Godt nytt år!
Nyttårsaften betyr veldig lite for meg. Jeg forbinder det stort sett med enten en skuffende fest, eller bare å spise god mat etterfulgt av å sitte stille. Ikke overraskende er det den siste typen jeg har foretrukket. Men nå har jeg fått med samboer og de to siste nyttårsfeiringene har faktisk vært riktig så trivelige. Kan godt gjentas. Togturen hjem kan godt endres noe. Litt færre som spyr ville vært å foretrekke. Eller å droppe folk som sparker og slår på sjokoladeautomaten fremfor å forsøke det gamle trikset med å putte på penger. Men selv om det teknisk sett skjedde i år velger jeg å putte det i 2014-bunken.
Samboer, det er noe nytt av 2014. Lett å anta at det er det beste fra 2014, spesielt siden det endte opp med at vi også kjøpte oss en leilighet, et enderekkhus i Ski etter bare 9 mnd i leid leilighet i Oslo. Oslo var ikke for meg og jeg får tydeligvis som jeg vil. Pose og sekk. Badekar og hage både foran og bak. Vel, badekaret er bare inne, men det er sånn vi liker det. Vi har pusset opp slik at alt er slik vi vil ha det. Selv om vi ikke fysisk har gjort så mye har vi lagt ned mye frustrasjon og svette og tårer i arbeidet takket være en noe ujevn kvalitet på håndtverkere.
Her i Ski har jeg et eget kontor. Du vet et slikt kontor som egentlig er fylt opp med leketog, lego, dukkehus, lekebiler, actionfigurer, Barbie og pingviner. Planen er at jeg skal jobbe her, men også «stille ut» lekesamlingen min. Jeg gjorde noen gode kupp i favorittbutikken min i Camden i vinter. Det er en stall med masse gamle leker, alt fra antikke skatter til barndomsminner. Kom veldig godt overens med selgeren også, men det er klart han likte meg som la fra meg lønna mi hos ham. Der fikk jeg med meg en ganske sjelden sak – en Shooting Range. Kort forklart er det en liten orange plastkasse med en rad ulike blinker, samt en magnetpistol. Fronten var dekket i plast og kulene man skulle treffe blinken med var på innsiden. Den var gammel og sprø i plasten, men vi fikk den med oss hjem på flyet helt uskadd. Jeg pakket den godt da vi flyttet fra Oslo også, så den var like hel da kontoret ble innredet. Så hadde vi elektrikere på besøk, og nå må den repareres. men det orker jeg ikke gremmes over nå, nå vil jeg bare kose meg med det faktum at denne ikke bare finnes, men at jeg har fått tak i den.
«Let my people go» blir fort til «Let it go» når jeg får viljen min.
Moses skal få flytte inn i Lundbyhuset og få skikk på de andre. Han kan liksom et knep eller to.
Håper dere har fått viljen deres like mye som meg i 2014.
Sebolas 