Farmor

I dag var begravelsen til Farmor. Det er rart at hun er borte. For to uker siden gikk vi for å besøke henne og nå er hun borte. Vi var vel rimelig klar over at det ville være siste gangen vi så henne den dagen, men allikevel.

Det var fint å sitte der og høre presten snakke om Farmor. Som han sa, hun ble 89 år, hun har opplevd en del. Ikke minst kjente hun fryktelig mange mennesker. Hver gang vi var på besøk hos henen la hun i vei om et ensemble man aldri hadde hørt om før, men som hun var god venn med. Eller i slekt med. Jeg har ikke oversikten over hele den slekta jeg. Og hun visste hvor alle bodde og hadde bodd, og stålkontroll på relasjonene mellom de ulike. jeg tror hun stod veldig mange veldig nære. Jeg tror det er lurt at det var lukket begravelse i dag, for om alle som kjente henne skulle kommet… Det hadde aldri gått. Selv om vi bare var de nærmeste i dag var det nok ansikter der jeg aldri hadde sett før. Men det sier sikkert litt om meg.

Synd men sant, vi mistet mye av kontakten etter at pappa døde. Da jeg var liten var jeg ofte på overnatting der i helgene, og ofte var vi på besøk flere ganger i uka. Sommeren -94 bodde jeg hos henne i fjorten dager. Så det var synd at kontakten ble så sporadisk som den ble. Og slikt ble tydelig i dag. Nå som det er for sent.

Man får tid til å tenke der man sitter og hører på orgelet spille. Jeg tenkte på den sinnsyke trappen i den forrige leiligheten hennes. Livsfarlig. Jeg tenkte på godteriet hun hadde da jeg var liten. Det var aldri av et merke jeg hadde hørt om. Jeg tenkte på annenhver julaften som hun tilbragte med oss mens pappa levde. På at hun kalte NRK for Oslo. Jeg tenkte på at hun innbilte seg at hun aldri ville oppleve år 2000, men her sitter vi i dag, 15 år senere. Jeg hørte nesten de klirrende koppene. Hun kunne knapt gå, men insisterte på å hente fullt servise til alle, om så med rullator, helt til vi en dag sa stopp. Jeg tenkte på den evige stablen med vafler. Jeg så henne aldri steke en vaffel, de var bare alltid klare på bordet, uansett om man kom uanmeldt. Under litt gladpack da.

Det var gøy å høre presten ramse opp yrkene hun hadde hatt. Han kan umulig ha tatt med halvparten, for jeg har hørt om så mange, men kan ikke huske de han nevnte, annet enn delikatessebutikken. Da vi snakket etter seremonien etterpå kunne man høre om flere yrker. Utallige yrker, utallige bosteder, utallige slektninger, utallige venner. Skulle ønske presten snakket mer om henne i dag. Han snakket veldig mye om Jesus, og det er vel den eneste fyren jeg aldri har hørt henne nevne. Med unntak av de gangene han ble nevnt på Radio Øst, tror jeg ikke han var noen hun hadde noe særlig forhold til. Så det ble litt rart.

Nå kom det visst noen tårer allikevel. Jeg har lurt litt på det der…