Humor – kapittel 1

Man kan si mye om humor, men det beste er å vise det. Kapittel 1: ordspill!
Ordspill er noe av det dummeste, og dermed det morsomste jeg vet om, og til det har jeg den perfekte kjæreste. La meg presentere det jeg skulle med bildene, Sten:

2015-08-04 22.39.09Sten og Stanley

2015-08-04 22.38.49Sten og strøm

2015-08-04 22.39.22Sten, saks, papir

Humor anno 1993?

I min søken etter bøker å ha i klassebiblioteket dukket det opp en Alle barna…-bok. Jeg er 26 % sikker på at jeg hadde akkurat denne da jeg var liten, jeg hadde i alle fall flere Alle barne…-bøker. Jeg var vel 12 år. Perfekt! Morsomme vitser for ungene, tenkte jeg.  Jeg tenkte at jeg skulle les gjennom. Kanskje noen var litt for drøye, eller kanskje den bare var klein. Jeg husket jo at noen av vitsene er litt drøye, litt på kanten det var jo de vi likte ved dem.
2015-04-01 12.01.19

 

Vi kjøpte jo ikke bøkene på grunn av vitser som denne: 2015-03-31 12.05.18

 

Du skal være bra på kjøret for å le av denne. Men det er jo for unger. Er det ikke? Og jeg skjønner jo at det skal litt til å fylle 5 bøker med artige vitser. Det må nesten være lov til å for eksempel ty til engelske nødrim etter hvert:

2015-03-31 12.06.06

Nei, det er jo ikke noe gøy. Men på den annen side, jeg er ikke en vitseperson. Ikke på denne måten. Jeg liker jo komedier og er veldig glad i morsomme tekster, revyer og stand-up, men ikke rett frem vitser.Jeg kan til dags dato kun én artig vits, men det får vi komme tilbake til. Vitser er ikke min greie. Vet ikke om det var det da jeg var liten heller, men Alle barna… var gjerne litt på kanten. Det var kanskje mer spennende enn morsomt. Kunne man virkelig le av dette:

2015-03-31 12.06.18

 

Den er litt drøy? Spesielt med tanke på hvem Alle barna… ble markedsført til. Antakelig gikk denne over hodet på meg. Men  jeg tviler på at denne neste ville gjort det, selv om jeg bare var tolv.

2015-03-31 11.58.48

 

Det e rikke gøy. dette kan umulig ha vært gøy? Humoren kan ikke ha forandret seg så mye siden 1993? Hvordan er det mulig at dette kom på trykk? Det er barn som har skrevet inn vitser til disse bøkene, men det er en voksen mann som har redigert den. Jobber Jørn Roeim fremdeles i denne bransjen? Fikk det noen konsekvenser? Ok. Du synes kanskje jeg overdriver, men du er straks enig med meg, bare vent litt. Er det egentlig sikkert at denne boka ble markedsført mot barn? Det lurte jeg også på litt, men den inneholder vitser som:

2015-03-31 12.04.33

 

Og selv i dag finnes Alle barne…-vitser på sider med barnesanger og slik moro. Ikke de groveste, naturligvis, men om man da finner en vitsebok på et loppemarked, med et navn som viser til vitser man har lest mye sammen med ungene sine. Fort gjort at Alle barna… 5 da havner på et barnerom. Og la meg bare si at Alle barna…5 inneholder denne vitsen:

2015-03-31 12.02.08

 

Jeg har ikke ord, egentlig. Jeg kan tidvis ha skikkelig drøy humor, men dette? Dette kan ikke ha vært gøy i 1993? Dette skulle ikke kunne gått gjennom noen som helst sensur? Aldri skulle det vært mulig at denne kom på trykk? Også i en bok rettet mot barn? Nei, jeg tror kanskje ikke denne boken kommer til klasserommet mitt. Jeg tror heller jeg holder med Per:

 

 

2015-03-31 12.03.01

 

Ble dette snakkis i 1993? Var det kontroversielt? Ble det bråk? Finner ikke noe om det på internetten, og jeg var vel i minste laget til å få det med meg da den kom.

Lammily

Mer dukkeblogg, men denne gangen ikke like artig som Defa Lucy. Men dukken er mer interessant. Hun heter Lammily, men man skal gi henne eget navn. Dette blir bare mine egne tanker, men jeg har lyst til å utsette unger for henne og se hva de sier.

