Vi så Bølgen på kino i går. Jeg har allerede fått samme spørsmål mange ganger. Er den noe bra? Folk er skeptiske. Folk er undrende. For dette ser ut til å være noe nytt. Og jeg har lyst til å si ja. Bare ja. Ja, den er bra. Men det er nesten umulig å bare stanse setningen der. Stanse opp før jeg får lagt til det man alltid må si; til å være norsk.
For jeg er ikke sikker på om jeg syntes den var bra, per definisjon, men den var spennende, og det er jo noe nytt. Snart kommer det mye klaging, men det er fordi jeg liker å plukke ting fra hverandre, og sannheten er den at jeg store deler av filmen satt og var spent. Selv om det meste var velkjente greier, var det også litt nytt. Det er jo absolutt noe nytt ved å se hele Geiranger ødelegges. Ikke New York, Ikke Washington DC. Ikke Tokyo. Ikke London eller Paris engang. Geiranger. Jeg har ikke vært i Geiranger, men jeg har vært liknende steder. Typiske norsk småsted. Norske hus. Norsk interiør. Det gjør det hele mye kulere. Norske gardiner, ja jeg legger merke til sånt. Det kjipe hotellet er så deilig norsk, og den digre flodbølgen er så deilig amerikansk. Og det er rett og slett moro.
Men så er det jo en norsk film. Og det får vi ikke lov til å glemme. Etter to timer med masse dialog aner jeg fremdeles ikke hva slags dialekt de har i Geiranger. Dette er en norsk film, så alle dialekter skal med! Ikke Østfold da, det ville jo blitt latterlig.
Også skuespillerne. Samme rekka i år som i fjor som i forfjor. Nærmest parodisk.
Ane Dahl Torp som ikke engang kan svare i telefonen engang uten at overspiller så man skulle tro man så en episode av Sesam Stasjon. En litt spesiell episode.
Kristoffer Joner som har spilt den samme karakteren så lenge jeg kan huske å ha sett ham på film. Samme hårsveisen til og med. Og han siste fyren som alltid er med i alle filmer. Jeg aner ikke hva han heter, men han har spilt en imponerende mengde bifigurer opp gjennom årene. Han er sikkert grei nok. Jeg husker ikke om han overlever. For jeg brydde meg ikke noe om karakteren hans. Jeg brydde meg ikke om så mange av de andre heller. Et par av de andre geologene er ganske ålreite skuespillere.
Og danskene var flinke. Spesielt Maria. Oh yeah, jeg husker navnet hennes. Til forskjell fra de fleste andre. For hun var så bra. Hun var ikke lenge med, men jeg fikk sympati med henne. Det samme med sønnen i familien som er i fokus. Han blir spilt av det siste bidraget fra Hoff/Oftebro-klanen. Han gjør en god jobb. Dessverre får han litt lite utdelt, men det tar seg opp på slutten.
Den siste i familien er en liten jente som løper rundt med kosebamsen sin. Det er ingen som gjør det. Hun flykter for livet. Hun klarer knapt å komme seg fremover, men bamsen er med. Jada, jeg vet at den skal symbolisere ditt og datt, men visse klisjéer burde få dø. Barneskuespillere er dessuten… nei, vi går ikke dit. Det er ikke hennes feil. Noen må lære seg å skrive bra replikker til unger.
Det er ingen nakenscener i filmen, det er forresten også nytt i norsk film. Ikke en liten pupp engang.
Ofte blir menneskene i filmen katatoniske. De takler ikke å se den store bølgen komme mot seg. Forståelig, men det skjer altfor ofte. Hver gang noe skjer må alle stanse opp og stirre inn i en skjerm, eller en vegg, ut vinduet, eller ut i horisonten. Dette hjelper til at filmen beveger seg i snegletempo. Og bølgen kommer ikke før etter en time eller noe heller. Det er mye som skal skje før den tid. Eller, nei, det er det ikke. Tiden som burde blitt brukt på å gi oss et forhold til alle de som dør og for så vidt de som overlever blir kastet bort på, veldig troverdige (og kanskje også derfor) drita kjedelige, skildringer av livet til en geolog. Så følger filmen til punkt og prikke oppskriften for en katastrofefilm. Så har du sett noen av dem før, så har du sett denne.
Bortsett fra at det er i Geiranger. Og det er skikkelig gøy!
Sebolas 