi klare. Ofte er det slik at ventingen er det verste. Turen pleier å gå overraskende greit.
Det var ikke tilfelle denne gangen.
På bildet kan det se ut til at jeg forsøker å smile, men det er kun fordi jeg vet at vi vil bli tatt bilde av. Det er lite annen oppriktig glede å spore enn over det faktum at jeg fremdeles er i live. På turen tok jeg meg i å tenke og føle mye det samme som da jeg fjernet en visdomstann for en uke siden, og opplevelsene var omtrent like fornøyelige.
Nei, til helgen tror jeg jaggu vi drar til Tivoli i København i stedet!
Sebolas 