Jeg har ikke sett noen norske blogger om henne, men jeg har sett min del av amerikanske som omfavner dukken nærmest ukritisk og fungerer mer som reklame. Gjerne akkompagnert av sentimental klimpring på piano.
Forhåpentligvis blir bloggen litt artigere enn denne videoen, som bare gjør meg flau. (Sten har nå lest korrektur og kan opplyse om at jeg kommer litt sent i gang med å være morsom, men hold ut, det kommer visstnok.)

Lammily ble skapt av Nickolay Lamm etter en overveldende suksess med hans redigerte bilder av en Barbiedukke. Han ga Barbie anatomisk korrekte proposjoner i bildet, og folk ønsket seg denne dukken på ekte. Så gikk han veien man gjør i dag og spør folket på internett om støtte. Og folk ga. Det vil si de forhåndsbestilte dukken. Det vil si VI forhåndsbestilte dukken. Jeg kunne naturligvis ikke la være.

Lammily-Next-To-BarbieUtgangspunktet skal være en gjennomsnittlig 19 år gammel jente.

Lammily har mottoet Average is beautiful. Det alminnelige er vakkert. Hun skal ha fokus på sunne verdier og idealer. Det synes jeg er supert! Spesielt med tanke på kroppshysteriet som omgir oss daglig. Lammily skal se ekte ut. Ikke hverken proposjonert eller sminket som en Barbie, altså. Jeg gledet meg ganske lenge til å få henne på tross av at sjefen min, når jeg fortalte hva jeg hadde bestilt, så på meg og sa «Så kjedelig?» Jeg hadde forklart kort om personligheten til dukken, det at hun skal være helt alminnelig. Jeg regner ikke med at Lammily, i motsetning til Barbie, blir verken fotomodell, astronaut eller president av yrke med det første, eller at det vil dukke opp havfrue- eller alveversjoner av Lammily heller. Jeg slo kommentaren hennes litt fra meg og tenkte at dette er da virkelig pedagogisk. Det er en sunn, flott dukke som manglet på markedet.

DSC_0105

Jeg slo den ikke helt fra meg, kommentaren. Jeg begynte å tenke på om hun hadde hatt rett. Er ikke alminnelig bare kjedelig? Er Lammily bare kjedelig?
Hun dumpet ned i postkassen min rett før jul. På nett kunne man registrere hva hun skulle hete og skrive ut passet hennes. Jeg skrev det aldri ut, men jeg bestemte navnet hennes før hun kom. Desember heter hun, oppkalt etter en av to figurer jeg alltid spiller Sims 3 med. Så passet det bra at hun kom da hun gjorde også. Desember er vel et litt ualminnelig navn foresten, kanskje hun heller burde hete Kjersti.

DSC_0106

Esken var flott. Resirkulert papp med fine akvareller og med en liten bok der det stod om hele reisen hun hadde hatt før hun kom hjem til meg. Da jeg åpnet esken og så henne for første gang skammet jeg meg litt. For jeg tenkte at hun så litt tjukk ut. Og det hadde vært helt fint med en tykk dukke, men hun er ikke tykk, hun bare…ser sånn ut. Men jeg vet samtidig også at det er fordi jeg har sett så mange Barbier. Og jeg har sikkert blitt litt ødelagt av dette.

Jeg er forresten en av dem som ikke synes alt er så galt med Barbie. Personligheten hennes er ufarlig snill, hjelpsom og intelligent. Dessuten har hun evnen til å få seg alle de jobbene hun vil ha og mestrer dem ypperlig. Og jeg kjenner ingen som har vært spesielt plaget av Barbies utseende opp gjennom årene. Og jeg er en av dem, jeg antar at det har vært flere, som har tenkt at hun var såpass tynn fordi klærne hennes har vært tykke i forhold. En påkledd Barbie har ikke sett så sykelig ut. Når det er sagt, så er jeg glad man har blitt bevisst på hva slags leker barn leker med og hvilke signaler man sender ut, og jeg liker veldig godt at gutter er representert som målgruppe på siden hennes. Derfor var Lammily et kjærkomment syn.

Eller var hun det?

Barbies slagord på 80-tallet var We girls can do anything. Jeg synes det går Average is beautiful en høy gang. Lek skal jo gjerne være en fantasi, ikke en nøyaktig gjengivelse av verden. Det alminnelige kan godt være vakkert, men spesielt spennende er det neppe.

DSC_0100
Av og til står hun på egne ben.

