Halloweenhelg!

I dag syntes jeg Halloween måtte markeres på skolen, så jeg passet på å få pyntet litt på personalrommet før jeg dro fra jobb i går. Koselige servietter med gresskar, søte spøkelseslys, godteskåler fylte med deilig halloweengodis og et avkappet hode i skapet med kaffekoppene.

12196310_1002018836529144_4057265433451999692_n12191535_1002018866529141_2279879962173914546_nDessuten fikk jeg endelig lest spøkelseshistorien min for barna. Jeg har skrevet en historie som handler om loftet på skolen vår. Det begynte egentlig som en spøk for noen unger som skremte hverandre for noen år siden. De ville ikke gå opp på loftet. Da følte jeg det bare var rett og riktig å fortelle dem at det hadde de rett i, siden det bor ei jente der oppe som blør ut av øynene. I mitt stille sinn håpet jeg på å skape en vandrerhistorie på skolen. At vi hadde et hus-spøkelse som på Hogwarts kanskje. men så glemte jeg henne igjen. Tidligere i år dukket hun opp igjen. Det viste seg at de gamle elevene mine faktisk hadde fortalt det videre. Så var tiden inne for å forfatte ned historien og knyte sammen noen tråder. Og i går spurte en kollega meg om ikke jeg hadde noen Halloween oppgaver til henne som hun kunne bruke i dag. Da kunne jeg stolt presentere historien min om jenta på loftet. Dessuten skrev jeg ned begynnelsen på en annen historie jeg hadde lekt meg med de siste dagene. Den foregår nede på sløydsalen. Jeg skrev bare en intro, og så skal elevene hennes skrive fortsettelsen. Det kan bli veldig kult. Har lyst til å leke meg med den historien selv.
12182405_1001679039896457_5788347559358324501_oJeg leste den for hele syvende trinn på slutten av dagen i dag. Hele klasserommet var mørkt og jeg leste til lyset av en lommelykt. Av og til i historien hylte noen til av ren skrekkblandet fryd. Det var nydelig. Dessuten hylte de til da jeg leste den siste setningen, og er ikke det et tegn på en god spøkelseshistorie så vet ikke jeg.  Etterpå ville flere vite om det var sant, og gang på gang ville de at jeg skulle bekrefte at jeg bare hadde diktet det opp. Så spurte jeg om de ville bli med opp på loftet og se, og det ble en fantastisk tur. Alt jeg hadde fortalt i historien finnes der oppe. Lavvoene som henger til tørk, stablene med pulter og stoler, dørene, maskineriet og viktigst av alt: tannlegeutstyret. En av elevene innbilte seg til og med at hun hørte lydene jeg hadde beskrevet. Det var kjempegøy.

Spydebergtrappa

For lenge, lenge siden i en liten bygd, ble det påbegynt et arbeide. Det skulle bli en trapp og visjonene ville ha det til å bli det største bygget i hele kommunen. Spydeberg skulle få et trapp over jernbanesporet. 

Arbeidet varte og rakk og det ble etter hvert bådetrapper og heis, og et imponerende antall vinduer. Det var vanskelig å vite når de ville bli ferdig, men alle så for seg en folkefest uten like den dagen man endelig kunne passere sporet selv om bommene var nede. 

Men så, i dag, passerte jeg bygget; ferdigstilt og klar til bruk. Hadde jeg gått glipp av noe? Nei, det var ingen rester av hverken konfetti eller marsipankake. Har dette virkelig gått stille for seg? Jeg våget ikke å gå opp trappa, jeg gjorde ikke det. Det ville ikke føltes riktig. Ikke før ordføreren hadde klippet snora og sagt det var greit. Heldigvis er det noe jeg kan fikse selv. Så her har jeg den ære av å presentere selveste ordføreren av Spydeberg!

 
Hurra, hurra for trappebygget! Hurra for Spydebergtrappa!