Kjekt å ha

Her om dagen hadde jeg et lite… nei, jeg hadde vel ikke akkurat et sammenbrudd, jeg ble bare helt matt. Jeg ble plutselig satt ut av alle tingene som plutselig har kommet i hus. De har naturligvis ikke kommet plutselig, men det gikk plutselig opp for meg hvor uendelig mye saker jeg hadde. Og jeg har jobbet og ryddet hos andre hvor tingene har tatt overhånd, så nå er jeg nok blitt litt var på at det ikke skal skje her hos oss.

De fleste tingene jeg kjøper eller finner, har jeg en plan med. En fiks ide. Titalls ideer, hundrevis av ting. Hundrevis av ideer, tusenvis av ting. Og det er en plan med det hele. Alt har en ide, og alt dreper hverandre. Ingenting blir ferdig. Så nå sitter jeg her og kaster unna greier. Mer og mer og mer. Flere og flere av ideene blir lettere å innrømme at jeg ikke kommer til å gjennomføre. Ting må bort. Jeg må rydde opp på utsiden, så det kan bli ryddig nok på innsiden til å fullføre de gode ideene.

Frosken i glasset er et eksempel på noe jeg kjøpte for mange år siden. Planen var bare å gjøre det som stod på pakken, og ta bilder og skrive noe artig. Bra plan, sant? Artig for bloggen. Det ville tatt tre minutter. Tre minutter fordelt ut over et par, tre dager. Men dette var seks år siden. Jeg kjøpte den i London, på en tid Londonturer ikke var hverdagskost for en som meg. Nå vet jeg ikke engang hvor mange ganger jeg har vært der siden den turen. Livet går videre. Jeg er ikke den samme lenger. Så hvorfor skal haugen med små og store planer og ideer være den samme?

Pingvinforestillingen er et godt eksempel på noe som faktisk har blitt ferdig. Fordi jeg hadde tidsfrister og andre mennesker involvert. Jeg måtte gjøre min del klart. Og det beviste at jeg kan bli ferdig. Jeg kan komme i mål.

Jeg kaster unna mye nå. Små greier jeg ikke gidder å se på engang. Om jeg ikke vet hva det er, hvordan skal jeg kunne savne det? Krysser fingrene for at den grooven jeg er inne i nå kan holde en stund. Så mye ligger rundt og er kjekt å ha. kanskje vi får bruk for det på skolen. kanskje jeg kan ta bilder. Kanskje noen vil ha det. Kanskje noen vil kjøpe. Den siste der er ikke så dum. Så jeg har blitt medlem av diverse samlegrupper på Facebook. Kanskje noen vil kjøpe noe av det jeg har samlet opp. Det er mye rart her. Og det finnes mye verre samlere der ute enn meg. Jeg må bare ta et tak nå, så slipper jeg det senere. Kanskje.