I januar sklei jeg på isen og brakk et ribbein og ble sykemeldt en god stund. I går ble jeg påkjørt av en bil i full fart og er stort sett i farta i dag. Litt hodepine, noen sting i panna og et bein som vil at jeg skal ha krykke, men ingen brudd bortsett fra en tann, men det merker jeg ikke noe til. Jeg ble mye mer hemmet av det lille bedritne stykket med is.
I dag er jeg i alle fall hjemme igjen. Klokka to ringte de etter taxi og klokka halv fire gikk jeg og spurte dem om hvor den ble av. Så dagen i dag har ikke vært fryktelig produktiv. men det har føltes produktivt, for det var en opplevelse å få på seg eget undertøy igjen. Å få ut plugger og greier fra armene var fantastisk. Å få skiftet på såret på leggen var himmelsk. Bare det å få en ren pysj i dag tidlig etter å ha vasket vekk resten av blodet var deilig. Jeg vet at man skal hate de sykehuspysjene, men den føltes helt herlig. Jeg følte meg som en liten gutt igjen. Følte meg ivaretatt. Kledde det gjorde jeg også, og det er ikke hver dag.
Jeg fikk en taxi hjem. Delte den med en eldre mann som skulle til Drøbak. Han begynte å snakke med sjåføren om bilen vi var i og den forferdelige trafikken som ikke var på den veien vi kjørte, så jeg sovnet i baksetet. Vips var vi hjemme og Sten kom med en rød rose og et legohus. Ostepopen lå allerede i skapet. Jeg har det egentlig best nå.
De neste dagene skal jeg bare være hjemme og slappe av og spise ostepop.
Det er begrenset hvor mange morsomme bilder en kan få ut av sykehusrommet mitt, så dagens bilde må bli av en annen artig sang fra barnesangboka jeg fant på klasserommet. Veldig spesielt.
Sebolas 