Klærne hennes er ikke med på å gjøre henne noen tjenester. De er sikkert komfortable, og det er sikkert det viktigste, men hun ser ut som en dass i mine øyne. Og det er greit å påpeke, for hun er en såkalt Fashion doll. Dessuten går buksesmekken opp og rumpesprekken synes når hun skal sitte. Hun skrever også veldig når hun sitter. Man kan få kjøpt flere klær på hjemmesiden hennes, men de er naturlig nok ganske dyre siden det er helt i oppstartsfasen ennå. Pluss portoen. Men prisen er ikke det verste. Det verste er at flesteparten av klærne er så …damete. Det er et ord som i utgangspunktet er positivt, men ikke når det gjelder en 19 år gammel jente. Det er større sjanser for at mora di liker klærne enn deg. Det morsomme med klærne er at de er inspirert av ulike steder og land. Skottland, England, Spania og Danmark er noen. Og det er ikke folkedrakter, men alminnelige klær man godt kan se i de ulike landene. Klærne er veldig sømmelige, og det liker jeg. Her finnes null seksualisering. Men… De er ikke spesielt kule eller stilige. De er i beste fall fine. De er alminnelige, fordi alminnelig visstnok er vakkert.

lammily-nov2014-fashion-denmark-1«Celebrating Denmark» eventuelt «Tante Unni på danskebåten»

DSC_0094
Og du kan bare glemme å la henne låne Barbies klær…

Uten klær ser hun ikke tykk ut. Hun ser ikke spesielt grasiøs ut, langt fra en Barbie eller Disneyprinsesse. Hun ser alminnelig ut, som hun skal. Hun lider av den samme hårsykdommen som mange andre dukker, altfor mye hår. Lager du to fletter av håret hennes, er hver flette like tykk som en overarm. Jeg ser at håret får mye skryt fra andre blogger, men det er ualminnelig tykt, glatt og kjedelig. Ualminnelig alminnelig.

Det merkeligste man finner i nettbutikken hennes er klistremerkene. Du kan klistre henne full av strekkmerker, kviser og føflekker. Eller grønske på knærne og brannsår på armen. For slike ting skjer jo i virkeligheten med alminnelige mennesker, og er det noe Lammily er, så er det alminnelig.

marks_pack
Trodde du jeg tulla? Cellulitter og tramp stamp om du vil. 

Hun har ikke sminke, Lammily. I alle fall nesten ikke. Og det er forsåvidt fint. De nyeste Barbiene synes jeg ser mer ut som nyrike russere enn noe annet, så det er bra med litt mindre sminke. Men hun smiler nesten ikke heller. Hun virker litt avventende. Mona Lisa-smil. Øynene virker litt flate på et vis. Altså, de ER flate, de er bare malt på, ikke formet i plast, men de kunne sett mer levende ut bare med maling allikevel.

DSC_0098Hit, men ikke lenger. Lammilys ene lår fyller barbies tettsittende kjole.

Kvaliteten er det ikke noe å si på. Hun kan bøye knærne, hun kan bøye håndleddene, albuene og dessverre også anklene. Desverre, fordi hun ikke kan stå. Hun er for tung i overkroppen. Eller så er bare anklene for svake. Eller en blanding. Hun har faktisk separate tær. Fingre også. Det imponerer meg. Vet ikke hvorfor. Hun har ikke sånne små ubrukelige føtter som Barbie, ikke sånne som bare går til høye hæler. Hun kan ha hæler også, men de skoene ser skikkelig tantete ut. Alminnelige føtter til en alminnelig jente.

Men er alminnelig spennende? Fyrer det oppunder fantasien?

Jeg tror faktisk det gjør det. Eller at det kan gjøre det!  Jeg håper at barn vil lage sine egne astronautkostymer til henne. Lage havfruehale av elektrikertape eller alvevinger av papp. For det ville jeg gjort som liten. For begrensninger gir muligheter. Lammily er nærmest et blankt lerret. Hun virker dørgende kjedelig, og man må nesten gå drastisk til verks for å røske henne ut av den tilstanden. Og det kan jo være spennende. Men treffer det målgruppa? Det er jeg mer usikker på. Vil barn ha henne med ut på eventyr? Jeg håper det. Det er jo tross alt mye viktigere enn at en voksen mann med for stor interesse for leker og med for mange tanker i hodet skal kunne sitte og analysere henne i hjel.

Jeg liker veldig godt ideologien bak dukken, men jeg håper de vil lage noen spennende sett til henne. Kanskje der hun er detektiv eller noe. Men jeg er redd hun kommer til å forbli alminnelig. Alminnelig utseende kan være vakkert, men alminnelig personlighet blir fort kjedelig!

