Skrik

Det går unna i Dorullby for tiden, men det er ikke mer travelt enn at jeg også får sett på en serie på Netflix. For å holde litt jovial julestemning ser jeg Scream. Skrik var den første skikkelige skrekkfilmen jeg så, og den skremte meg vanvittig. Hele klassen så den i friminuttene på videregående, og allikevel var jeg livredd. Oppfølgerne våget jeg meg til å se på kino, og de ble egentlig bare morsommere jo lenger ut i serien man kom. Da fireren kom for et par år siden var jeg usikker på om jeg turte å se den, for jeg har sluttet å se på skumle ting egentlig. men fikk mannet meg opp sist Halloween og storkoste meg, de er jo bare artige. Nesten.
Serien er litt annerledes, men det er fortsatt litt metahumor. For eksempel sier en av karakterene at det ville være umulig å lage en slasher TV-serie, og forklarer hva som i så fall måtte til for å få det til å fungere. Så langt har han hatt rett. Jeg venter litt på at de skal forklare reglene ordentlig, men det kommer vel. Jeg liker også at de disser Pretty Little Liars innimellom. Storyen er så langt mer spennende enn i filmserien, og stemningen er en blanding mellom Skrikfilmene og Dawsons Creek. Det er rett og slett den første serien jeg har likt ordentlig på lenge. Anbefales.

Renate sa hun avslørte morderen ganske tidlig, men jeg vet ikke om jeg har gjort det. Jeg har jo litt teorier, men jeg synes det er lettere å løse Dolokk Holmes-mysteriene. De er ikke så blodige heller.

Men han ser da klar ut for en ny sak snart!