– Dette virker da større enn hundre meter, sa Peggy usikkert.
– Ja, jeg ville tippe hundre mål, svarte Cicero fraværende og la til at noe antakelig hadde blitt borte i oversettelsen. Skogen rundt dem var mørk, og Peggy begynte å frykte hva hun kunne finne her. Løver og tigre og bjørner og My? Lille My var en av de nifsteste personene Peggy kunne tenke seg. Da brått stod det en bjørn foran dem!
– God morgen, sa Ole Brumm.
– Det er vel nærmere kvelden, sa Cicero etter å ha sett på klokken.
– Så lenge den er god, kan det være både morgen og kveld, svarte Ole Brumm søtt og håpet at også dette sitatet ville bli delt en milliard ganger på facebook, selv om det er ganske opplagt at heller ikke dette var et offisielt sitat!
– Hvor er liket, lurte Cicero. Da så han de røde sporene som ledet opp mot det gamle treet.
Det var påsketid igjen, og ikke uventet hadde Peggy mottatt en telefon om et grusomt mord som hadde funnet sted. Hun hadde gitt beskjed til sin sjef, den eminente detektiven Cicero, og de hadde sporenstreks forlatt det triste kontoret i byen og reist til Hundremeterskogen. På veien dit snakket de om alt som hadde gått galt siden i fjor, da de hadde mistet sin gode venninne Tuppen Verpe som hadde jobbet som stand in for Påskeharen, som ble myrdet på grusomt vis for tre år siden. Den gode nyheten var at de nå hadde funnet en arvtaker til Påskeharen. De skammet seg litt over at de hadde brukt så lang tid på å finne en etterfølger. Harer formerer seg jo ikke så rent lite. Den nye påskeharen var visst i full gang med å restaurere det gamle Påskegodset og hadde fortalt dem at det skulle stå klart om et år, og da var de hjertelig velkommen din begge to. Ingen av de to så på påsken som noe å glede seg til lenger, men de ville nok dra. Hadde de forstått opplegget rett, ville det nok være en blodig mordgåte der som de måtte løse. Men nå var det altså her i Hundremeterskogen. Av alle steder. Var ingenting hellig lenger?
Siden Christopher Robin gikk bort i 1996 hadde det ikke skjedd så mye i den lille skogen utenfor hjemmet hans. Ugla og Sprett var naturligvis borte for mange mange år siden, og Tigergutt, Kengu og Ru var det ingen som hadde sett på veldig lenge. Kenguruene hadde visstnok fått besøk av to økoterrorister for snart et år siden, og Brumm funderte på om ikke de muligens var reist sammen til Saustralia eller hvem det het igjen. Brumm hadde sett bilder av en sau før, og han likte det ikke, så bare tanken på det stedet fikk det til å gå kaldt gjennom kroppen hans. Heldigvis var han flink til å trøstespise, så han var snart seg selv igjen. Peggy noterte noe om et avhengighetsproblem i notatblokken sin, og Cicero valgte å spørre ham ut om det.
– Du er glad i honningen din?
– Ja, men jeg prøver å kutte ned. Det er jo slik vi har havnet i disse problemene.
– Hvordan da, ville Cicero vite, og Brumm begynte å forklare.
– Jeg må jo utvide næringsinntaket mitt litt, så jeg og noen av de andre dyrene…
– L-l-l-lekene, var det en liten stemme som korrigerte.
– … jeg og noen av de andre lekene som har kommet til skogen, har begynt å arrangere mattreff. Alle får ha med seg det de liker best å spise på sin dag i uken. Så får jeg i alle fall honning hver lørdag, smilte Brumm.
Cicero så seg rundt for å finne ut hvem den andre stemmen tilhørte og oppdaget et lite svin på skogen. Dyret ristet og skalv og så ut til å ha fått i seg mer enn sin dose med kaffe.
– Hvem er det som er med på disse treffene, spurte Peggy.
– Alle som b-b-b-bor i skogen nå, begynte Nasse Nøff.
– Jeg har pannekaketirsdag, uten f-f-f-flesk, naturligvis. Skipper’n har med spinat på mandager. Onsdager er det Babar som kommer med hostesaft. Torsdag spiser vi c-c-c-cupcakes med den siste enhjørningen, fredag er det Tussi som serverer tistler. Lørdag er Brumms honningmiddag og til slutt er det s-s-s-sushisøndag som hun kaller det.
– Hvem?
– Husker ikke hva hun h-h-h-heter. Hun er litt m-m-m-manga.
– Det er vel ikke noe hyggelig å si! Peggy ble opprørt, og så forklarte Cicero at manga er japanske tegnefilmfigurer. Hverken Cicero eller Peggy var spesielt imponerte over den nye variasjonen i kosten.
De var snart fremme der liket lå. Nykommeren til skogen lå død på bakken foran dem. Peggy gyste av tanken på at det hadde skjedd her i denne skogen som hun kjente så godt fra historiene som liten. Det de så på, var en påskekjerring. En gammel heks lå på bakken med ansiktet vendt nedover i søla. I ryggen hadde hun et digert kutt, og det var blod over alt. En enhjørning med et blodig horn stod bundet til et gammelt tre like i nærheten. Det så ut til å være et løst mysterium, men enhjørningen hevdet sin uskyld. Og det var noe i øynene til den rosa hesten som gjorde at Peggy ikke kunne tro at han…eller hun løy.
Cicero forklarte alle hva en påskekjerring var. At det var en heks, på vei til Bloksberg for påsken. Svensk tradisjon, mente han. Ofte kledde man seg ut med en sopelime, skaut, forkle og en gammel kjole og tigget godter fra naboene. Dette var en ekte påskekjerring. Hun hadde visst sett etter et sted å bo, forklarte enhjørningen. Selv hadde han eller hun gledet seg til å ikke være den eneste magiske skapningen i skogen, men sånn var det nå en gang ikke blitt. Kanskje var det over og ut med enhjørningen selv dersom de ikke fant den egentlige morderen. Påskekjerringa hadde dukket opp i begynnelsen av kveldens måltid og bedt om et sted å bo, blitt høflig avvist og bedt om å vente til i morgen. På vei hjem fra middagen hadde hun blitt funnet død og med enhjørningen sovende ved siden av seg. Samtlige hevdet at de aldri hadde sett henne tidligere.
De var alle samlet inne i Petter Spretts gamle kjøkken. Cicero så på de mistenkte, en etter en. Det var naturligvis Brumm og Nøff, det gamle eselet Tussi og elefantkongen Babar. Den minst populære av superhelt-trioen Powerpuffjentene, Buttercup, skulte på detektivene fra borte ved komfyren. De digre øynene hennes gjorde at Peggy forstod hva Nøff hadde ment med at hun var litt manga. Skipper’n satt utenfor i en altfor liten bil med en altfor stor boks spinat som skranglet jovialt når han kjørte. Den siste enhjørningen hadde hodet sitt inn vinduet og fulgte med. Peggy noterte seg at hun eller han ikke stakk av.
Cicero fant raskt ut at den noe underlig sammensatte gjengen var de eneste som hadde vært der den kvelden, og at det måtte ha vært en av dem. Det passet Cicero fint, for det er liksom oppskriften på en god påskekrim. Peggy var utstyrt med notatblokken og begge bøkene om Ole Brumm, Cicero med sin lynskarpe hjerne og helt uten grunn en pistol; de var klare til avhør. De som ikke ble avhørt, fikk gå hvor de ville, så lenge ingen forlot skogen.
Det virket naturlig å starte med Ole Brumm. Den lille bjørnen var ganske avslappet. Det virket ikke som om han forstod alvoret helt. På den annen side var det han som hadde kontaktet Cicero, men det kunne være fordi han tross alt var hovedpersonen her i traktene. Han startet med å fortelle om alle de ulike karakterene som nå bodde i skogen og hva han syntes om dem. Han var jevnt over veldig fornøyd med alt, slik man husker fra bøkene. Han innrømte kort skepsis til nye ting, men han sa at han var blitt flinkere.
– Du var ved middagen hele tiden? spurte Cicero Brumm.
– Nesten. Jeg måtte ut av og til for å… Han sluttet midt i setningen.
– Snike til deg noe? Spurte Cicero.
– Ja. Jeg synes det er så vrient uten honning! Dersom det er lenge siden jeg har spist det, går det greit, men dette var jo dagen etter min honningmiddag, og da må kroppen min ha mer. Men det var alt jeg gjorde. Se på meg, jeg kunne da aldri ha kommet meg til og fra det gamle treet på så kort tid.
Peggy og Cicero så mot treet. De tenkte at en daggammel kneipp kunne kommet seg til og fra det treet på et kvarter, men de unnlot å si noe. De bestemte seg for å fortsette med Nasse Nøff.
Nøff bekreftet stort sett ordrett det Brumm hadde sagt. Det hele virket veldig påfallende. Han skjulte noe, men han var umulig å få til å snakke. Uten Brumm i nærheten stammet han ikke, og han var svært standhaftig. De hadde ikke noe annet valg enn å gå videre.
Det var Skipper´n som nå bodde i Petter Spretts gamle hus. Han gikk og feiet litt rundt på gulvet. Peggy tenkte i sitt stille sinn at det neppe kunne ha blitt feiet her siden han hadde flyttet inn, men hun sa ikke noe.
– Hvor raskt kan du kjøre med den der? Cicero pekte ut på Skipper’ns bil.
– Kort fortalt er det vel en lekebil fra Matchbox, så det er vel ikke rare greiene, men det holder for meg. Bil er bil.