Men det var morsomt å kle på henne Barbies klær. Håper de aldri produserer noe liknende til henne, for hun så ikke akkurat classy ut. Ikke ualminnelig, slett ikke. Svært alminnelig syn på julebord for eksempel.

DSC_0088
Klar for ribbe, akevitt og dansband. Henne her har jeg definitivt vært på julebord med!

Den Hodeløse Høna – Slutten

Folket har talt, her er slutten dere ønsket… syke, syke folk…

Det var ikke vanskelig å dukke unna det første angrepet til Sindy. Med en kjole og ansikt fullt av blod hadde hun problemer med å se, for ikke å snakke om å holde ljåen. Men ljåen glapp og delte kroppen til Tuppen Verpe i to. Ganske snart lå den livløs på gulvet.

Da ble døren i etasjen dem over sparket opp og inn trådde ingen ringere enn Cicero! Dette var kanskje litt overraskende siden han ikke var en typisk actionhelt, men nå må dere huske på at denne historien er basert på amerikansk grøss, mens dere er vant til å se Cicero i mer lavmælt britisk krim. Det blir noe annet vettu. Sindy ble desperat. Hun hørte han rope navnet hennes ned trappen.
– Folket har stemt på en happy ending, og en stemme på en lykkelig slutt er en stemme på Cicero! Selv Cicero syntes denne kommentaren ble for mye, men sagt var nå sagt. Sindy grep en eske fyrstikker fra bordet og med hjel av væsken fra et av glassene fyrte hun nå opp et bål. Kanskje måtte Cicero gi tapt og flykte før han fikk kommet seg inn til henne. Hun sparket til en av bjelkene og på altfor lettvint vis blokkerte den for hele døren, så Cicero ble stående på utsiden og hamre. Sindy smilte litt for seg selv. dette var for lett. Folket hadde ikke stemt på den lykkelige slutten! Dette var den grusomme slutten. Hun lo høyt! Hun hadde vunnet!

Med et brak gikk døren opp og inn kom Cicero og siktet på Sindy med et gevær. Spillet var over og hun visste det. Sindy visste at spillet var over…for denne gang! Hun begynte allerede å egge planer for neste års påskekrim.

bilde 2

Idet Cicero hadde festet håndjernene og gått mot døren hørte han en grusom lyd. Det hørtes ut som om noen tok ut proppen av et badekar, etterfulgt av av lyden av en fontene. Alt var rødt. Melody stod med ljåen i hånden, og Sindys hode duppet rundt i alt blodet på gulvet.
– Det er JEG som er helten i DENNE historien, sa Melody. Joey klynket.
– Men, klukket Tuppen. Dersom folk stemte på en happy ending er det vel på tide å få hodet mitt tilbake på kroppen min?
– Beklager, svarte Cicero. Folket har stemt på en grusom slutt, så det er på tide å sette opp farten!
– Men du sa, begynte Joey.
– Jeg vet hva jeg sa, men jeg løy for å vinne litt tid! Cicero var allerede halvveis opp i trappen. Melody grep hodet til Tuppen som lå på gulvet, men hun fikk ikke løftet henne. En demonisk latter fylte kjellerrommet og de så at hodet til Sindy hadde bitt seg fast i Tuppen. Melody klarte ikke å løfte det. Joey var som vanlig ikke til stor hjelp.

bilde 1

Bjelkene foran døren hadde nå tatt fyr og Melody følte seg rådløs. Hun kastet fra seg hodet til Tuppen og sammen med Sindys hode forsvant et inn i flammene. Det var over nå. De visste det alle sammen. Neste års påskekrim måtte handle om noe helt annet. Joey stod allerede å forsøkte å komme seg ut mellom bjelkene. Cicero stod på den andre siden og hjalp til. Melody stod og ventet tålmodig, men syntes nok at kameraten kunne ha sluppet henne frem først, men det var vel ikke annet å vente. Joey hadde irritert henne lenge nå og det var nesten som om hun fikk ønsket sitt oppfylt da en av bjelkene falt over ham og delte ham i to. nesten. Men hun kom aldri til å si det til noen. Synet foran henne var nå så grusomt at det ikke ville gjort seg på bilde. Så vi lar være.
Bjelken som falt ned var i alle fall nok til å lage en passende åpning til Melody, og nå kom hun krypende ut til Cicero. Sammen løp de opp og ut av huset som raskt var dekket av flammer. Cicero gikk mot bilen og gjorde tegn til at Melody skulle komme etter. Cicero var glad for at Peggy, assistenten hans ikke var her nå. Litt fordi hun ikke hadde hatt godt av å se alt som hadde skjedd, men mest fordi han gledet seg til å fortelle henne om det. Han vred om tenningen og ba Melody fortelle ham om alt som hadde skjedd.
-Og vær så snill, sa han med et lite smil. – Ikke spar på detaljene.

Takk til alle som stemte!
Vinneren av konkurransen ble Heida! Gratulerer så mye! Premie kommer!

Høns!

I dag har jeg skrevet årets påskekrim som skal være her på bloggen. Pga den andre krimmen har denne ligget litt på is, men historien kom til meg en dag jeg gikk til jobben. Så i dag har jeg skrevet så det sang. Mulig det var Sten igjen. Nok en gang må Cicero og Peggy ta turen til Påskegodset, og det er vel ingen overraskelse hva som har skjedd der i år igjen! Det er premier å vinne i år også, folkens, så følg med om en uke.

For de av dere som har fulgt med på påskekrimmen og bloggen de siste årene har fått med seg alle grusomhetene som har skjedd med… vel, bifigurene. Ok, mest bare Tuppen Verpe. Da jeg skrev årets påskekrim følte jeg at jeg måtte knytte sammen litt løse tråder for de som ikke har lest bloggen før. På halloween for to år siden ville jeg jo prøve noe nytt samtidig som jeg ble ferdig med hele historien om Sindy. Den storyen ville ingen ende ta i hodet mitt, og jeg visste at den eneste måten å bli kvitt henne på var å drepe henne. Så jeg skrev en Halloweengrøsser du kan lese HER. Så ba jeg leserne bestemme seg for om de ønsket en lykkelig slutt eller en grusom slutt. Her er hemmeligheten min; Sindy kom til å dø i begge versjonene.
Det dere egentlig stemte på var om Tuppen ville overleve eller ikke. Hun var allerede halshugd så der var det ingen vei tilbake, men på beste Halloweenvis var jeg forberedt på å sy hodet hennes til Sindys kropp og så ta det derfra. Dere angrer på at dere ikke valgte den  lykkelige slutten nå ja? Hvem vet hva slags Tim Burton-aktige påskekrimmer som ville kommet i kjølvannet av den. Men nei, dere stemte på DENNE slutten. Tuppen døde, Sindy døde. Påskeharen var allerede død. Tuppen hadde ikke funnet en arvtaker til Påskeharen. Hva skulle jeg gjøre? Hvordan kunne jeg få det hele til Påskegodset igjen? Påskegodset som er et så godt konsept at jeg ikke vil gi slipp på det. Svaret får dere i årets påskekrim, så det skal jeg ikke ta her og nå. Men jeg savnet Tuppen Verpe. Hun var morsom å skrive. Hun var et helsike å fotografere, men morsom å skrive. Men hun var kappet opp, både i historien og i virkeligheten. Og hvor store er sjansene for at jeg finner igjen den eggekurven mamma kjøpte en gang på tidlig nittitall? Store nok, skulle det vise seg, svigermor hadde en i en eske hun skulle kvitte seg med.

bilde 1 (2)Gammel høne

2015-03-22 17.28.56Ny høne

Så for å feire en måte å få en nygammel høne inn på godset, her har vi for første gang på trykk selv om jeg lovet at den aldri skulle offentliggjøres:

Den Hodeløse Høna

Lykkelig slutt

Det var ikke vanskelig å dukke unna det første angrepet til Sindy. Med en kjole og ansikt fullt av blod hadde hun problemer med å se, for ikke å snakke om å holde ljåen. Men ljåen glapp og delte kroppen til Tuppen Verpe i to. Ganske snart lå den livløs på gulvet.

Da ble døren sparket opp og inn trådde ingen ringere enn Cicero! Dette var kanskje litt overraskende siden han ikke var en typisk actionhelt, men nå må dere huske på at denne historien er basert på amerikansk grøss, mens dere er vant til å se Cicero i mer lavmælt britisk krim. Det blir noe annet vettu. Han sparket i alle fall ned døren og siktet på Sindy med en revolver. Spillet var over og hun visste det.
– Folket har stemt på en happy ending, og en stemme på en lykkelig slutt er en stemme på Cicero! Selv Cicero syntes denne kommentaren ble for mye, men sagt var nå sagt. Sindy visste at spillet var over…for denne gang!

Idet Cicero hadde festet håndjernene og gått mot døren hørte han en grusom lyd. Det hørtes ut som om noen tok ut proppen av et badekar, etterfulgt av av lyden av en fontene. Alt var rødt. Meldoy stod med ljåen i hånden, og Sindys hode duppet rundt i alt blodet på gulvet.
– Det er JEG som er helten i DENNE historien, sa Melody. Joey klynket.
– Men, klukket Tuppen. Dersom folk stemte på en happy ending er det vel på tide å få hodet mitt tilbake på kroppen min?
De så på hverandre og alle ventet på at noen andre skulle komme på en løsning.
– Du har briller, påpekte Cicero og så på Joey. Han var jo en av verdens dyktigste detektiver, og lite gikk ham hus forbi. Joey kniste av lykke! Nølende innrømmet han at han faktisk hadde en idé.
– I sin tid hadde jeg faktisk meget i tekstil, strålte Joey og åpnet førstehjelpskrinet. Og ikke lenge etter stod en lykkelig Tuppen Verpe foran dem og beskuet sin nye kropp. Sindys gamle kropp var mildt sagt en forbedring, og Tuppen gledet seg til å komme hjem. Det gjorde de alle. Sindy var borte for godt, og de kunne omsider lukke døren til mareritthuset bak seg.
Solen var i ferd med å komme opp igjen og blodet i ferd med å størkne. Og som i slutten av enhver grusom skrekkfilm virket de overlevende overraskende lykkelige og lettet, på tross av alt de hadde gått gjennom de siste timene. En av dem plystret. Jeg er redd det var Tuppen.

 

 

Den hodeløse høna – en halloweengrøsser

OBS! Følgende innlegg er en fortsettelse på tidligere påskekrimmer her på bloggen. Dersom du vil få med deg historien helt fra starten må du bla deg litt bakover i bloggen og lese Blodig Pumps, Den Kverkede Kylling Kvartetten og kanskje særlig Den Blodige Blondinen. Når det er sagt er dette for så vidt en frittstående fortelling. Godt valg!

hodeløs høne poster

Bladene hadde for lengst skiftet farge, gresskarene lyste opp i hageportene og like sikkert som at detektiver samler sammen en gjeng mistenkte over en kopp te og et varmt lik ved påsketider, var nå en gjeng altfor lettkledde ungdommer på vei langs en øde landevei med kun et tilsynelatende forlatt hus i nærheten; det var halloween!

I bilen var de man kunne forvente. Nicholas kjørte og vinden gled over det glatte blonde plasthåret hans. Ved siden av ham satt like blonde Clara og tenkte, om man kan kalle det det, på om de to matchet godt nok i dag. Hun hadde som vanlig plukket ut begges antrekk, men hun ble litt usikker nå når hun så de blå og rosa tonene mot hverandre. I baksetet satt Kurt, Joey og siste gutt i gjengen; Melody. Kurt var kaptein på basketballaget og fikk være med i gjengen som representant for minoritetene. Joey forsøkte seg på å være den smarte i gjengen, men alle kunne se at brillene bare var tegnet på.

Akkurat da de var på det ødeste stedet på den øde landeveien sluttet batteriene å virke, og bilen stanset. Solen var i ferd med å gå ned, og de var kalde og redde alle sammen. Heldigvis så de et hus på en bakketopp ikke langt unna. Det så forlatt ut, men i det minste ville de ha et sted å sove for natten. Melody gikk først, med sine fornuftige sko og sterk lårmuskulatur. Alle gravstøttene rundt huset gjorde dem trygge på at dette var et hus der generasjoner på generasjoner hadde likt seg så godt at de aldri ville flytte derfra.

2006-01-01 00.00.31

Døren ga fra seg et høylydt skrik da de åpnet døren. Melody fiklet frem noe låsolje og fikset hengslene. Hun testet ut døren mens de andre omsider fikk kommet seg inn i varmen, men av og til ga hengslene fremdeles fra seg et skrik. Joey latet som om han rettet på brillene sine og kom med konklusjonen de alle hadde tatt; det var ikke døren som skrek. Melody skrudde på lyset og alle så seg om for å se hvor skriket kom fra. Alle bortsett fra Clara naturligvis, som fant et speil åp et bord i gangen og ble stående der. Da oppdaget de brått et blodig spor på gulvet. Et spor som førte inn i stuen og bort til et avsagd hønsehode. Kurt kjente det romle i magen, men lot være å nevne det da de andre grøsset. De gikk sakte mot hønsehodet for å undersøke det nærmere. Da skrek høna til så alle rygget!

