Langt ord: midnattsolformørkelse

Dette er et forsinket blogginnlegg og inneholder derfor flere løgner. Løgner jeg ikke har giddet å omformulere i ettertid, men heller valgt å påpeke. I tillegg til de vanlige overdrivelsene, naturligvis…

Foruten å kunne gi deg 227 poeng i scrabble, er midnattsolformørkelse noe man burde få med seg. Kanskje mest fordi så og si ingen andre har gjort det før deg. Bortsett fra meg da. Og Eidar, og Nils. Og de obligatoriske tyskerne i bobil…

I går ble jeg oppringt av Eidar  (løgn, dette skjedde for en stund siden) som lurte på om jeg ville være med å se midnattsolformørkelsen, og selv om jeg akkurat hadde våknet (har null døgnrytme her oppe, og sover en gang i timen) pakket jeg kamera og He-man og ble med. Eidar plukker meg opp etter  ti minutter, og i bilen er det både Nils og sjokolade.

Første stopp var Ekkerøy. Ikke for å se på hjemstedet til Renee Zellwegger, men måker. Masse, masse måker. Fuglefjell. Eidar og Nils var ikke fornøyde med antall måker, og vi ble enige om å komme tilbake en annen dag. Selv syntes jeg det var nok måker, noe jeg etter en minneverdig flukt på Notodden stort sett føler så snart jeg bare ser en eneste måke. Selv om det er fasinerende med en fjellvegg full av måker, er det sauene som elegant snor seg langs skråningene med de digre klumpete kroppene sine og fyrstikker til bein som får mest av min oppmerksomhet. Så bærer det mot Hamningberg!

Veikanten er befolket med sauer og reinsdyr, og et er ikke bare litt idylliske omgivelser her. Eidar spør om ikke jeg kommer til å savne dette, og jeg juger på meg et «neida», mens jeg ser utover fjorden med snødekte topper i bakgrunnen.

– Der er en ørn, sa jeg. Og det var det, så Nils komplimenterte synet mitt. Noe som gjorde meg litt mer enn passe selvsikker på at jeg hadde et såpass godt syn at jeg kunne skryte av det en god stund, til antakelig ingens irritasjon. Vi prøvde å ta noen bilder av den, men kameraene hadde ikke like godt blikk som meg, så det ble liksom ikke noe (ny løgn, i ettertid har jeg sett flere bra ørnebilder tatt av Eidar).

Brått kom vi til en liten snøfonn ved veikanten hvor en rev lekte seg. (løgn igjen, hvor fikk jeg det fra at det var snø der?) Han brydde seg ikke stort om at vi stanset og tok bilder av ham. Han rullet seg i snøen (sikkert unødvendig å påpeke løgnen), vasket seg litt og tuslet rundt. Knappe fire meter unna bilen. Da jeg plystret til ham snudde han seg så vi fikk tatt noen portretter også.

Vel fremme i Hamningberg går vi en rask tur over en milliard steiner med eggeform. Nå og da er det noen som plukker opp en stein for å påpeke hvor eggeformet akkurat denne er. Så finner vi en slags topp hvor vi slår oss ned med druer, bananer og sjokoladekjeks, og venter på at det skal bli mørkt foran solen. Eidar vet naturligvis at det ikke vil bli mørkt, men jeg hadde nå et lite håp. Lenge siden det var mørkt nå. Det er enten eller her oppe. He-Man koser seg med druer og vektløfter en banan, før han forsøker seg på å lage en egen solformørkelse med hånden sin.

Det er dynger med snø her og der, og jeg vil lage snøengler. Så jeg lager snøengler. Og plutselig oppdager jeg en råbratt bakke! Den er dekket med snø og har en bratt perfekt kurve. Jeg kjenner et sug i magen og et behov for å kaste meg ned. Jeg roper på de andre Nils kommer og vi står der begge to og snakker om hvor knust man ville blitt om man satte utfor her, og begge lager lydeffekter på hvordan vi ville blitt knust mot veggen. Så kommer Eidar, og svupper ned bakken på bare skoene.

…

Og så må vi også stå ned. Og Nils klarer det like bra som Eidar. JEG derimot rekker akkurat å tenke at dette går jo bra, før jeg vælver overende og humper på rattata ned resten av bakken.

Solformørkelsen går sin gang, og vi får alle mange flotte bilder. Mine ble sikkert best, men jeg oppdager brått at jeg ikke har noe minnekort i apparatet. Hurra! Ingen bilder av ørnen, ingen av måkefjellet, ingen av reven som lekte seg. Ingen av sola, ingen av den bratte bakken, ingen av… jah, du skjønner tegninga. Takk til Eidar for lån av bilder.

På vei tilbake sier Eidar at vi måtte se et eksotisk dyr til før vi kunne dra hjem. Som om vi hadde en kontrakt på det hoppet det to hvite harer foran bilen, og det var ikke noe å krangle om.

Hjemover lekte vi en variasjon av den leken der man skal gjette farge på neste motgående bil. Men siden det knapt var noen biler på denne strekningen ble leken heller gjort om til hva slags dyr vi ville møte på. Alternativene var gjerne rev, hare, ørn, rein, sau og bare for å gjøre det hele mer spennede: motgående bil. Lenge så det ut til at Nils hadde vunnet med sitt alternativ reinsdyr, helt til jeg påpeker at det slett ikke er reinsdyr, det er sauer, og at jeg vant. Nils føler nederlaget og sier det føles som å tape på overtid. Hva nå det måtte bety. Sikkert noe fotball, tenkte jeg og nikket forståelsesfullt. Etter en stund skiftet vi dyrene til katt, hund og hest, men da stoppet det opp, for de er det liksom ikke flust av her oppe.

Jeg dupper litt av i baksetet, men får med meg bruddstykker av noe som må være den beste samtalen noensinne;
– Der er en sau, hører jeg Eidar si
– Det er en campingvogn, sier Nils

Og er du ikke imponert over dagen min ennå vil jeg bare få legge til at jeg så en elefant på vei hjem fra jobb!