Lego Friends 2 – på skolen

Klassene er forventningsfulle til det som skal skje. Et sus av noe positivt går gjennom rommet da jeg sier at vi skal snakke om leker. Noen ler. De kjenner meg. Dette blir gøy. Jeg sier at jeg er interessert i leker, og jeg vet det er barnslig av meg. Latteren fortsetter, noen trøster meg med at det ikke er barnslig, andre brøler ut at det vet de godt. Så sier jeg at jeg også er veldig interessert i markedsføring mot barn, og rommet blir stille. Hørtes det ikke så barnslig ut lenger, spør jeg. Det gjorde ikke det. Jeg trøster dem med at vi skal leke litt, og de virker fornøyde.

Jeg har omsider somlet meg til å ta en titt på Legos nye serie Lego Friends for å se om det er så grusomt som folk skal ha det til. Fortjener virkelig Lego en plass i den innerste av Dantes sirkler? Før jeg tok med settet på skolen bygget jeg det sammen hjemme og analyserte det i hjel. Det kan du lese om HER, og det kan være lurt å lese den først.

Jeg spør klassene ut om leker, om hva slags leker jenter liker, hva gutter liker. Jeg er så heldig at rommet er fylt med alle 7. klassingene på hele skolen. det er rett under førti unger, og personlighetene er like mange, om ikke flere. De kommer fra familier med dårlig råd, familier med helt grei økonomi, og noen som har råd til alt de måtte ønske seg. Det er tøffe gutter og snille, stille jenter. Det er snille, stille kosegutter og tøffe treningsjenter. Skolelys og idrettsfriker. De er i den kinkige alderen der de ikke vet om det er greit å leke lenger, eller om man skal være tøff og se på jenter eller gutter. De fleste har lagt vekk mesteparten av lekene, men ikke alt, og ikke alle. En perfekt gjeng. På tavlen deler jeg inn lekene i to. Det er ingen overraskelser på noen av sidene. Dukker og dyr til jentene, våpen og biler til guttene. Så nevner en av ungene Lego som gutteleke. Reaksjonen lar ikke vente på seg. Setningen er ikke ferdig før tre av de andre elevene har sagt at Lego, det er for gutter og jenter. Det mest interessante er at det var ei jente som sa det var en gutteleke, mens de tre som sa imot, var alle gutter.

Lego får en egen rubrikk, og jeg avslører at vi skal snakke Lego. Rommet koker! Dette blir den beste timen noensinne! Jeg åpner esken min og tar ut Emma og Andrew.
– Det er ikke Lego, det er Lego Friends! Første reaksjon er helt klinkende klar. Det er forskjell på dette. Jeg spør dem om dette er Lego-figurer slik de ser det. En del sier nei. Et par-tre er uenige, det er klart dette er Lego. Ei jente sier at det på en måte er Lego. Jente-Lego er et ord i rommet.

En kul kakenyhet

Jeg forteller kort om settet jeg har med og tar frem journalistutstyret. Andrew har kameraet, Emma mikrofonen. Jeg tar frem kaken. Jeg hører om de hadde vært interessert i en nyhet om ei kake, og det hadde de fleste. Både gutter og jenter. Jentene innrømmer at de tror de er litt mer opptatt av kaker enn guttene. Noen andre, av begge kjønn, er uenige. Kake er gøy!
Så tar jeg frem bilen, og ungene kan ikke tro at det er sant. De gisper! Gutter og jenter er himmelfalne! For en fantastisk bil!

Ikke alle skjønner at det er en nyhetsbil, de fleste later til å tro at det er en isbil. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor, fargene tilsier jo noe slik. Vi ler alle litt av tanken på at dette skulle være bilen til noen seriøse journalister. Settet står der, og jeg forklarer at dette er et kontroversielt sett. Dette settet har skapt en del rabalder. Kan noen tenke seg hvorfor?
Det er rosa, og Legofigurene ser ikke ut som Lego-figurer. Så langt er dette de to eneste feilene ved settet. Hva tror dere befinner seg på innsiden, spør jeg.
– Et studio!
– Datamaskin!
– Utstyr!
– Tv-skjermer!

Jeg åpner det sakte, og de klarer nesten ikke å vente. Jeg storkoser meg! Så stille har disse førti syvendeklassingene aldri vært.
Emma fekter med lasersverdet… nei, vent….

