– Skal dere kjøre nå, lurer damen.
– Vi kjører om fem minutter, svarer Sten. Damen forteller at hun gjerne vil ha plassen vår for den er i skyggen og ved skogen og hun har med hundene. Hun smiler fornøyd med svaret hun får og setter seg i bilen sin igjen. Sten fyller ut noen papirer. Vi har parkert litt vel nærme en bil og det er greit å legge igjen telefonnummer og slikt.
Vi var på to loppis i dag. Vi skulle på tre, men med Sten bak rattet og meg som kartleser var det ikke fritt for at det ble både en og to og tre omveier. Det første loppemarkedet var ved Vestby. Det var ganske stusselig, men det hadde loppis-priser, så vi fikk i alle fall en bunke bøker for 20 kr. Så dro vi videre til loppis i Oslo, på Grorud skole. Det var kjempemorsomt. Ikke fordi det var et bra loppis, men fordi det var forferdelig stusselig det også. Og det var fordelt ut over hele skolen. Og det hadde Oslo-priser (20 kr pr bok? Skjer ikke). Og de hadde vel overvurdert hvor mange som skulle komme for det hang skilt over alt om hva som var inngang og hvor det var meningen at man skulle gå ut. Som om de forventet fullstendig kaos og folk som brøytet seg frem. De hadde forventet fullstendig ragnarok, og var beredt med tydelige skilt. Dessverre for dem var det fritt frem i alle retninger. Synes du jeg overdriver hvordan de har tenkt? Javel, kan du da forklare walkie-talkiene deres? Japp. Walkie-talkier. For noe fjas.
«Dette er Wibeke Sørpejævel, vi har en situasjon her. Er brikkene fulltallige i Daffy Duck-puslespillet? Over»
Og her stod vi altså. Sten med papirene. Jeg inne i bilen. Jeg får nemlig ikke kommentere parkeringen hans. Ikke den i nærheten av en søyle på Ski Storsenter i går heller. Så jeg sitter inne og kommenterer ikke så mye. Jeg kommenterte nok litt mye og litt høyt akkurat under selve parkeringen, men nå er jeg stille. Hundedamen sitter i sin egen bil. Så kommer eieren av den andre bilen. Det er tydeligvis klarsignal for at hundedamen skal komme og parkere mellom oss. Sten har riktignok flyttet bilen vår, men det er fremdeles ikke plass til en diger hundebil. Så hundedamen halvparkerer mellom oss, og blir stående. Sten snakker med eieren av den andre bilen. Hun virker hyggelig. Hun har med ungene sine på loppis. En av dem klarer å låse seg inne i bilen. Snørr og tårer. Sten med papirer. Hundedamen venter utålmodig. Skulle ikke dere kjøre? Nei, vi må gjøre ferdig dette. Moren er stressa. Finner du nøkkelen? Hundedamen kjører. Du må låse opp døren. Hundedamen skuler på oss bak en container. Du har nøklene inne i bilen. Og så går alarmen som forteller at gutten fikk opp døra, og Sebastian sitter og ikke kommenterer.
Sten vil bare hjem igjen, men jeg vil heller kjøre oss bort på vei til et tredje loppis. Jeg får visst viljen min. Det var like greit å heller bare dra på Ikea. For tredje gang denne uken, ja visst, men på Slependen i dag. Den er nå engang bedre. Dessuten fikk vi kjøpt gulvteppene vi planla, så i kveld har vi freshet opp stua. Jeg legger til og med opp gardinene. Ja, jeg gjør en slett jobb, men det blir gjort! Halvgjort er velgjort, som jeg bruker å si!
På veien hjem lurer jeg på om Sten gruer seg til dagens blogg. Han gjør det.
Sebolas 