Om flaks

Hva har skjedd med øyet ditt, spør folk.
jeg ble påkjørt av en bil, forteller jeg.
Oi, så heldig du var, svarer folk.

Jeg antar at det finnes ulike meninger om hva hell er.

Jeg er ikke heldig. Jeg vinner aldri noe. Tror sist gang jeg vant noe var på barneskolen da jeg vant er helt brett med Fantabokser. Og selv det endte bare opp med at jeg ble ertet på skolen og kalt Fantaboksen. At jeg i det hele tatt har begynt å kjøpe Flaxlodd innimellom kan umulig skyldes annet enn idioti.

For litt siden meldte jeg meg allikevel på Adams matkasse. Man kunne vinne en mulighet til å være prøvekanin for en av kassene hans. Det er kjøtt i kassen, men jeg bor jo med en som er veldig glad i å lage mat, så jeg tenkte å vinne den til Sten. Det vil si jeg tenkte å melde meg på for Sten, jeg visste jo jeg ikke ville vinne. Stor var derfor overraskelsen da telefonen ringte og det var fra Adams! Desverre rakk jeg ikke å ta telefonen og selv om jeg ringte opp igjen med en gang var der ikke mulig å komme frem. Unnskyld, Sten.

Så det burde ikke overraske meg at når jeg i dag tidlig så NSB-ansatte dele ut store gule goodiebags og Kvikklunsj til folk på perrongen, ville ikke jeg ende opp med noen av delene. Jeg skjønte fort at dersom det skulle bli godteri på meg også måtte jeg sirkulere rundt dem. Brått ble den siste gule posen gitt bort, men den store kurven med Kvikklunsj var fortsatt stappfull! Men akkurat idet jeg kom nærme nok måtte damen stanse hos et eldre ektepar. Gah! Jeg har ikke noe imot gamle mennesker, men jeg synes de kan holde seg såpass oppdatert at de klarer å lese skjermen med togtider. Den er kanskje mer moderne, men konseptet er ikke mye endret siden 1920 eller når sist dere så på en timetabell! Greit jeg er kanskje ikke verdensmester i å lære nye ting eg heller, og togtider er noe av det verste, men jeg oppholder da ikke folk når andre står og vil ha sjokolade!

IMG_1555

Hei, gamle mennesker, dere skylder meg en Kvikklunsj!

Kakekrigen

Når jeg hører at bursdagskaker og bursdagsinvitasjoner blir brukt som en slags kald krig… jeg vet ikke. Jeg burde kanskje ikke bli så sjokkert, men jeg blir det…

For det er visst sånn nå, at barn helt ned på barneskolen kan finne på å bruke nettopp kaker og invitasjoner ganske bevisst i forhold til mobbing og utestenging. Enkeltelever blir ikke invitert i bursdager, og dersom noen ikke har med kake på skolen når de har bursdag kan dette også føre til mobbing. Jeg var visst ikke helt klar over det, jeg. Det har ikke vært en aktuell problemstilling der jeg har vært kontaktlærer. Men da jeg hørte om det på nytt nå dukket det opp en del vonde minner. For det første man tenker er at slik var det ikke da vi var små. Alle ble invitert i selskapet og om noen ville ha med kake på skolen var ikke det noe større problem enn dersom noen ikke hadde det.

Eller…

Jeg husker det ganske tydelig. Det var tidlig på barneskolen, eller småskolen er vel mer nøyaktig . Vi hadde flyttet til et nytt sted. Jeg inviterte alle guttene i klassen til bursdagen min. Alle syntes det var fint å få invitasjon og det virket som om de gledet seg. Så kommer dagen og jeg bestemmer meg for å gå ut og bygge en snømann  foran huset, så den kan hilse gjestene velkommen. Jeg hadde ikke så mye tid før de skulle komme så jeg skyndet meg litt. Det var ikke så mye snø heller, så han ble ikke så fin som jeg hadde håpet. Du vet sånn kjip snø som er full av gress. Men det spilte liten rolle. For det kom ingen. Ikke en eneste av guttene fra klassen dukket opp.

Har ofte lurt på flere ting rundt dette. Hvorfor kom de ikke? Avtalte de å ikke komme? Og hva i all verden hadde jeg gjort om jeg på den dagen hadde forstått hva dette skulle ha å si for resten av årene mine på barneskolen? Ja, faktisk ut ungdomsskolen…og forsåvidt den dag i dag.

Hadde de andre i klassen bursdagsselskaper på barneskolen? Jeg ble nemlig aldri invitert. Det må de da ha hatt?
En teori har jeg hatt. Siden jeg var ny var det en som ikke fikk skriftlig invitasjon av meg denne første bursdagen. Jeg ble så flau da jeg oppdaget at en var blitt glemt da jeg delte ut, men jeg passet da på å fortelle ham at det bare var en misforståelse og at han naturligvis var invitert.

Etter dette startet mobbingen skikkelig. Eller den gangen var det vel ikke snakk om mobbing, jeg var visstnok «dårlig på å få meg venner». Det var i alle fall det de sa på ungdomsskolen. De visste jeg var dårlig på å få meg venner. Og mobbing som begrep ble ofte sidestilt med erting. I alle fall på skolen. Hjemme i familien ble jeg hørt, men skolen var det verre med. Det var i alle fall ikke snakk om noe tiltak.
Han som ikke fikk skriftlig invitasjon av meg den gangen virket forresten veldig avslappet med det, og selv etter dette var det aldri noe problem mellom ham og meg, så jeg tror ikke det var noen faktor egentlig. Det kan kanskje ha vært et påskudd for å starte noe, vanskelig å si.

Men denne bursdagen der det ikke dukket opp noen. Det skjer med barn fremdeles. Det hender det dukker opp i nyhetene. Det gjør litt vondt hver gang jeg hører om det. Ikke på egne vegne. Jeg kom meg gjennom det.  Men litt fordi det som enkelttilfelle er veldig sårt. Mest fordi det sier så mye om hverdagen til den ungen det gjelder. Hverdagen og tiden fremover.

Men som sagt tror jeg ikke dette har vært problemstilling der jeg har vært kontaktlærer. Det tror jeg fremdeles ikke. Selvom det er skummelt å skulle være skråsikker. Jeg trodde ikke det var en greie i noen klasser jeg. Så naiv har jeg altså blitt. På den annen side har jeg jo jobbet mye med mobbing i klassen også. Mobbing og utestenging. For jeg vet hvor utrolig viktig dette arbeidet er. Kanskje ikke så rart…

 

Scan10065