Påskekrim i Plast 2018

PINK CITY

– en pink noir påskekrim av Sebastian Aasen Solli

– Ser ut til at vi har en ny sak, sa Peggy stille. Peggy Underwood trivdes i jobben på detektivkontoret. Unntaket var når de fikk en ny sak de måtte løse, noe som gjerne skjedde i påska, som en slags sinnssyk tradisjon. Grusomme mord var ikke helt hennes greie. Nå var det to år siden sist. Sjefen hennes, mesterdetektiven Cicero, hadde derimot synes at det ikke var en skikkelig påske i fjor uten noe mord å løse opp i. Nå lyste han nesten opp hele kontoret på egenhånd.
–Noen har tatt kål på to Kålåkerunger, sa Peggy uten å høre sitt eget ordspill. Cicero fikk avisen av henne og skummet artikkelen.
– Hotellarvinger, sa han nesten muntert, men så endret tonen seg. – I Pink City, snøftet han. – Hadde håpet jeg slapp å dra dit.
– Det skjønner jeg godt, sa Peggy forståelsesfullt.
– Hva mener du? Cicero satte seg opp i stolen. – Trodde du likte sånne rosa greier? Peggy så på ham og lo oppgitt.
– Du har aldri vært i Pink City, du, har du vel? sa hun i et tonefall som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans.

Cicero hadde aldri vært i Pink City, det innrømte han, og han hadde blitt bekymret over uttrykket i Peggys øyne. En bekymring som var velbegrunnet. Da de ankom Pink City, fant de en skittenrosa storby, større enn noen annen by Cicero hadde besøkt. Han bet seg merke i at de var de eneste som gikk av toget på denne stasjonen. Byen stinket av plast og syntetisk bringebær. I vest hørte han lyden av en skuddveksling og i vest lyden av sirener. En skitten Tøydokka Anna kikket frem fra gardinene og skulte på dem sammen meden hvit katt, før hun ble borte bak gardinene igjen. En flokk My Little Ponies løp ut i gaten foran en rosa Cadillac som tutet på dem. Ponniene klappet hovene mot hverandre, en gest som virket veldig frekk, før de løp videre. Cicero svelget tungt. Han så bort på sin uskyldsrene sekretær som vanligvis foretrakk å tilbringe dødtiden på kontoret med å male akvareller av kattunger eller lese sladreblader om Disneyprinsessenes rikmannsliv.
– Ikke akkurat et sted Disneyprinsessene ville dratt, sa han og så på henne.
– Ikke offisielt, svarte hun lavt. Han kjente henne ikke igjen. Her stod hun og virket fullstendig uberørt av synet av Pink City. Han konfronterte henne med dette. Peggy trakk bare på skuldrene.
– Du vet da vel at jeg er født og oppvokst her? sa hun og krysset gaten mot hotellet de skulle bo på.
– Aldri, mumlet Cicero for seg selv. – Umulig.

Hotell Rosenkål var navnet på hotellet der det grusomme dobbeltdrapet hadde funnet sted. Hotellet var beryktet for å ha et ganske skittent klientell. Underholdningen som ble reklamert for på plakatene, var mildt sagt forstyrrende, og Cicero måtte minne seg selv på at samtlige i denne byen var godt over tretti år. Det gjorde det marginalt bedre. En dørvakt passet den digre døren som glitret i lyseblått. Dørvakten nektet Cicero adgang, og de endte opp med å diskutere en god stund. Dørvakten likte ikke det lolvlydige oppsynet på mesterdetektiven. Cicero skulle til å gi opp da han oppdaget at Peggy hadde skiftet klær. Hun så nå ut som en av de Barbiene han hadde møtt langs veien og ikke turt å se direkte på, og hun oppførte seg svært annerledes.– Nå, Francis McDørmann, sa hun eplekjekt til vakten. – Nå tenker jeg at du slipper inn kameraten min her, og så tar du og gir meg en liten omvisning på vaktrommet. Cicero ble litt kvalm av oppførselen hennes, men den passet inn her i byen. Og det funket. Cicero stod straks lykkelig inne på hotellrommet der de to arvingene lå massakrert. Han tok seg tid til å studere åstedet og til å forsøke å ikke tenke på hvor Peggy var, eller hva hun bedrev. Solen gikk ned over Pink City, og Cicero følte seg fanget. Denne saken ønsket han å løse så raskt som mulig.

