Stikkord: dr who

Ding dong!

Jeg er alene hjemme igjen. Jeg fungerer ikke slik lenger. Altså. Jeg fungerer ikke alene hjemme lenger. Før var jeg jo alltid alene hjemme, fordi jeg bodde alene hjemme, men etter å ha fått meg samboer er det slik jeg fungerer. I alle fall ikke optimalt. langt derifra. Så derfor hadde jeg sovnet da det ringte på døren. Det var midt på dagen, men jeg sov. Blodet frøs til is. Soveromsvinduene våre dekker nesten hele veggen ved siden av ytterdøra vår, så det er praktisk talt umulig å ringe på den døren uten å se at noen ligger og purker og sover der inne. Kan vi bare stoppe opp nå og sette pris på uttrykket «å purke og sove». Det fortjener virkelig litt anerkjennelse. Og så fortsetter vi. jeg ligger først og lurer på hva det e rsom skjer. Hvorfor ringer det på døren nå? Det e rdet glade vanvidd. Ting som ikke skal skje. Fysisk umulig. Allikevel har det altså skjedd. Men hvem er det? Dørselgere? Voldtekstmenn? Noen som skal drepe meg? Eller, grøsse, naboen som skal invitere meg på fest igjen? Hva skal jeg si om d ekommer igjen, uten at Sten er her. han har jo bestemt at dette er noe som er positivt, det er slikt vi vil skal skje med naboene. Kan jeg si det passer dårlig? Det er jo ikke løgn, jeg har planlagt Dr Who-marathon i kveld.

Jeg kaster meg ut av sengen. Står et øyeblikk i gangen. Kan jeg komme meg unna dette? Hvordan? Hva skjer om jeg ikke åpner? Jeg bestemer meg for ikke å åpne, det e rtryggest. men hånden min vil noe annet og griper dørhåndtaket. Mot all sunnfornuft åpner jeg døren og ser rett inn i ansiktet på en dame.

Helsikke!

Vi har avtalt at hun skulle komme klokken ett, for å kjøpe Tupperware. jeg er allerede småstresset for dette møtet fordi samtalen vår startet slik i går ettermiddag:

Damen:
Jeg har sendt deg en sms ang.salg av tupperware på finn og det hadde derfor vært hyggelig om jeg fikk et svar.
Mvh Dame Damesen

Damen:

Ok kommer ca da.mvh Dame

End sceneStarten på det hele var så utrivelig. Men det var deilig når vi fant ut at det var hennes feil. Som regel er det jo bare min feil alt hele tiden. Jeg er jo godt over middels fomlete, distré og glemsk. Vel vitende om at jeg er det, og med minnene om samtalen vår i går står jeg nå altså overfor damen som vil ha Tupperware. Planen var å finne dem fra garasjen og ha dette klart til hun kom. Være på toppen av situasjonen. Ha kontrollen. Nå står jeg altså her med sovesveis og muligens åpe biksesmekk og tørket sikkel i munnviken uten Tupperware. Synd men sant; en velkjent situasjon. Heldigvis er dette en såpass kjent situasjon at jeg bare setter på autopiloten. Han kan dette, han vet hva han skal si og te seg. En fomlete, men antakeligvis sjarmerende autopilot. En autopilot som har vært gjennom slikt før.  Han får henne til å smile og le og det gjør henne ikke så mye å vente litt i garasjen. Han får henne til å skjønne situasjonen. Det tar en stund å finne det hun skal ha. For å være ærlig; jeg visste ikke om vi hadde det. jeg var ganske sikker på at vi ikke hadde solgt det, men hva vet vel jeg, det har jeg vært sikker på tidligere. Hun har kjørt fra Drøbak, og jeg rekker å vurdere å gi henne en kasse Tupperware dersom jeg ikke finner den lille eggedeleren, før den er i hånden min. To stykk. I ulike farger. Autopiloten har funnet et utvalg eggedelere til henne. Hun velger en annen enn hun opprinnelig hadde tenkt. Jeg tenker at hun ble litt imponert av utvalget. Autopiloten deaktiveres  og vi går hvert til vårt.

Hun valgte blå. Rød er finere. Vil du kjøpe?