Kakekrigen

Når jeg hører at bursdagskaker og bursdagsinvitasjoner blir brukt som en slags kald krig… jeg vet ikke. Jeg burde kanskje ikke bli så sjokkert, men jeg blir det…

For det er visst sånn nå, at barn helt ned på barneskolen kan finne på å bruke nettopp kaker og invitasjoner ganske bevisst i forhold til mobbing og utestenging. Enkeltelever blir ikke invitert i bursdager, og dersom noen ikke har med kake på skolen når de har bursdag kan dette også føre til mobbing. Jeg var visst ikke helt klar over det, jeg. Det har ikke vært en aktuell problemstilling der jeg har vært kontaktlærer. Men da jeg hørte om det på nytt nå dukket det opp en del vonde minner. For det første man tenker er at slik var det ikke da vi var små. Alle ble invitert i selskapet og om noen ville ha med kake på skolen var ikke det noe større problem enn dersom noen ikke hadde det.

Eller…

Jeg husker det ganske tydelig. Det var tidlig på barneskolen, eller småskolen er vel mer nøyaktig . Vi hadde flyttet til et nytt sted. Jeg inviterte alle guttene i klassen til bursdagen min. Alle syntes det var fint å få invitasjon og det virket som om de gledet seg. Så kommer dagen og jeg bestemmer meg for å gå ut og bygge en snømann  foran huset, så den kan hilse gjestene velkommen. Jeg hadde ikke så mye tid før de skulle komme så jeg skyndet meg litt. Det var ikke så mye snø heller, så han ble ikke så fin som jeg hadde håpet. Du vet sånn kjip snø som er full av gress. Men det spilte liten rolle. For det kom ingen. Ikke en eneste av guttene fra klassen dukket opp.

Har ofte lurt på flere ting rundt dette. Hvorfor kom de ikke? Avtalte de å ikke komme? Og hva i all verden hadde jeg gjort om jeg på den dagen hadde forstått hva dette skulle ha å si for resten av årene mine på barneskolen? Ja, faktisk ut ungdomsskolen…og forsåvidt den dag i dag.

Hadde de andre i klassen bursdagsselskaper på barneskolen? Jeg ble nemlig aldri invitert. Det må de da ha hatt?
En teori har jeg hatt. Siden jeg var ny var det en som ikke fikk skriftlig invitasjon av meg denne første bursdagen. Jeg ble så flau da jeg oppdaget at en var blitt glemt da jeg delte ut, men jeg passet da på å fortelle ham at det bare var en misforståelse og at han naturligvis var invitert.

Etter dette startet mobbingen skikkelig. Eller den gangen var det vel ikke snakk om mobbing, jeg var visstnok «dårlig på å få meg venner». Det var i alle fall det de sa på ungdomsskolen. De visste jeg var dårlig på å få meg venner. Og mobbing som begrep ble ofte sidestilt med erting. I alle fall på skolen. Hjemme i familien ble jeg hørt, men skolen var det verre med. Det var i alle fall ikke snakk om noe tiltak.
Han som ikke fikk skriftlig invitasjon av meg den gangen virket forresten veldig avslappet med det, og selv etter dette var det aldri noe problem mellom ham og meg, så jeg tror ikke det var noen faktor egentlig. Det kan kanskje ha vært et påskudd for å starte noe, vanskelig å si.

Men denne bursdagen der det ikke dukket opp noen. Det skjer med barn fremdeles. Det hender det dukker opp i nyhetene. Det gjør litt vondt hver gang jeg hører om det. Ikke på egne vegne. Jeg kom meg gjennom det.  Men litt fordi det som enkelttilfelle er veldig sårt. Mest fordi det sier så mye om hverdagen til den ungen det gjelder. Hverdagen og tiden fremover.

Men som sagt tror jeg ikke dette har vært problemstilling der jeg har vært kontaktlærer. Det tror jeg fremdeles ikke. Selvom det er skummelt å skulle være skråsikker. Jeg trodde ikke det var en greie i noen klasser jeg. Så naiv har jeg altså blitt. På den annen side har jeg jo jobbet mye med mobbing i klassen også. Mobbing og utestenging. For jeg vet hvor utrolig viktig dette arbeidet er. Kanskje ikke så rart…