Høns!

I dag har jeg skrevet årets påskekrim som skal være her på bloggen. Pga den andre krimmen har denne ligget litt på is, men historien kom til meg en dag jeg gikk til jobben. Så i dag har jeg skrevet så det sang. Mulig det var Sten igjen. Nok en gang må Cicero og Peggy ta turen til Påskegodset, og det er vel ingen overraskelse hva som har skjedd der i år igjen! Det er premier å vinne i år også, folkens, så følg med om en uke.

For de av dere som har fulgt med på påskekrimmen og bloggen de siste årene har fått med seg alle grusomhetene som har skjedd med… vel, bifigurene. Ok, mest bare Tuppen Verpe. Da jeg skrev årets påskekrim følte jeg at jeg måtte knytte sammen litt løse tråder for de som ikke har lest bloggen før. På halloween for to år siden ville jeg jo prøve noe nytt samtidig som jeg ble ferdig med hele historien om Sindy. Den storyen ville ingen ende ta i hodet mitt, og jeg visste at den eneste måten å bli kvitt henne på var å drepe henne. Så jeg skrev en Halloweengrøsser du kan lese HER. Så ba jeg leserne bestemme seg for om de ønsket en lykkelig slutt eller en grusom slutt. Her er hemmeligheten min; Sindy kom til å dø i begge versjonene.
Det dere egentlig stemte på var om Tuppen ville overleve eller ikke. Hun var allerede halshugd så der var det ingen vei tilbake, men på beste Halloweenvis var jeg forberedt på å sy hodet hennes til Sindys kropp og så ta det derfra. Dere angrer på at dere ikke valgte den  lykkelige slutten nå ja? Hvem vet hva slags Tim Burton-aktige påskekrimmer som ville kommet i kjølvannet av den. Men nei, dere stemte på DENNE slutten. Tuppen døde, Sindy døde. Påskeharen var allerede død. Tuppen hadde ikke funnet en arvtaker til Påskeharen. Hva skulle jeg gjøre? Hvordan kunne jeg få det hele til Påskegodset igjen? Påskegodset som er et så godt konsept at jeg ikke vil gi slipp på det. Svaret får dere i årets påskekrim, så det skal jeg ikke ta her og nå. Men jeg savnet Tuppen Verpe. Hun var morsom å skrive. Hun var et helsike å fotografere, men morsom å skrive. Men hun var kappet opp, både i historien og i virkeligheten. Og hvor store er sjansene for at jeg finner igjen den eggekurven mamma kjøpte en gang på tidlig nittitall? Store nok, skulle det vise seg, svigermor hadde en i en eske hun skulle kvitte seg med.

Gammel høne

Ny høne

Så for å feire en måte å få en nygammel høne inn på godset, her har vi for første gang på trykk selv om jeg lovet at den aldri skulle offentliggjøres:

Den Hodeløse Høna

Lykkelig slutt

Det var ikke vanskelig å dukke unna det første angrepet til Sindy. Med en kjole og ansikt fullt av blod hadde hun problemer med å se, for ikke å snakke om å holde ljåen. Men ljåen glapp og delte kroppen til Tuppen Verpe i to. Ganske snart lå den livløs på gulvet.

Da ble døren sparket opp og inn trådde ingen ringere enn Cicero! Dette var kanskje litt overraskende siden han ikke var en typisk actionhelt, men nå må dere huske på at denne historien er basert på amerikansk grøss, mens dere er vant til å se Cicero i mer lavmælt britisk krim. Det blir noe annet vettu. Han sparket i alle fall ned døren og siktet på Sindy med en revolver. Spillet var over og hun visste det.
– Folket har stemt på en happy ending, og en stemme på en lykkelig slutt er en stemme på Cicero! Selv Cicero syntes denne kommentaren ble for mye, men sagt var nå sagt. Sindy visste at spillet var over…for denne gang!

Idet Cicero hadde festet håndjernene og gått mot døren hørte han en grusom lyd. Det hørtes ut som om noen tok ut proppen av et badekar, etterfulgt av av lyden av en fontene. Alt var rødt. Meldoy stod med ljåen i hånden, og Sindys hode duppet rundt i alt blodet på gulvet.
– Det er JEG som er helten i DENNE historien, sa Melody. Joey klynket.
– Men, klukket Tuppen. Dersom folk stemte på en happy ending er det vel på tide å få hodet mitt tilbake på kroppen min?
De så på hverandre og alle ventet på at noen andre skulle komme på en løsning.
– Du har briller, påpekte Cicero og så på Joey. Han var jo en av verdens dyktigste detektiver, og lite gikk ham hus forbi. Joey kniste av lykke! Nølende innrømmet han at han faktisk hadde en idé.
– I sin tid hadde jeg faktisk meget i tekstil, strålte Joey og åpnet førstehjelpskrinet. Og ikke lenge etter stod en lykkelig Tuppen Verpe foran dem og beskuet sin nye kropp. Sindys gamle kropp var mildt sagt en forbedring, og Tuppen gledet seg til å komme hjem. Det gjorde de alle. Sindy var borte for godt, og de kunne omsider lukke døren til mareritthuset bak seg.
Solen var i ferd med å komme opp igjen og blodet i ferd med å størkne. Og som i slutten av enhver grusom skrekkfilm virket de overlevende overraskende lykkelige og lettet, på tross av alt de hadde gått gjennom de siste timene. En av dem plystret. Jeg er redd det var Tuppen.