…död eller levande.
Alt var stengt i Gøteborg i går. Det virket i alle fall slik. Så vi booket om, og tok turen til Liseberg i går i stedet. Hverken Sten eller jeg er noe for karuseller og opp-og-fort-og-rundt-og-rundt, men vi liker alt det andre. Derfor går vi alltid hjem igjen med en god del bamser. sten er god på skeeball og jeg er ikke så dårlig på jukeboxen. Derfor har jeg med en stor haug småfrosker og han stiller med en større haug alien-blekkspruter det står bananas på. Men i går oppdaget jeg at det var kommet en ny kanin. Før har man bare kunnet vinne gutten og jenta, og de har vi, men nå hadde de også bamser av den hvite med ulike øyefarger. Det ble dagens mål, vi skulle ikke derfra uten den. Jeg trodde i alle fall at det ble dagens mål, men det var før jeg oppdaget grabbemaskinene fulle av Frozen-bamser. Desverre var det ikke bare jeg som oppdaget dem. Jeg har aldri stått i så mye kø ved grabbemaskinene. Det virket som om hele Liseberg skulle ha en Elsa, Sven eller Olaf. jeg skulle ha en Elsa eller en Sven, og ville ikke gå før det. Helst Sven. Rundt maskinene stod det alltid mange og fulgte med. Hver gang den glapp bamsen sukket, stønnet og uffet folk.
Etter flere timer og en skummel sum svenske kroner hadde jeg fremdeles ikke klart det. Den lille drittungen og mora hans som to ganger snek foran meg i køen hadde armene fulle. Flere unger gikk hylende, slående og sparkende fra maskinen tomhendt. Det var allikevel på tide å gå. Vi hadde hatt det hyggelig, spist deilig mat og vunnet masse bamser. Min nye nemesis, grabbemaskinen, som en gang hadde vært min allierte i jakten på tøydyr, fikk vinne denne runden. Det hjalp lite hvor godt grep det så ut til at den hadde på bamsene, de glapp ut av kloa før den nådde målet uansett, og det var likt for alle. De med armene full må ha brukt latterlige summer. Slik som jeg.
Men er man fiksert nok på noe…
Jeg gikk forbi en av maskinen på vei ut. Og jeg måtte. Jeg kastet inn en neve tiere og grabbet i vei. Og Sven ble stadig kastet nærmere hullet. Men han glapp stadig. Til slutt hang han med hodet oppi hullet, men ville ikke ned. Så begynte jeg å grabbe rumpa hans og han vippet stadig nesten oppi. Fantastisk frustrerende. Damen bak meg prustet og peste og håpet jeg snart gikk, så hun kunne tippe ham over kanten. Det måtte ikke skje. En ny bunke tiere inn i maskinen.
Vipp. Vipp. Vipp.
Pust. Pes.
Vipp. Grabb. Velv.
Pruste. Gispe.
Vippe. Vippe. Tippe!
Sven ga opp kampen og deiset nedi sjakten. Lampene blinket. Det ulte. Alle kunne se at jeg var en av dem som hadde klart det. Jeg tror folk klappet og jublet og bar meg på gullstol, men det kan ha vært mest i mitt eget hode.
Jeg har drømt om Elsa i hele natt…
Sebolas 