Cicero satte seg i baren. I bakgrunnen danset en Barbie for en samling Action Man, GI Joe, Big Jim og en og annen Ken. Hun var ikke som den Barbie han hadde møtt på Påskegodset noen år tidligere, det var helt sikkert. Det skulle smake med en drink nå, etter alle inntrykkene av Pink City. Han så på listen over hva de hadde i baren. Starlight Sparkle, Chocolate Freckles, Crystal Rose, Sugar Fashion… Hadde de ikke en skikkelig drink her?
– Hva er problemet, kjekken, sa damen bak disken. – For mye godt å velge i? Jeg anbefaler Ruby Smooch, sa hun og sendte over et glass med en fyldig mørkerosa væske. Cicero stirret på henne.
– Hvem er det du minner meg om, spurte han.
– Sikkert Sindy, sa hun, og Cicero satte drinken i halsen. – Hun ble ganske kjent da hun drepte en hel masse folk og høner.
– Og Påskeharen, la Cicero til. Hun smilte vennlig til ham.
– Jeg er ikke som henne. Jeg er kusina hennes fra Nederland, jeg heter Fleur. Vi likner, men det er bare i plasten. Min største feil er at jeg er forferdelig distre og vimsete. Hun hadde ikke mer enn sagt ferdig setningen før et rosa glass gikk i gulvet med et knas. Hun blunket til Cicero og forsvant nedover mot noen andre kunder. Cicero så etter henne og tenkte på epler og stammer og sånn.

På krakken ved siden av ham dumpet det snart ned en ny gjest. Gjesten så på Cicero og på glasset hans og tilbake på Cicero. Så snøftet han.
– Ruby Smooch? Er du ei brudepike, eller?
– Det smaker stjerneskudd og regnbuer, sa Cicero lavt og så opp på bjørnen som satt ved siden av ham. – Det var ikke akkurat det jeg hadde tenkt meg.
– Første gangen du er i Pink City? spurte bjørnen. Cicero bekreftet det og spurte hvordan bjørnen hadde forstått det. – Det ser ut til at du trenger en skikkelig drink, var svaret. – Jeg anbefaler Sapphire Moonbeam. – Den smaker barnelatter og går rett i hodet på deg. Sitter som ei kule. Jeg heter Tenderheart, forresten.
– Hyggelig, sa Cicero og bjørnen snøftet igjen. – Jeg heter Cicero. Undersøker mordet på de Kålåkerungene.
– Sier du det, sa Tenderheart. – Jeg jobber som nattevakt her. Har noen gitt deg en liste med de mistenkte? De som befant seg på hotellet da det skjedde? Cicero ristet på hodet.
– Sånn går det, fortsatte bjørnen, når alt blir styrt av en haug jenteleker. Cicero kunne ikke hjelpe for å tenke at det var det mest ironiske han hadde hørt en CareBear si, men han takket for listen bjørnen ga ham. Selv hadde Tenderheart vanntett alibi fra Barbie, selvom det ikke vitnet om en som tok jobben sin spesielt alvorlig.

Cicero tok veien opp de bratte trappene. De få hjerteklistremerkene som fremdeles satt på veggene, var gulnet og på vei til å falle av de også. Cicero kunne ikke forstå at dette stedet fremdeles fikk holde åpent. Alle de mistenkte hadde hatt rom i samme etasje som mordet skjedde. Det var tre overnattingsgjester den natten, i tillegg til daglig leder for hotellet, og de hadde fått beskjed om å holde seg på hotellet til Cicero hadde fått snakket med dem. Han banket lett på døren til en av de mistenkte. Et hest «hallo» kom innenfra, og Cicero slapp seg selv inn.

En papirdukke ved navn Haley stod foran ham på hotellrommet som på langt nær var like luksuriøst innredet som det til Kålåkerungene. over en haug papirklær. Klærne var glamorøse så lenge man ikke løftet på dem og så den skitne baksiden. Selv var hun nesten naken.
– Beklager, det ble en litt fuktig kveld i går, sa hun hest.
– Er det så lurt når man er laget av papir? Cicero fant frem blokken og begynte å notere.
– Det går bra, svarte hun forførende. – Jeg er laminert.
– Plastisk operasjon, mumlet Cicero og noterte det i blokken sin.
– Har du noen krimiell historie jeg bør vite om?
– Hva mener du?
– Mord, svindel, utpressing?
– Det eneste jeg gjør av utpressing, er når jeg presser ut nye klær av kartong, svarte den hese stemmen igjen.
– Hva jobber du med?
– Jeg er modell.
– Stressende jobb, har jeg skjønt. Mange er villige til å gjøre mye dumt bare for å holde utseendet på topp og vekten på bunn.
– Vekten er ikke mitt største problem, akkurat, sa hun og viste frem sin papirtynne midje. – Jeg har en egen diett der jeg kun spiser midt på natten. Det funker ganske bra, for som regel sover jeg da. Og hvorfor skulle jeg drepe noen stygge Kålåkerunger for å fikse utseendet?
– Vel, sa Cicero, flau over sin egen teori. – De høres jo kalorifattige ut.