bilde 1 (2)

Der på gulvet lå ingen ringere enn Tuppen Verpe! Hadde ungdommene plukket opp en avis nå og da ville de kanskje ha dratt kjensel på henne og visst at dette var Påskeharens stedfortreder etter hans tragiske bortgang, og de ville kanskje også visst at den politibilen på utsiden ikke var så betryggende som de hadde tenkt, men at det snarere tvert imot betydde at Påskeharens morderske og Tuppen Verpes kidnapper var like i nærheten! Tuppen hostet opp litt blod og forsøkte å forklare situasjonen for dem.
– Sindy er her et sted, begynte hun. – og hun har kuttet av meg hodet! Hun kommer til å komme etter dere også!
– Hvorfor oss, spurte Nicholas, fremmed for tanken på at noen ikke likte ham.
– Fordi dere nå vet at hun har drept meg, sukket høna bedrøvelig
– Så dersom du ikke hadde fortalt oss det nå, hadde vi vært trygge, utbrøt Kurt!
Tuppen Verpe gulpet litt blod på skoen til Clara, som straks løp bort til speilet igjen, før hun nølende sa at det hadde hun ikke tenkt på.

Ungdommene begynte å bevege seg mot utgangsdøra. De ville ikke være her et sekund lenger med et tanketomt hode og en psykotisk massemorder. Tuppen ba dem vente, men de hørte ikke etter. De stanset ikke før de hørte sin venninne Clara som stod ved speilet ute i gangen.
– Jeg visste jeg ikke burde hatt rosa klær i dag, sukket hun oppgitt. – Rødt og rosa er bare så 2012!
Vennene hennes så på henne og forstod hva hun mente, det var ikke et pent syn. Ikke så mye fordi rødt og rosa ikke er så fint sammen, men fordi venninnen deres var dekket av blod fra halsen og ned. Idet Clara lener hodet fremover for å ta en ekstra titt på motekrisen vipper hele hodet av og blir liggende på gulvet, og vennegjengen har en hylekonkurranse. Tuppen som begynner å bli vant til å være halshugd er dommer og kårer Nicholas til vinneren. Ute fra stuen roper høna til dem at dersom de skal ha en sjanse til å komme seg i live fra huset må de hjelpe henne med å finne kroppen hennes som løper rundt på egenhånd. Da kan hun vise dem hvor nøklene til politibilen er. Kunne hun ikke bare fortelle dem det nå? Klart hun kunne, men så dum er ikke engang Tuppen Verpe!

bilde 5

Melody hjalp guttene med å bli kvitt det verste av blodsølet fra klærne deres før de ble enige om å gå i hver sin retning for å finne resten av høna. Det er dette de gjør i alle skrekkfilmene Nicholas har sett, så det virker som en god ide. Joey og Kurt lurer på om det er greit at de går sammen opp trappen, og det er det dersom de lover Nicholas at de ikke holder sammen i andre etasje. Litt usikre på hvorfor Nicholas fikk lederrollen gikk de to kameratene opp den knirkende trappen. Nicholas fortsatte med å påta seg ansvaret med å undersøke kjøkkenet, mens Melody slapp billigere unna og fikk undersøke kjelleren. I kjelleren er det jo ikke hverken brødkniver, ostehøvler eller utgått melk forklarte Nicholas idet han lukket kjellerdøra bak Melody. Slik logikk og en låst dør var det vanskelig å motsi, så Melody begynte å se seg om etter en lysbryter.

Kurt, som fremdeles var overrasket over at han ikke var den første til å stryke med i denne historien, hadde kommet seg inn på et soverom. Her lå det masse gamle leker som fikk Kurt til å lure på om hele huset kun var en kulisse for å skremme dem. Hva kunne egentlig være hensikten her? Hvorfor hadde denne Sindy hugget hodet av ei gammal høne og så Clara? Lå det noe mer under her? Kanskje var det bare denne høna som egentlig var ond og at noen hadde drept henne i selvforsvar? Og morderen ville uansett ikke være den første som hadde vurdert å knerte Clara. Bak ham hørte han plutselig et par hønsehøtter løpe målløst forbi. Han følte seg et skritt nærmere fasiten på mysteriet og var klar for å finne ut mer. Desverre for Kurt rakk han ikke å tenke ferdig denne tanken før han stod ansikt til ansikt med en blond diva i en hvit kjole. En hvit kjole som ble rødere og rødere foran øynene hans. Rødere og rødere for jo mer blod han mistet. For hvert hugg med saksen fra hobbybordet. Hans siste tanker var en forvirret blanding mellom å irritere seg over å ikke komme lenger i mysteriet og å være fornøyd med å ikke være den første som døde.