– Fortell meg din versjon av kvelden.
– Vel, begynte Skipper´n. – jeg var litt småspist. Trøstet meg med at det ville være min tur til å bestemme maten dagen etter. Ellers var det greit. Samtalene gikk lett. Det gikk i hvordan det hadde vært her i skogen tidligere, før oss nykommerne. Det hadde visst ikke vært helt problemfritt. De er ikke så glade i nykommere. Skjønner godt det, egentlig. Usikker på hvor lure vi var med sistemann. Hun har en forferdelig filmsamling.
Peggy nikket gjenkjennende. Hun hadde lest hvordan Brumm og vennene hans hadde behandlet Kengu og Tigergutt da de først kom til skogen.
– Hyggelig at vi har blitt såpass godt mottatt, da. Vel… etter en stund. De er ikke så veldig glade i nye her, sa Skippern.
– Deler de andre din oppfatning av dette, ville Cicero vite.
Det mente Skipper´n, men ba dem dobbeltsjekke dette selv.
– Forsvant du noen gang fra middagsbordet?
– Ja, men det gjorde alle! Jeg måtte ut og finne noe iskaldt vann, for jeg brant meg på tungen. Jeg liker varm mat altså, men det får være måte på! Jeg kjøler alltid ned maten litt, det ville være å forvente samme etikette fra de andre.
– Med de hjulene er det kanskje nok til til å komme seg bort til det gamle treet og tilbake igjen?
Skipper´n trakk på skuldrene og smattet på pipen.
Babar hadde litt problemer med å fokusere. Det virket som om han stod og duppet litt av foran dem. Peggy tok fra ham flasken med hostesaft. Hun noterte kort at den muligens var i sterkeste laget for en elefant, og i alle fall en barnebok. Men franskmenn var nå engang franskmenn.
– Husker du noe av kvelden?
– Jeg er en ELEFANT! Jeg husker…. ALT….. hupp. Elefanten smilte skjevt til dem.
– Ole BRUMM! Han hadde klart å holde seg våken! Men han snek seg ut i blant. Men han var i alle fall våken. Han er aldri det på min dag. Han tror jeg bare serverer hostesaft, men han og det lille… greiene… en gris. Grisen! De synes vel sakene mine er for sterke. De sovner bestandig før maten kommer på bordet. Den rosa saken også, med glitteret. Tåler nesten ingenting. En flaske max, selvom den er stor som en… hest! Jeg elsker jo varm mat av alle slag jeg. Jeg er vel den eneste som varierer maten noe. Skipper’n prøver litt med ulike retter, men det er jo alltid spinat. SUPPE for eksempel. BRØD… alt med spinat. Jeg husker ALT, vil dere ha en liste over alt Skipper’n har laget?
Peggy ristet på hodet der hun noterte så blekket sprutet.
– NØFF heter han. Grisen. Jeg husker alt. Bortsett fra hvor jeg gjorde av denne ene hstesaftflasken. Mistenkelig!Vi snakket om varm mat. Bortsett fra hun Buttercup serverer alle varm mat. En kan ikke skylde på henne, jeg tror hun er japanesisk. De spiser jo sånn. Hun arrangerer jo alltid filmkvelder også. Jeg går iblant. Jeg foretrekker varm mat. I alle slags former, men jeg liker variasjon. De andre varierer jo ikke.
– Du har en mer omfattende liste over maten enn hva Brumm ga oss, kommenterte Cicero.
Elefanten trakk på skuldrene og smilte et slags smil.
– Han er en Bjørn med Veldig Liten Forstand. Varme honningkaker. Bah. Han er en bra fyr. BRA FYR! Bra fyr, Brumm…
– Gikk du noen gang fra selskapet den kvelden?
– Ja ja ja… LITT, synes jeg. Litt. Det var slutt på hostesaft. Sovna litt på veien. Sånne ting. Tok et kvarters tid. Bra fyr, Brumm…
Elefanten ble omsider stille. Cicero gjorde tegn til Peggy at han var fornøyd. Hun la fra seg blyanten og forsøkte å få tilbake følelsen i hånden. Babar sov. De gikk videre.
Da de kom ned til elven fant de Tussi alene. Han hilset på dem med et smil. Peggy ble overrasket. Han pleide da ikke å være generøs med smilene?
– Endelig noen med annet enn spon under topplokket, smilte Tussi. Så det var derfor han virket glad for å se dem. De bestemte seg for ikke å nevne at bak deres egen plastikkpanne var det ikke så veldig mye mer enn spon.
– Jeg regner med at dere skal spørre hva jeg gjorde den kvelden? Jo, jeg satt med de andre og spiste. Vi snakket om hvordan det var her i skogen tidligere, og hvordan det er nå. Etter at Tigergutt og kenguruene dro, har vi faktisk latt nye flytte til. Det ble litt dyr leie. Skipper’n flyttet inn først. Vi hadde litt samme syn på nykommere, så han kunne hjelpe med kvalitetskontrollen. Så kom Babar. En kongelig skader jo aldri nabolaget, så han fikk bli. Så kom den siste enhjørningen. Fint å ikke være den eneste hesten her, men jeg vet ikke om det er en hingst eller hoppe. Ingen vet det, men de andre er for høflige til å spørre. Jeg skal gjøre det en dag. Ikke nå. Nå sist kom den… mirakelbabyen. Skummel. Hissig. Vi har hatt andre søkere, men de har fått avslag.
– Hvorfor gikk du fra middagen?
– De varer jo i timesvis, middagene. Alle må gå en liten tur bak en busk eller noe. Vi stemmer for å legge inn vann en gang i året, men vår o store leder Brumm er livredd for forandringer. Han og lakeigrisen hans stemmer alltid imot. Derfor må man ut i buskene. Men filmkvelder kan vi ha! De er greie nok de altså… Våre helter bestemte seg for å besøke denne jenta med filmkveldene.
– 😦 sa Buttercup da Cicero og Peggy kom inn til henne og fortalte at de ville avhøre henne. Peggy kjente hun fikk problemer med å ta notater, men det virket som om Buttercup var gretten.
– Hva plager deg, spurte Peggy før Cicero rakk å starte avhøret.
– Jeg ble stemt ut av superhelt-trioen vår 😥 og ble nødt til å flytte hit tidligere i år 
Jeg blir så rasende 😡 at jeg kunne sprenge 😮 unna hele Hakkebakkeskogen og mer til!!
Cicero så på Peggy. Han visste at hun ville rette på henne og si at de ikke var i Hakkebakkeskogen, men han ga henne tegn til å la det være. Cicero ventet til rødfargen hadde forlatt ansiktet til den grønnkledde lille før de vinklet spørsmålene inn på noe mer trivelig.
– Du var til stede på middagen?
– Jeg gikk litt til og fra naturligvis 😉 svarte Buttercup. – Men jeg er jo en superhelt, så jeg var aldri lenge borte. Cicero nikket godkjennende til ordet «naturligvis», men var usikker på om han kunne det til «superhelt». Det fikk gjenstå å se. Hun hadde temperament, og både styrken og farten til å kunne gjort dette.
– De andre sier at du er litt manga?
– 😦 de vet ikke hva de snakker om. Jeg har kanskje et bittelite snev, men ikke noe mer! Bare fordi jeg liker sushi og har store øyne… idiotisk. DE idiotene, jeg kunne…
Buttercup stanset, og Cicero bestemte seg for ikke å presse henne ytterligere.
:D, sa hun plutselig! – Vil dere bli og spille Wii? Se en film? 😀
– Hvilke filmer har du, egentlig, spurte Cicero.
– Jeg har alle Harry Potter-filmene, Ringenes Herre, en rekke filmer om OZ, Frost, Practical Magic ❤ ❤ ❤ #magi #hekserogtrollmenn #DVD #blueray #netflix
Cicero takket høflig nei før Peggy rakk å tenke seg om. Han bortforklarte det med at han hadde en sak å ta seg av.
Hvem kunne det være? Ole Brumm? Eller Nøff? Begge de to så helst at det ikke kom nykommere til skogen, skulle man tro Peggys gamle bøker. Tussi virket jo så bitter, men en morder? Hva med Skipper’n? Han hadde i alle fall styrken til å kunne drepe en heks. Buttercup var relativt kjent for å redde verden, men til hvilken pris? Den jenta hadde litt av et temperament! Babar kunne virke som om han var på en stadig snurr grunnet inntaket av hostesaft. Man kan gjøre de utroligste ting i fylla. Eller var det enkelt og greit den siste enhjørningen? Redd for å ikke lenger være den eneste magiske skapningen i skogen.
Men nei, det var noe mer. Noe som ikke stemte. En av historiene hang ikke sammen. Det var en av dem som løy. I år igjen. Det måtte være morderen! Cicero smilte. Opplagte løgner gjorde jobben hans så evig mye lettere. Jobben din også.
Hvem lyver?
Skriv navnet på morderen og hvordan du avslørte vedkommende til sebsolli@gmail.com eller i kommentarfeltet under. Sjekk facebooksiden til sebolas.com HER for bilde av premien og bloggoppdateringer. Lik og del og annet som er lit kameratslig å gjøre på facebook. Vinneren trekkes blant de titusener med riktig svar og offentliggjøres på selveste påskeaften. Klokken 17.00, som seg hør og bør!
Lykke til!
«Nydelige dyr i naturlige omgivelser. Det kan jo ikke gå galt…»
«Smått utdatert, greit, men var det noen gang halvparten så kult som det forsøkte å være?»
Sebolas 