#pærra2015

Jeg skjønner ikke hvorfor ikke alle ser på Paradise Hotel.

I alle fall ikke i år.
Tidligere år har vært fullt av dagsfylla og drusing med innslag av taktikk. I år er det nesten utelukkende taktikk. Jada, de er betydelig beruset opptil flere ganger i uka, men det gjør det bare mer gøy, for alle må jo være taktiske og sende hjem folk de har blitt venner med i fylla. Og det er vitenskapelig bevist at vennskap i fylla, det er av sterkeste sort. Så det er taktisk spill over hele fjøla i år. Alle tenker spill hele tiden. Og det er da det er gøy å minne m at det finnes færre regler i Paradise Hotel enn det gjør i australsk fotball. Reglene endres hele tiden og selvom det bare er en eneste som skjønner dette går alle rundt som stressa høns uke etter uke. Det er i all praksis Tommyball, men ingen har lov til å diskutere hva de synes om de nye reglene. Fantastisk!
Hvordan kan noen si at dette ikke er underholdning?

Denne uka er forresten Alice i eventyrland-tema, så dere vet at jeg storkoser meg nå!

Gjør deg selv en tjeneste og se på Paradise Hotel i kveld.

1418306 Har jeg forresten nevnt at jeg en gang har kjøpt en bukse av Triana Iglesias?

Veldig emosjonelt lissom

I går postet jeg mitt trehundrede innlegg her på denne bloggen. Veldig emosjonelt øyeblikk da jeg fikk den beskjeden. Jeg har funnet mitt kall her i livet. Jeg skal bli profesjonell blogger. Og om noen forteller meg at jeg, med mine 23 faste lesere, minimum, ikke kan leve ut den fantasien… vel… det ville knuse meg.

Eller ikke.
Obs! Kynisme følger. 

Voksne mennesker som gråter. Hva skjer med det? Jeg tenker først og fremst på de som ikke går videre i Idol. Jeg kaller alt for idol. Jeg vet det har andre navn nå, som et eller annet land har talenter, X-factor, the Voice og sånn. Idol, dere skjønner tegninga. De synger ikke alltid. Andre ganger går ikke idolene videre fordi de har bakt feil cupcakes, svidd fisken eller ikke ligget med rett side av alliansen. Da kommer tårene. Ofte etter kun noen timer i konkurransen. De skal ikke være på hotellet lenger. De skal ikke stå foran en fullstappet Oslo Spektrum. De får ikke servert loff til en narsissistisk bakermester. Tårene triller og hulking følger på. De kan ikke tro det. Noen andre vil vinne denne konkurransen. Hvordan kunne det skje?

Hvordan kunne det skje?

Noen andre? Noen andre var bedre, smartere, morsomere, flinkere? Hvordan kan det være tilfelle? Hvor lite bakkekontakt har man når dette knuser hele ens virkelighetsbilde? Hvordan kan man ikke være forberedt på at man antakelig ikke blir popstjerne når man blir voksen? At sannsynligheten for å vinne hus, hytte, bil, seilbåt og en reise rundt jorden er fryktelig liten. At man antakelig vil ende opp med en ganske alminnelig jobb. Som folk flest.

Det finnes hendelser som er greit å gråte for. I all hovedsak ulike former for dødsfall. Eller at man opplever noe som fysisk eller psykisk kommer til å endre livet i (stor eller liten) negativ grad. Det at man fremdeles ikke kommer til å bli kjendis er ikke en slik hendelse. Det burde ikke være det. «Du kan bli hva som helst når du blir stor» er nok et budskap som skal gis med omhu, eller i alle fall følges opp med «…om du har flaks og er villig til å jobbe knallhardt for det»

Men har du ikke drømmer, Sebastian?  Klart jeg har. Dorulldrømmer! Før hadde jeg skuespillerdrømmer. Faktisk i så stor grad at jeg meldte meg på Filmstjerne. Hva mener du med at du ikke husker det realitykonseptet? Er du ikke en av de 12 som så på det? Ikke jeg heller. Ikke etter at jeg gikk ut. Dvs første episode. Jeg kom meg videre til andre audition, og syntes selvfølgelig det var forferdelig dritt at jeg ikke gikk videre. Syntes. Nå kan jeg se coveret på DVDen til filmen man kunne vinne en rolle i, og puste lettet ut. Nå kan jeg leve videre med minet av regissøren som sa han så noe i meg og Pia Tjelta som roste meg og blant annet sa at jeg virkelig kunne fortelle en historie. Uansett. Jeg vet ikke om jeg virkelig noen gang trodde at jeg kom til å stikke av med seieren der. At jeg kom til å bli en betalt skuespiller og bare leve drømmelivet. Men jeg gråt ikke da jeg fikk beskjeden. Hadde ikke grått om det var et kamerateam der heller.

Jeg er ikke redd for å gråte. Jeg gråt da jeg så filmen om de tre ungdommene som dro ned til Bangladesh for å se de som lager klærne vi kjøper for en tier. Jeg så den sammen med 7.-klassen min, og fikk akkurat tidsnok kommet meg ut på gangen før slusene ble åpnet. Jeg kunne godt ha vist dem at jeg gråt, jeg hverken er eller var flau for det, men dette var storhulking som kom og det ville bare blitt rart. Så jeg er ikke redd for å gråte. Feller gjerne en tåre av Hollywoodfilmer også jeg altså, når jeg lar meg rive med, men det er mest for kosen. Men jeg synes de gråter på fjernsynet hele tiden nå. Alt skal føles så stort. Nesten manisk. Det blir så slitsomt. Orker ikke å se reklamen engang for det programmet der ulike artister covrer hverandres sanger. Hva er det å grine for?

Hvor tøft er livet om gråt er den eneste måten man takler motgang?

Gråter idolene for å se om det endrer resultatet? At dommerne kanskje angrer seg når de ser hvor mye de ønsket dette? Hadde jeg vært dommer hadde jeg i så fall stolt mer på egen avgjørelse. Er det virkelig så greit å gråte foran kamera? Hvorfor? Er det ekte? Eller det som den gråten til de barna som ikke har lært seg andre måter å få oppmerksomhet på?

Blir heller irritert jeg. Det burde du bli også. Over at jeg ikke er skuespiller altså. Det tror jeg du kunne hatt mye glede av. Bare ikke i denne filmen:

564914

Til andre audition hadde vi fått tilsendt og øvd inn en dialog og jeg tror han som ytret setningen «Dere tror vel ikke dette er hentet fra den faktiske filmen» oppsummerte det vi alle tenkte ganske bra. Men han tok feil.

Paradise Hotel, she wrote

Hei og velkommen til Sebolas.com, du har vel fått med deg påskekrimmen? Les den HER. Hvis du derimot har tenkt til å lese om dagen min, fordi du allerede har lest påskekrimmen, så kan du gjøre det HER. Her altså…

…eller dagen min og dagen min, dette blir mer ranting om Paradise. Hold kjeft, det er derfor du er her uansett.

I går begynte jo som kjent en ny uke, og et nytt tema på Paradise. Du kan godt si hva du vil om Paradise og jeg vil antakelig være enig med deg, men en ting skal de ha, produsentene, de er ikke dumme og jammen er de egentlig ganske morsomme også.
Desverre er det nokså bortkastet med tanke på både deltakere og antakelig majoriteten av publikum. Denne ukens tema er Ondskapens Hotell. Forrige ukes tema var Eyes Wide Shut, og uken før det var det Tro, Håp og Kjærlighet. Tidligere år har hatt eventyrtema, filmtema og mye annet moro. Oppgavene de skal igjennom denne uken er inspirert av temaene, filmene, bøker og brettspill. De er ikke strenge på temaene og liker og leke seg; denne uken har de lurt inn Murder, She Wrote, Cluedo og Agatha Christies «Ti små negerunger» (som jeg ikke kan tenke meg at heter det lenger, men gidder ikke google etter ny tittel). Det er referanser høyt og lavt og hver ukes tema gjennomsyrer virkelig spillet. Men hvor mange referanser er det deltakerne tar? Null. Nix. Og også nada.

De har naturligvis ikke lest bøkene det er snakk om, men har de ikke hørt om filmene heller? Har de ikke sett TV-seriene, eller i det minste hørt om dem? Spiller de ikke brettspill… hva gjør de egentlig? De er jo veldig opptatt av kropp og helse, det ser man jo på hvor mye de trener. Og hvor mye alkohol de får i seg, Pepsiboksene som står rundt over alt, samt kjederøykingen. Men har de ingen andre interesser?  Leser de ingen ting? Ser de ikke på noe som helst? De greide ikke å huske sammensettingen av ordene «Eyes Wide Shut» engang.

Beklager! Jeg glemte meg bort og skar alle over en kam. Jeg glemte Sara! Hun som poserte med boken, jeg har nevnt det tidligere, hun er liksom den smarte. Hun klarte å referere sitt forhold til krim. Krimgåtene i Donald. Som hun ikke turte å lese, fordi de var skumle. Eller var det Emilie? Ååååh, det er så vrient å huske alle navnene. Jeg vil helst bare kalle alle Tina. Mye lettere.

I går skulle de kle seg ut som de ulike karakterene fra brettspillet Cluedo. Jeg skrev om filmatiseringen av Cluedo her om dagen. Elsker det konseptet. mens deltakerne løp til rommene der kostymene lå hvisket jeg til Sten «de kommer til å hate alle kostymene som dekker mer enn privaten». Det gjør de alltid og i går var intet unntak. Jeg tror bare det var hun i det slutty french maid kostymet som var noenlunde happy. Kostymene så kjempebra ut. Synd at karakterene bare satt kjederøykende og brisne rundt et bord bare. Som d egjør hver kveld. Det er hobyen deres. Det er dette de jubler for, når de får høre at de skal. Endelig skal de ikke sitte i den samme sofaen og drikke Pepsi, nå skal de sitte der og drekka! Håper de får utdelt Jessica Fletcher-kostymer i morgen.

04-copyDette er bare et forslag, TV3, men jeg ville satt stor pris på det!

Så jeg vil bare si til de stakkars produsentene som gråter seg i søvn ovar at ingen skjønner konseptene deres; Joda. Jeg er her. Sten også. Og det er sikkert et par til. Vi skjønner hva dere driver med. La oss komme oss gjennom Paradise Hotel sammen! Og blir det for mye for dere kan dere jo bare kline til med det temaet som ville gledet de fleste; Hunger Games!

Småbarnsmødre

I dag tenkte jeg egentlig å skrive et innlegg om hvor deilig det må være å være småbarnsmor og bare se verden rette seg etter dine forhold. Tenkte å trekke frem begge eksemplarene av den irriterende arten jeg støtte på i dag, både det neket som tok tre seter på det fullstappede toget slik at hun og datteren kunne sitte med bagen mellom seg og virkelig breie seg ut. Slappe av i en travel hverdag. Vi andre har jo bare slappet av på jobb. Hun har faktisk utført verdens viktigste jobb. Og hun damen som ville forbi et par muslimske damer på fortauet og skrek(!) til dem at de skulle flytte seg fordi hun ville forbi med barnevognen sin. Det var så deilig å høre på da de fortalte henne at det da ikke var noen grunn til å være så sur, etter at de hadde flyttet seg, men det så ikke ut til at hun hørte. Men hvorfor skulle hun vel det? Hun har jo gitt en gave til verden. De hadde det begge to. Vi andre får innordne oss. Vi vet ikke hva det vil si.

Hvordan kan vi som ikke vet hva det vil si kritisere dem når de kommer gående fire i bredden med hver sin barnevogn? Skal noen av de liksom gå bak de andre? Hvordan kan de da få delt sine moderlige råd så de finner ut hvem som gjør mest riktig, og dermed er den beste moren? Hvorfor skal vi kremte til dem når de sperrer for all trafikk mellom hyllene i butikken? De har faktisk med seg det mest dyrebare i verden. Det at du skal ha pastasaus fordi det er din Dolmiodag i dag får heller være, du kan vente. Og hvorfor skal vi uttale oss om noe som helst? Vi aner da ikke hva det er snakk om? Noen av oss har ikke engang livmor. Hvordan kan vi vite noe? Patetisk!

Jeg hadde likt å se et Paradise Hotel med kun nybakte mødre som var borte fra ungene sine for første gang. Tv3? Vær så snill?

Jeg hadde tenkt til å la dette innlegget handle om dette, men jeg har egentlig fått utløp for følelsene mine for småbarnsmødre via en sketsj på Nydalenreveyen tidligere i år. Der fikk jeg frem alt jeg ville si og tilbakemeldingene har vært positive. Folk kjente visst igjen situasjonene. Har ikke fått noen komplimenter fra småbarnsmødre på den…

Men jeg er litt høy på meg selv, for jeg har blitt intervjuet i dag av selveste lokalavisen. Så det tenkte jeg å la bloggen handle om i dag. Så … les Smaalenene. i morgen. Det var alt, takk for oppmerksomheten.

DSC_0263
Her er et dukkehus jeg fikk gratis på finn.no. Det skal pusses opp til å se ut som det staselige Påskegodset. Det er ganske stort og veldig plastikk og veldig, veldig rosa. Spennende prosjekt som jeg skulle likt å ha bedre tid til. Jeg fikk det av en småbarnsmor, så alle kan ikke være like ille.

Endelig torsdag

Idet jeg våknet i dag rullet jeg meg rundt og hvisket med utestemme «Sten, det er torsdag i dag! Det er parseremoni!» før jeg veltet meg ut for morgenritualet på badet.