bilde 3

I et forsøk på å narre de andre nok en gang ropte Joey ganske høyt at han hadde mistet brillene sine og at han ikke kunne se noe. Hadde han ikke vært den eneste gjenlevende i venneflokken i andre etasje kan det kanskje hende at noen hadde gått på den, men det får man aldri vite. Nedenunder, på kjøkkenet hadde Nicholas derimot hørt noe annet. Han hadde hørt hønseføtter løpe over gulvet i etasjen over, og han lette nå etter en kjøttkniv eller en brødkniv eller ostehøvel eller hva som helst til å beskytte seg med før han gikk videre inn i huset for å finne høna. I den anledning tok han naturligvis også av seg skjorta. Desverre kunne han ikke finne noe som helst skarpt. Det var nesten som om noen hadde fjernet dem med vilje, uten at Nicholas kunne komme på noen god grunn til hvorfor noen ville det. Av og til er det sånn at man ikke får svaret på det man tenker på før man legger seg for å sove på kvelden. Andre ganger får man ikke svar på spørsmålet sitt før man står med et helt knivsett, pluss vinopptrekker og salatbestikk i ryggen og gulper opp blod utblandet med utgått melk. Dessverre for Nicholas var det ikke det første eksempelet som ble gjeldende for ham denne dagen.

bilde 4
I kjelleren hadde Melody akkurat løftet unna noen digre bjelker og oppdaget en mystisk dør med et underlig lysskjær fra nøkkelhullet. Med kun et kraftig spark var døren åpen, og Melody tenkte som så at det nesten virket som om de som hadde skjult noe her inne ville at hun skulle finne det. Hun oppdaget glass på glass med kroppsdeler, og lange bord med blodig verktøy. På et av bordene stod det et førstehjelpsskrin. Hva var det som foregikk her? Da så hun tegninger på veggene av en hønes anatomi og fotografier av en bygning hun ikke hadde sett siden hun var liten. Påskegodset!

bilde 2 (1)
Et digert brak bak henne skremte henne nesten. Hun snudde seg og fikk se Joey komme løpende mens han tviholdt på brillene og illusjonen. Han forsøkte å løfte unna en bjelke, men endte opp med en over den ene foten sin. Melody løp mot ham for å hjelpe ham da hun hørte hva han løp fra. Det var skritt i toppen av trappen. Og så kom det. Først kom det en hodeløs hønsekropp løpende nedover trinnene før en dame i en lang hvit kjole dekket av blod kom skridende ned mot dem, med hodet til Tupen Verpe i hendene.

Sindy la fra seg hodet til Tuppen på et av bordene og grep det største våpenet hun kunne finne. En ljå!
– Jeg antar at dere har forstått alt nå? Spurte Sindy med et ondt smil
– Ja, svarte Melody.
– Ja, løy Joey.
– Så da trenger jeg vel ikke forklare dere at jeg planlegger å operer Tuppen Verpes ansikt rundt mitt eget, slik at alle vil tro at jeg er henne? Sindy hevet ljåen og lo slik man gjør rett etter en slik grusom bekjennelse. – Det var dumt at dere dukket opp akkurat da dere gjorde, så jeg måtte ta en liten pause og drepe dere. – Men snart er alt dette over, og da er påsken min!
Tuppen skrek, Joey hylte og Melody beit tenna sammen idet Sindy svingte med ljåen!

bilde 1 (1)

Hvordan vil dette gå?
Vil Sindy omsider overta påsken en gang for alle?
Vil Tuppen Verpe ende opp som nuggets?

Det er opp til DEG! Stem på den slutten DU helst vil lese. Happy ending, eller la alt håp fare? Blod vil spilles uansett, stol på meg, og dette vil ikke være et mareritt noen våkner opp fra, men det er ikke for sent med en lykkelig slutt… på en måte… eller er det det?

Stem stem stem stem stem!

Når du har stemt må du legge igjen en kommentar på hvem du er og hva du stemte. Da er du med i trekningen om en halloweenpakke! Kommentaren blir ikke synlig.