Da jeg omsider fikk vippet meg ut av sengen i dag «tidlig» oppdaget jeg noe mystisk utenfor stuevinduet vårt. Fotspor i snøen!
De gikk over hele plenen vår og mot terrassen. Så stoppet de. Jeg spurte Sten om han hadde vært ute i hagen, men det hadde han ikke. Det var veldig merkelig hvordan de stanset rett ved terrassen. Var det noen som hadde vært her i natt? Hadde han stirret inn gjennom vinduene i stua? Var det en som ville oss noe? Hadde sensorene på utelyset skremt ham bort? Jeg syntes det var ganske vemmelig.
Litt senere på dagen begynner det å regne kraftig og sporene stod i fare for å forsvinne helt. Jeg bestemmer meg for å ta turen ut og undersøke sporene, litt som en mannlig frøken detektiv. Da jeg kommer ut av døren oppdager jeg nye spor. De stanser rett under soveromsvinduet!
Sporene er fremdeles tydelige i regnet og jeg følger dem rundt huset. De stanser opp på en så merkelig plass, det gir ingen mening. Lyset måte ha kommet på før han kom helt hit, og her ser han da ingen ting? Først nå ser jeg sporene som leder bort fra terrassen igjen. De fører bort til trappen vår, den trappen som ikke går noen steder. Der stanser de igjen. Et nytt spor leder tilbake til gårdsplassen. Hva er dette for et menneske som har gått til soveromsvinduet vårt, til terrassen og så til det ubrukelige trappen som altså står midt på plenen og fører ingen steder.
Vel ute kan jeg like godt ta inn posten. Der ligger svaret! Min indre Nancy Drew er mer skuffet enn hva jeg er. Det har vært rutinekontroll på noen avanserte musefeller som står ute fra de tidligere eierne. Det står musefeller på de stedene sporene stanser. Jeg er lettet. Nancy sukker oppgitt.
Nå har jeg sendt Sten ut for å kjøpe brodder, så jeg kommer meg på jobben i morgen. Blir spennende prosjekt. Jeg får nok beregne litt ekstra tid!
I dag vil jeg dele med dere en observasjon jeg gjorde på en juicekartong. Jeg vil du skal lese den første setningen i teksten alene.
Skjult budskap: Svensk juice med nok selvtillit
Sebolas 