Hotellsjefen spankulerte rundt utenfor hotellet sitt og lurte på om det snart var på tide å hente det store juletreet som pleide å stå på plassen foran inngangsdøren. Dr. Fanny og Dolokk Holmes dukket snart opp på plassen, og han ble nødt til å tenke rundt dem. Etter en liten stund la han merke til at de forsøkte å spørre ham om noe.
– Vi forsøker å finne et reinsdyr, sa Dolokk Holmes.
– De er bak hotellet som de pleier, svarte Hotellsjefen fraværende.
– Vi har vært der, men vi finner ham ikke.
– Hvilket ser dere etter, spurte hotellsjefen mens han så for seg hvor stjernen skulle plasseres.
– Blixten, sa Dr Fanny.
– Blixten? utbrøt Hotellsjefen lattermildt.
– Uttaler jeg det riktig? Blixen? Blixem? Dr. Fanny ble usikker.
– Hør her, begynte Hotellsjefen. Han hadde bestemt seg for at stjernen allikevel burde være i toppen i år også og kunne nå vie dem sin fulle oppmerksomhet. – Blixten er, vel, ikke helt som de andre. Han har blitt truffet av lynet ni ganger og er ikke helt god i toppetasjen. I går fant jeg ham i garderobeskapet på rommet sitt, der han lette etter ei dame som skulle servere Turkish Delight. Dagen før lå han presset inn under krana i vasken på badet og lurte på hvordan vi kunne kalle oss et luksushotell med såpass elendige dusjer.
Dolokk Holmes og Dr. Fanny så på hverandre. Dette kunne bli interessant.
Blixten var ikke på rommet sitt, og ikke i noen av oppholdsrommene. Men til slutt hørte de et leven inne på kjøkkenet, og da de åpnet dørene inn i matsalen, så de en haug med salat på størrelse med et reinsdyr på gulvet.
– Blixten? spurte Dr. Fanny salaten.
– Hysj, jeg gjemmer meg, lat som om vi er kjærester.
– Kan vi heller late som om du er lunsjen vår, spurte Dolokk Holmes.
– Mener du ristet brød eller ost og kjeks?
– Hva foretrekker du?
– Jeg er veldig glad i sushi, svarte Blixten. – Tror jeg, jeg har aldri smakt det, men jeg innbiller meg at det er noe jeg kunne spist. Ja, jeg kunne nok vært en globetrotter, sa Blixten drømmende.
– Hvem gjemmer du deg for?
– Det er visst noen som leter etter meg. Veldig spesielt.
– Det er nok vi som leter etter deg, men vi er ikke farlige. Vi lurer bare på om du har tatt lederbjellene.
– Altfor mye ansvar, svarte Blixten kontant. – Ikke noe for meg. Hør heller med Dancer, han liker sånt.
Dr. Fanny og Dolokk Holmes så på hverandre. De forstod at dette nok stemte. Dette var et reinsdyr som ikke burde ha for mye ansvar. Da de mot Blixten igjen, oppdaget de at han nå stod og speilet seg med et salatblad og en halv tomat på hodet.
– Siden vi er venner nå, svar meg ærlig. Får denne meg til å se tjukk ut?
Hvem har stjålet lederbjellene?
Når du vet svaret på ukens mysterium skriver du svaret i kommentarfeltet nedenfor. Ditt svar blir ikke synlig for andre lesere før løsningen er publisert. Du kan svare når du vil, gjerne flere ganger men husk begrunnelse. Svarfristen er førstkommende lørdag. Løsning og vinner publiseres på søndag. Det er også lov til å komme med en hyggelig hilsen i kommentarfeltet. Du kan se bilde av ukens premie HER.
Sebolas 
Stakkars Blixten! Jeg har ikke helt bestemt meg enda, men kanskje det kan være ham. I et anfall av lynnedslagforvirring kan han ha tatt bjellene fordi de er laget av metall, for kanskje å få byttet dem ut med noen av mindre lyntiltrekkende materiale, fordi han er et omtenksomt reinsdyr under galskapen og vil ikke at noen av de andre reinsdyra skal bli truffet av lyn på grunn av metallbjellene.
LikerLiker
blixten! Se på han! Ser han ikke morsom ut? Se da! He he!
Han må ha sett alle hjemmestedene i hele hotellet. Han kjenner nok hotellet like godt som sin egen lomme i selen på ledervjellene… Ops!!
Beklager blixten! Jeg skal ikke tyste igjen! Dette ble litt pinlig.
Nå som jeg har tilstått på hans vegne, kan jeg likegodt forklare det hele.
Det begynte da reinsdyrene var kalver… Å ja. OK, greit. Den korte versjonen.
Blixten fant bjellene til Donner. Syntes de var så små, og sa det litt for høyt. Donner gjorde hevn ved å skremme Blixten med å riste vilt på lederbjellene. Blixten gikk nesten i sjokk.
Senere da Blixten fant de godt gjemte bjellene i klokketornet til kirka, så forsøkte han å stange dem i stykker. Istedenfor klang de høyere enn han noen gang hadde hørt, og ble så redd at han falt ned. Senere samme dag fant han lederbjellene et sted i hotellet. Han gjorde noe med dem på kjøkkenet for å aldri se dem igjen. Det eneste han husket var at de skremte ham. Det skulle ikke skje igjen.
Kort sagt var han psykisk utilregnelig i gjerningsøyeblikket!
LikerLiker