Veldig emosjonelt lissom

I går postet jeg mitt trehundrede innlegg her på denne bloggen. Veldig emosjonelt øyeblikk da jeg fikk den beskjeden. Jeg har funnet mitt kall her i livet. Jeg skal bli profesjonell blogger. Og om noen forteller meg at jeg, med mine 23 faste lesere, minimum, ikke kan leve ut den fantasien… vel… det ville knuse meg.

Eller ikke.
Obs! Kynisme følger. 

Voksne mennesker som gråter. Hva skjer med det? Jeg tenker først og fremst på de som ikke går videre i Idol. Jeg kaller alt for idol. Jeg vet det har andre navn nå, som et eller annet land har talenter, X-factor, the Voice og sånn. Idol, dere skjønner tegninga. De synger ikke alltid. Andre ganger går ikke idolene videre fordi de har bakt feil cupcakes, svidd fisken eller ikke ligget med rett side av alliansen. Da kommer tårene. Ofte etter kun noen timer i konkurransen. De skal ikke være på hotellet lenger. De skal ikke stå foran en fullstappet Oslo Spektrum. De får ikke servert loff til en narsissistisk bakermester. Tårene triller og hulking følger på. De kan ikke tro det. Noen andre vil vinne denne konkurransen. Hvordan kunne det skje?

Hvordan kunne det skje?

Noen andre? Noen andre var bedre, smartere, morsomere, flinkere? Hvordan kan det være tilfelle? Hvor lite bakkekontakt har man når dette knuser hele ens virkelighetsbilde? Hvordan kan man ikke være forberedt på at man antakelig ikke blir popstjerne når man blir voksen? At sannsynligheten for å vinne hus, hytte, bil, seilbåt og en reise rundt jorden er fryktelig liten. At man antakelig vil ende opp med en ganske alminnelig jobb. Som folk flest.

Det finnes hendelser som er greit å gråte for. I all hovedsak ulike former for dødsfall. Eller at man opplever noe som fysisk eller psykisk kommer til å endre livet i (stor eller liten) negativ grad. Det at man fremdeles ikke kommer til å bli kjendis er ikke en slik hendelse. Det burde ikke være det. «Du kan bli hva som helst når du blir stor» er nok et budskap som skal gis med omhu, eller i alle fall følges opp med «…om du har flaks og er villig til å jobbe knallhardt for det»

Men har du ikke drømmer, Sebastian?  Klart jeg har. Dorulldrømmer! Før hadde jeg skuespillerdrømmer. Faktisk i så stor grad at jeg meldte meg på Filmstjerne. Hva mener du med at du ikke husker det realitykonseptet? Er du ikke en av de 12 som så på det? Ikke jeg heller. Ikke etter at jeg gikk ut. Dvs første episode. Jeg kom meg videre til andre audition, og syntes selvfølgelig det var forferdelig dritt at jeg ikke gikk videre. Syntes. Nå kan jeg se coveret på DVDen til filmen man kunne vinne en rolle i, og puste lettet ut. Nå kan jeg leve videre med minet av regissøren som sa han så noe i meg og Pia Tjelta som roste meg og blant annet sa at jeg virkelig kunne fortelle en historie. Uansett. Jeg vet ikke om jeg virkelig noen gang trodde at jeg kom til å stikke av med seieren der. At jeg kom til å bli en betalt skuespiller og bare leve drømmelivet. Men jeg gråt ikke da jeg fikk beskjeden. Hadde ikke grått om det var et kamerateam der heller.

Jeg er ikke redd for å gråte. Jeg gråt da jeg så filmen om de tre ungdommene som dro ned til Bangladesh for å se de som lager klærne vi kjøper for en tier. Jeg så den sammen med 7.-klassen min, og fikk akkurat tidsnok kommet meg ut på gangen før slusene ble åpnet. Jeg kunne godt ha vist dem at jeg gråt, jeg hverken er eller var flau for det, men dette var storhulking som kom og det ville bare blitt rart. Så jeg er ikke redd for å gråte. Feller gjerne en tåre av Hollywoodfilmer også jeg altså, når jeg lar meg rive med, men det er mest for kosen. Men jeg synes de gråter på fjernsynet hele tiden nå. Alt skal føles så stort. Nesten manisk. Det blir så slitsomt. Orker ikke å se reklamen engang for det programmet der ulike artister covrer hverandres sanger. Hva er det å grine for?

Hvor tøft er livet om gråt er den eneste måten man takler motgang?

Gråter idolene for å se om det endrer resultatet? At dommerne kanskje angrer seg når de ser hvor mye de ønsket dette? Hadde jeg vært dommer hadde jeg i så fall stolt mer på egen avgjørelse. Er det virkelig så greit å gråte foran kamera? Hvorfor? Er det ekte? Eller det som den gråten til de barna som ikke har lært seg andre måter å få oppmerksomhet på?

Blir heller irritert jeg. Det burde du bli også. Over at jeg ikke er skuespiller altså. Det tror jeg du kunne hatt mye glede av. Bare ikke i denne filmen:

Til andre audition hadde vi fått tilsendt og øvd inn en dialog og jeg tror han som ytret setningen «Dere tror vel ikke dette er hentet fra den faktiske filmen» oppsummerte det vi alle tenkte ganske bra. Men han tok feil.