Kakekrigen

Når jeg hører at bursdagskaker og bursdagsinvitasjoner blir brukt som en slags kald krig… jeg vet ikke. Jeg burde kanskje ikke bli så sjokkert, men jeg blir det…

For det er visst sånn nå, at barn helt ned på barneskolen kan finne på å bruke nettopp kaker og invitasjoner ganske bevisst i forhold til mobbing og utestenging. Enkeltelever blir ikke invitert i bursdager, og dersom noen ikke har med kake på skolen når de har bursdag kan dette også føre til mobbing. Jeg var visst ikke helt klar over det, jeg. Det har ikke vært en aktuell problemstilling der jeg har vært kontaktlærer. Men da jeg hørte om det på nytt nå dukket det opp en del vonde minner. For det første man tenker er at slik var det ikke da vi var små. Alle ble invitert i selskapet og om noen ville ha med kake på skolen var ikke det noe større problem enn dersom noen ikke hadde det.

Eller…

Jeg husker det ganske tydelig. Det var tidlig på barneskolen, eller småskolen er vel mer nøyaktig . Vi hadde flyttet til et nytt sted. Jeg inviterte alle guttene i klassen til bursdagen min. Alle syntes det var fint å få invitasjon og det virket som om de gledet seg. Så kommer dagen og jeg bestemmer meg for å gå ut og bygge en snømann  foran huset, så den kan hilse gjestene velkommen. Jeg hadde ikke så mye tid før de skulle komme så jeg skyndet meg litt. Det var ikke så mye snø heller, så han ble ikke så fin som jeg hadde håpet. Du vet sånn kjip snø som er full av gress. Men det spilte liten rolle. For det kom ingen. Ikke en eneste av guttene fra klassen dukket opp.

Har ofte lurt på flere ting rundt dette. Hvorfor kom de ikke? Avtalte de å ikke komme? Og hva i all verden hadde jeg gjort om jeg på den dagen hadde forstått hva dette skulle ha å si for resten av årene mine på barneskolen? Ja, faktisk ut ungdomsskolen…og forsåvidt den dag i dag.

Hadde de andre i klassen bursdagsselskaper på barneskolen? Jeg ble nemlig aldri invitert. Det må de da ha hatt?
En teori har jeg hatt. Siden jeg var ny var det en som ikke fikk skriftlig invitasjon av meg denne første bursdagen. Jeg ble så flau da jeg oppdaget at en var blitt glemt da jeg delte ut, men jeg passet da på å fortelle ham at det bare var en misforståelse og at han naturligvis var invitert.

Etter dette startet mobbingen skikkelig. Eller den gangen var det vel ikke snakk om mobbing, jeg var visstnok «dårlig på å få meg venner». Det var i alle fall det de sa på ungdomsskolen. De visste jeg var dårlig på å få meg venner. Og mobbing som begrep ble ofte sidestilt med erting. I alle fall på skolen. Hjemme i familien ble jeg hørt, men skolen var det verre med. Det var i alle fall ikke snakk om noe tiltak.
Han som ikke fikk skriftlig invitasjon av meg den gangen virket forresten veldig avslappet med det, og selv etter dette var det aldri noe problem mellom ham og meg, så jeg tror ikke det var noen faktor egentlig. Det kan kanskje ha vært et påskudd for å starte noe, vanskelig å si.

Men denne bursdagen der det ikke dukket opp noen. Det skjer med barn fremdeles. Det hender det dukker opp i nyhetene. Det gjør litt vondt hver gang jeg hører om det. Ikke på egne vegne. Jeg kom meg gjennom det.  Men litt fordi det som enkelttilfelle er veldig sårt. Mest fordi det sier så mye om hverdagen til den ungen det gjelder. Hverdagen og tiden fremover.

Men som sagt tror jeg ikke dette har vært problemstilling der jeg har vært kontaktlærer. Det tror jeg fremdeles ikke. Selvom det er skummelt å skulle være skråsikker. Jeg trodde ikke det var en greie i noen klasser jeg. Så naiv har jeg altså blitt. På den annen side har jeg jo jobbet mye med mobbing i klassen også. Mobbing og utestenging. For jeg vet hvor utrolig viktig dette arbeidet er. Kanskje ikke så rart…

 

Scan10065

6 Comments on “Kakekrigen

  1. Dette gjorde inntrykk. Vi har snakket om dette på foreldremøte i barnehagen og anbefaler at man inviterer hele avdelinger, hele årskull, eller noe sånt. Hvis invitasjoner skal deles ut i barnehagen, eller bursdagen holdes i barnehagen (mange foreldre liker å låne barnehagen til selskapet og det får de lov til), må det være slik. Ellers får de ordne seg privat. Det virker som de fleste foreldre forstår at de har et ansvar og kan gjøre en forskjell. Selv ble jeg nok bedt i bursdager, men jeg har fremdeles sår i sjela etter 6-7 år med gymtimer på barne- og ungdomsskolen der jeg alltid ble vagt sist (eller nest sist hvis jeg var riktig heldig) når de kule i klassen fikk velge lag. Jeg håper ikke lærere nå til dags tillater sånt!

    Liker

    • Jeg ble også valgt sist, så dette er også noe jeg e rveldig bevisst på. Som regel blir lagene bare plukket ut tilfeldig, eller så er de nøye bestemt på forhånd. Sjelden jeg lar elevene velge, dersom jeg noen gang lar dme gjøre det. At jeg i det hele tatt er gymlærer innimellom er mer bissart enn noe annet så mye som jeg hatet gymtimene på skolen. ikke så mye fordi jeg ble valgt sist, for det kunne jeg forstå, jeg var nemlig sørgelig klar over egne mangler allerede da. Dusjen var verre. Men dette er alt ting jeg tar med meg som lærer, så var det ikke helt forgjeves.

      Liker

  2. Jeg tror alle gymlærerne jeg hadde var sånne som selv hadde vært superflinke i gym og ikke skjønte så mye av oss som var klønete. Jeg gikk masse på ski og fikk distansemerke i gull flere ganger. Men det ble ikke regnet for noe, for da gikk jeg jo i eget tempo. Gym ble gøy for første gang på førskolelærerutdanninga da det plutselig handlet om å ha det morsomt og om å utfordre seg selv. Jeg fikk masse positiv oppbacking fra læreren og valgte å ta halvtårsenhet (som det het den gangen) i fysisk fostring. Jeg tror det er bra for unger at vi er litt ulike og har litt ulike livserfaringer vi voksne som skal støtte dem gjennom skole og barnehage.

    Liker

  3. Jeg ble alltid valgt først. Det tok jeg som et selvfølge. Utenom DEN ene gangen. Da gikk de andre inn for å velge meg sist. Det glemmer jeg ikke. Det var noe av det kjipeste jeg hadde opplevd.
    Med andre ord, jeg kan vanskelig tenke meg at jeg noen ganger kommer til å forstå hva en hverdag med mobbing gjøres som. Jeg kan ikke tenke meg at jeg ærlig kan si» ja, jeg forstår deg så godt!» -beklager.
    det ble lærer av meg også, bare Erin annen en. – En gymlærer.

    Liker

    • Jeg tror du er en sånn gymlærer man burde ha. ikke sånn som de jeg hadde, eller som mine elever har 🙂

      Liker

Legg igjen svaret ditt her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: