Torsdag kveld tikket det inn en melding. Ok, jeg må bare stanse opp der. Jeg bruker uttrykket «tikke inn en melding» ganske ofte, men er ikke helt sikker på hva det betyr. Det høres bare så trivelig ute med denne tikkelyden. Jeg ser for meg at jeg står ute på kjøkkenet og typisk lager en pai eller noe, og blir avbrutt av en svak, men tydelig, tikkelyd fra kontoret. Jeg går hurtig gjennom hallen med bestefarklokka og inn på kontoret der den fedigtikkede meldingen venter på meg. Fullt så jovialt var det ikke, men jeg fikk en melding fra en venn og tidligere kollega som vet litt hva en kan forvente på denne kanten.
-Har du tilfeldigvis et eselkostyme eller eselhode type maske? Hun er stresset fordi han som skulle fikse eselkostyme til henne innen søndag, hadde plutselig funnet ut at han skulle fortelle henne at han hadde funnet ut at han ikke fikk tak i det kostymet allikevel, for en uke siden. Da er det lov å bli stresset, når det skal være med i et skuespill på søndag.
Nei, tenker jeg og innser raskt at det burde jeg naturligvis hatt. Jeg føler meg litt dum.
– Dessverre, svarer jeg. Det hjelper ikke noe på selvfølelsen. Bare en ting vil hjelpe. – Skal jeg lage en, spør jeg. Det blir hun naturligvis glad for, og jeg må gå noen runder med meg selv. Hva har jeg egentlig sagt for noe nå? Skal jeg lage et eselhode? Jeg gjør visst sånt i blant. Sier at jeg kan gjøre ting jeg ikke egentlig er sikker på at jeg kan. Jeg lurer på hvorfor? Jeg tror kanskje det er fordi at dersom jeg lover at jeg skal gjøre noe, så MÅ jeg gjøre det. Har jeg sagt at jeg kan lage et eselhode, så må jeg også kunne det.
Jeg begynte å klippe i vei i stoffet. Jeg hater arbeidstegninger, så jeg klippet bare i vei noe som kunne minne på et eselhode. Så nålet jeg opp og kjørte det gjennom symaskina fra IKEA. Jeg syr, men jeg syr som en mann! Klampen i bånn! Ingen arbeidstegning. Flere runder med nåling og symaskin og saks. Tiden var snart inne for å stappe den full av ei gammel pute. Og det så ikke ut. Det vil si, det så ut som en elefant med en amputert snabel. Muligens artig, men upassende. Jeg sender en melding om at jeg er redd jeg ikke får til dette. Hun blir enda mer stresset, og jeg angrer. Det er jo ikke aktuelt at hun ikke skal få hjelp til dette. Jeg kjører den en runde til i symaskinen, og sender et bilde av hvordan katastrofen har utartet seg. Sten måtte være modell. Hun synes den ser fin ut, og vil at jeg skal fortsette allikevel.
Jeg strammet den opp litt med fyllet, malte på et ansikt, og plutselig syntes jeg den så ganske ålreit ut selv. Det er gøy å male for tiden. Tror jeg bør finne litt mer tid til det. Noen vil kanskje kjenne igjen borden under halsen, og ja, dette er et gammel NSB-pledd. Som jeg har sagt før er jeg glad i gjenbruk. Doruller og pledd.
I dag står eselet på scenen. Håper det klarer seg bra.
«Dette er Wibeke Sørpejævel, vi har en situasjon her. Er brikkene fulltallige i Daffy Duck-puslespillet? Over»
Ridderen til hest fikk jeg på Borgarsyssel da jeg var liten.
Sebolas 