Jeg vet at mange er imot det nye KRLE-faget, men jeg tror det stort sett er folk som husker det nitriste og forkynnende Kristendomsfaget vi hadde da vi var små. Det er ganske annerledes nå. Og jeg kan ikke tenke meg skolen uten et så viktig fag; når vil jeg da ellers kunne ha den gode samtale med elevene?
I dag for eksempel, i 7. trinn snakket vi om bønn og de ulike måtene man kunne be på. Vi snakket om hvordan de ulike religionene brukte bønn. De fikk komme med sine forslag om hva man kunne be om. Det som kom opp oftest var naturligvis da man ba om noe, og jeg følte at det var greit å presisere at kristne ikke ser på Gud som en stor blå kar med fippskjegg som oppfyller ønsker.
Da rekker en av jentene opp hånden og sier at hun vet hva hun hadde ønsket seg dersom hun hadde fått tre ønsker. Jeg sier at jeg vet hva de to første er, men lurer på det tredje. Jeg tenker naturligvis til tvillingene hun snakker om ustanselig, to kjekkaser kjent fra Vine. Hun nikker med hele kroppen og sier at det er helt riktig. Jeg trenger ikke å si det engang. Hun vet at hele klassen vet hva de to første ønskene ville vært. Men jeg lurer som sagt på hva det siste ønsket hennes ville vært, og alle ser spent å henne. Hun ser uforstående på meg og alle de andre før hun svarer med aller største selvfølgelighet:
– Oreokake.
Jeg tror jeg lo helt til det ringte ut.
For en forferdelig bruk av ønsker!
Hva var det vi snakket om igjen?
Sebolas 
Jo, krle og kridtendom som det het. Det var en favoritt kan jeg huske. Lytte til historier og dagdrømme. Jeg likte å lytte til historier. Lurer på om jeg ville likt krle like godt? Jeg tror det.
LikerLiker