Stikkord: humor

Folket har talt, her er slutten dere ønsket… syke, syke folk…

Det var ikke vanskelig å dukke unna det første angrepet til Sindy. Med en kjole og ansikt fullt av blod hadde hun problemer med å se, for ikke å snakke om å holde ljåen. Men ljåen glapp og delte kroppen til Tuppen Verpe i to. Ganske snart lå den livløs på gulvet.

Da ble døren i etasjen dem over sparket opp og inn trådde ingen ringere enn Cicero! Dette var kanskje litt overraskende siden han ikke var en typisk actionhelt, men nå må dere huske på at denne historien er basert på amerikansk grøss, mens dere er vant til å se Cicero i mer lavmælt britisk krim. Det blir noe annet vettu. Sindy ble desperat. Hun hørte han rope navnet hennes ned trappen.
– Folket har stemt på en happy ending, og en stemme på en lykkelig slutt er en stemme på Cicero! Selv Cicero syntes denne kommentaren ble for mye, men sagt var nå sagt. Sindy grep en eske fyrstikker fra bordet og med hjel av væsken fra et av glassene fyrte hun nå opp et bål. Kanskje måtte Cicero gi tapt og flykte før han fikk kommet seg inn til henne. Hun sparket til en av bjelkene og på altfor lettvint vis blokkerte den for hele døren, så Cicero ble stående på utsiden og hamre. Sindy smilte litt for seg selv. dette var for lett. Folket hadde ikke stemt på den lykkelige slutten! Dette var den grusomme slutten. Hun lo høyt! Hun hadde vunnet!

Med et brak gikk døren opp og inn kom Cicero og siktet på Sindy med et gevær. Spillet var over og hun visste det. Sindy visste at spillet var over…for denne gang! Hun begynte allerede å egge planer for neste års påskekrim.

Idet Cicero hadde festet håndjernene og gått mot døren hørte han en grusom lyd. Det hørtes ut som om noen tok ut proppen av et badekar, etterfulgt av av lyden av en fontene. Alt var rødt. Melody stod med ljåen i hånden, og Sindys hode duppet rundt i alt blodet på gulvet.
– Det er JEG som er helten i DENNE historien, sa Melody. Joey klynket.
– Men, klukket Tuppen. Dersom folk stemte på en happy ending er det vel på tide å få hodet mitt tilbake på kroppen min?
– Beklager, svarte Cicero. Folket har stemt på en grusom slutt, så det er på tide å sette opp farten!
– Men du sa, begynte Joey.
– Jeg vet hva jeg sa, men jeg løy for å vinne litt tid! Cicero var allerede halvveis opp i trappen. Melody grep hodet til Tuppen som lå på gulvet, men hun fikk ikke løftet henne. En demonisk latter fylte kjellerrommet og de så at hodet til Sindy hadde bitt seg fast i Tuppen. Melody klarte ikke å løfte det. Joey var som vanlig ikke til stor hjelp.

Bjelkene foran døren hadde nå tatt fyr og Melody følte seg rådløs. Hun kastet fra seg hodet til Tuppen og sammen med Sindys hode forsvant et inn i flammene. