Dugnad

I dag er det dugnad i gata.

Jeg liker faktisk dugnad. Jeg synes det er så fint å komme sammen med folk og jobbe sammen mot et felles mål. Noe som gagner oss alle. Dessuten får man betalt dersom man er med på denne dugnaden.

Problemet er bare det at jeg er såpass introvert at jeg ikke tør å gå ut og bli med. Dugnader der jeg kjenner noen er ikke noe problem, det er bare stas, men her sitter jeg og håper at ingen legger merke til meg. Spiller av ulike scenarioer i hodet mitt. Der jeg tar på meg litt arbeidstøy og tusler ned til… garasjene? Vet ikke hvor vi skal møtes jeg. Vet ikke når det er. Vet i alle fall ikke hva vi skal gjøre. Vet ikke hvem som har ansvaret. Hva skal jeg si, hvem skal jeg se på, hvem skal jeg presentere meg for, hva skal jeg ha med, hvor skal jeg gå, hva skal jeg gjøre?

Sitter her til det går over jeg.

Men har du ikke en samboer du kan ta med da, Sebastian? Så kjenner du noen? Jeg har en samboer som ikke deler min oppfatning om dugnad i alle fall. Han foreslo at han kanskje kunne være inne og bake til dugnaden. Jeg sa at det ikke er sånn det fungerer. En kan ikke drive med hobbyen sin inne, og late som om man er på dugnad. Jeg kan for eksempel ikke sitte inne hele tiden og så dukke opp med en sketsj eller dugnad-dorullnisse på slutten av dagen. Skulle tatt seg ut. Så her sitter vi. Et friskt pust i nabolaget.

Det blir i alle fall mer penger til de som faktisk tør og gidder å ta turen ut da. Men jeg skal prøve å bli kjent med noen i nabolaget. Snart. Hvert øyeblikk nå. Noen som ikke er en katt. Antakelig. Så til neste år. Definitivt!

…kanskje…