Den neste Cicero besøkte var Jordbær Mathilde, eller Strawberry Shortcake, som hun brukte som scenenavn på hotellet.
– Merket du noe mystisk den natten Kålåkerungene ble drept?
– Ikke egentlig.
– Men det var noe?
– Man skal vel nevne alt. Det eneste jeg opplevde, var at det banket på døren min. Da jeg åpnet, så jeg Polly Pocket. Hun unnskyldte seg og sa at hun hadde tatt feil rom.
– Hmmm, hmmmet Cicero.
– Men det er jo ikke så rart, egentlig, sa Jordbær Mathilde. Jeg har rom 9, hun har rom 6, og mitt tall er løst. Av og til ser det ut som om rommet mitt er nr 6. Dessuten mangler de fleste av rommene her tallene sine.
Cicero skriblet det ned allikevel og gikk videre.

Polly Pocket åpnet døren og så opp på Cicero.
– Heisann, småen, sa Cicero og gikk inn i rommet.
– Småen? Gutta kaller meg Funsize, sa Polly Pocket. – Ser du etter noe spesielt, eller?
– Beklager, PP, ikke min type. Polly Pocket forsøkte å se ut som om hun ikke brydde seg om kommentarene.
– Jeg så det på deg lang vei, sa Polly. – Du er en typisk Jessica Rabbit-kunde. Men glem det. Hun er mint condition. Fremdeles i pakka. Sånne som deg har ikke råd til henne. Cicero hørte ikke etter.
– Merket du noe mystisk den natten Kålåkerungene ble drept? Han så rett på henne og håpet hun ville slutte å snakke om jobben sin.
– Det skal jeg hilse og si, sa Polly Pocket. – Rett over midnatt banket det på døren min. Der ute stod Fleur med room service. Og jeg hadde ikke bestilt noe engang. Jeg vet du kjenner til den sinnsyke kusina hennes. Jeg sendte henne rett avgårde. Hvem vet hva som kunne ha skjedd om jeg slapp henne inn.
– Noe mer?
– Nei, det var en stille natt. Dessverre.
– Hadde du noe uoppgjort med Kålåkerungene?
– Ikke noe mer enn hva alle andre hadde, sa Polly Pocket lavt. Cicero så på henne og hun utdypet. – De bedrev jo utpressing av oss alle her på hotellet. Det er vel ingen av oss som har helt rent bruspulver i posen. Jeg kunne ha skrevet en hel bok om hvitvasking av penger, utroskap, svindel og bedrageri, bare her på hotellet.

Cicero satte seg ned og tok en prat med Jessica Rabbit på kontoret hennes.
– Jeg har jobbet her i åresvis, sa hun. Det skal litt til for et hotell av denne kvaliteten, men jeg har holdt liv i etablissementet lenger enn noen ville våget å tro var mulig.
– Og forholdet ditt til sjefen?
– Kun profesjonelt, uansett hva ryktene sier, svarte Jessica. – Polly Pocket er ganske stor i kjeften til å være så liten.
– Du virker avslappet med tanke på ryktene?
– Jeg elsker mannen min, alle som kjenner meg, vet det. Dessuten er jeg ikke som de andre lekene i denne byen. Jeg er ikke noen jenteleke.
– Jeg tror ikke på gutte- og jenteleker, begynte Cicero. – Vi er alle av samme plast. Jessica himlet med øynene.
– Jeg er ingen leke markedsført mot jenter, omformulerte hun.
– Hva er forskjellen?
– All markedsføring rettet mot jenter stiller jentene opp mot hverandre. Det er en hard konkurranse om å være den vakreste, snilleste, smarteste. Jessica ble stille. – Den vakreste, i alle fall.
Jeg sier som Dolly Parton; under alt håret er det en hjerne, og bak puppene er det et hjerte. Jeg ville aldri gjort noe mot de ungene, uansett hvor ufyselige de er. Var.

Det banket på døren og Peggy kom inn.
– Jeg vet hvem som gjorde det, sa Cicero fornøyd.
– Jeg også, sa Peggy. Jeg så et opptak fra overvåkningskameraene.

Vet du hvem det er som drepte Kålåkerungene?

Svar i kommentarfeltet innen påskeaften og du kan vinne et påskeegg med masse godteri, Ludo, refleks og et schtilig påskeviskelær. Svaret ditt blir ikke synlig for andre før konkurransen er over. Lykke til!

Konkurransen er avsluttet. Løsningen finner du HER.