– Et bad? Et jenterom? En garderobe? Sminkebord? De skjønner det ikke helt. Innsiden svarer ikke helt til forventningene. Men de blir ikke sjokkert, det er jo til jenter.

– Ho dama må jo pynte seg litt før ho skal foran kamera!

Og det har de jo helt rett i. Alle som skal foran kamera må sminkes litt, eller så ser man gjerne ut som levende lik. Kvinnelige programledere sminker seg jo også mer enn menn. De gjør jo det. De har ikke lenger noe problem med bilen. Jeg tenker at jeg kanskje hypet det litt, at de trodde de skulle få se noe sjokkerende. Parterte Lego-barn eller noe.
Noen av jentene mener det er viktig at hun ser pen ut foran kamera. Dette har de helt rett i. Man bør se presentabel ut, i alle fall. Jeg er naiv nok til å tenke at det er de de mener. Jeg sier meg enig, men spør om ikke hun kunne ordnet dette hjemme? De virker enige i dette. Hun og Andrew bør bruke den lille plassen i bilen til noe mer fornuftig. Noen synes hun bør hjelpe til med redigeringen.

Hva med gutta? Hadde de lekt med bilen?
Dette er de nå litt skeptiske til. Hadde man byttet ut det rosa med svart, så kanskje. Ikke alle er enige i det. Svart hørtes helt forferdelig ut. Kanskje noe blått. De har egentlig ikke så store problemer med det rosa. Speilet og sminkesakene må bort, men dette er alle enige om nå. Noen er lei av kaken, den er ikke en nyhet lenger. Der må det skje noe nytt snart. De ville ikke lekt med kaken.

En utdatert kake

Guttene sier at de gjerne kunne lekt med figurene. De synes de er fine. De er enige med meg i at de ser litt manga ut. Jeg slår av den samme spøken om at dersom det hadde vært manga-Lego så hadde jeg kjøpt rubbel og bit. De forstår at det ikke er en spøk.
Hva er forskjellen på disse figurene og tradisjonell Lego? En sier at disse har for menneskelige former. Lego skal være flatt. Og jeg får en nøkkel inn til å snakke om kroppene til figurene. Hva synes folk? De har ikke så mye meninger, så jeg sender Emma og Andrew på turne rundt i rommet. En av jentene synes Emma har litt vel kort skjørt. Dessuten har hun sminke. Skjørtet burde ikke vært så kort! Ikke ned til anklene liksom, men…
Jeg skifter underdel med Andrew, og Emma har nå på seg bukser. Det er nær sagt ingen forskjell på beina. Nå ble hun stygg, sier de. Hun ble veldig mandig, liksom. Jeg kjenner at jeg kunne holdt på med dette for alltid. For noen fascinerende syn på ting. De er tidvis så reflekterte, og andre ganger så barnslige, noen ganger tydelig påvirket av andre, og andre ganger dønn ærlige. Jeg tar av Emmas hår og setter på Andrews caps. Ungene flipper helt ut! Dette er det verste de har sett.

De legger ikke merke til brystene til Emma. Jeg er dum nok til å kalle dem pupper. Amatørmessig. Fem minutter senere kan vi ta opp tråden. Seksualisering blir et tema. Et lite tema. Vi snakker om bruken av sex i reklame, hvordan det spiller inn på kroppsidealet. Ting de ikke har tenkt på tidligere, men som de nikker gjenkjennende til. Kan vi se noe av dette på figurene? Er det greit med sexy Barbie, Bratz og slike dukker? De har ikke laget seg formeninger om dette i det hele tatt. Hva om vi ser på disse figurene? Med unntak av det korte skjørtet er det visst ikke noe å utsette på kroppene. Brystene er helt innafor. Emma er tydeligvis gammel nok til å ha lappen, så antydning til bryst er greit. Hun ser kanskje litt tynn ut? De ser litt tynne ut begge to. Kan det være fordi de har store hender og hode? Ja, kanskje det? Joda, det er nok det. Men de ser allikevel tynne ut.

Timen er desverre slutt, selvom jeg sikkert kunne hatt en hel dag med dette. På tide med friminutt. «Kan jeg leke med bilen?» «Nei, jeg vil!» «Nei, jeg!». Gutter alle sammen…

En av jentene ga meg en Loveheart etter timen. Hun sa den passet til meg.
«Grow up» stod det…