Jeg heter Sebastian, og jeg er hektet på paradise Hotel.

Jeg elsker omtrent alt de sier der inne på hotellet, om det handler om politikk, sex eller geografi (eller også den siste tiden  omavføring), men noe av det jeg liker aller best er når noen sier at de styrer noe, eller at de bestemmer, eller endatil at de er kongene og dronningene der inne. Har de virkelig ikke merket at produsentene styrer absolutt alt? Det er ikke mye som er overlatt til deltakerne der. Reglene endrer seg konstant og det legges ikke akkurat skjul på. Om noen som er god underholdning er på vei ut endres reglene såpass at det er store sjanser for at vedkommende blir. Og skulle denne personen mot all formodning forsvinne ut av leken tar det ikke lang tid før han eller hun dukker opp på nytt. Ikke innbill meg at den småpsykopatiske go’gutten Kevin ikke kommer inn igjen!

Kevin%20Kvamvold%20-%20Paradise_l_01_045bb35d«Jeg som ser såpass bra ut fortjener å være i rampelyset og jeg har blant annet veldig lyst til å bli modell.»

Klart han kommer inn igjen. Antakelig ikke av den grunnen han selv innbiller seg, men han kommer inn igjen. Men dette må de da vite? De vet jo alt om tidligere sesonger. Eller overvurderer jeg dem igjen?

Jeg hadde likt å se et Paradise Hotel med vanlige oppegående mennesker. Tenk så spennende å se hvordan de hadde reagert på alle reglene som hele tiden endres for å tekkes produsentene. Tenk å se normale mennesker danne allianser etter å ikke ha sett folk på flere uker. Hele tiden finne seg en ny partner. Jeg tror faktisk selv de mest jordnære hadde bikket over innen kort tid. Kan dere ikke vurdere dette TV3? Bare én sesong med folk som har enten jobb eller utdannelse. Kanskje noen med både? Folk med hobbyer som ikke innebærer å løfte tungt eller ligge i et solarium. Det hadde vært fascinerende.

Men jeg er så langt veldig fornøyd med årets deltakere altså. bare få inn Kevin igjen, han var sånn passe creepy og virkelighetsfjern. Og få ut Martine, hun er litt i overkant alt det der og hun skremmer meg.

gstyqhvx0iipe2ppm5lz

Paradise Hotel

«Æ hetter Lill Barbro, æ e 22 år fra Harstad og æ e søppel!»
Ah, endelig er det her igjen. Det fantastiske hotellet som beviser at samfunnet vårt i sannhet er i forfall. Jeg ba inn Trine og Espen, og så satt vi alle fire og koste oss med marsipankake og så premieren i går. Og jeg kan si med en gang at dette blir en god sesong.

Sitater som: «Jeg kan gi deg alt, bare ikke dance on the floor» gjør det hele verdt det. Eller hva med han svensken som var «livsnyter som ikke jobbet noe særlig», som egentlig var en svensk innflytter som jobbet i Oslo, aka partysvenske.

Det var også stas med han som hadde som taktikk å velge den styggeste jenta, for så å skulle sende henne ut så fort han kunne. I alle verden, hva er det for en slags taktikk? Det kan jo ikke funke. men han vet vel hva han driver med, han hadde nemlig en egen evne til å se hvilke jenter som hadde kjønnssykdommer.
Eller favoritten: han som skulle vinne de tre hundre tusen kronene og så dra til Las Vegas for å spille dem bort. What? Skal han ikke engang prøve å for eksempel doble summen der? Skulle han ned dit bare for å spille dem bort? Skal han bare sette alt på grønt og bli ferdig med det? Første fly hjem. 300 000 fattigere. Mission accomplished.

Jentene så jeg ikke forskjell på i år heller. De var helt like nå også. Ulike nyanser på håret, men ellers så de masseprodusert ut, med null personlighet. En kan si mye om guttene der, men de har i alle fall ulike personligheter. Jada, jeg så at de prøvde å ta på hun ene et par briller og lot henne posere med en bok, men det så liksom ikke like genuint ut som han fyren som sykla avgårde i strandkanten før han pælma sykkelen avgårde så langt han kunne. Eller han som slo til epler med en golfkølle. Det tror jeg på. Jeg tror at det er slik de gutta er. De gjør dette hjemme. Jeg tror ikke hun jenta leser bøker. Tror ikke hun bruker briller engang. Jeg tror alle jentene heter Tina, det gjør de alltid.

2015-02-23 22.58.31

Nei dere, det blir noen flotte måneder foran fjernsynet nå.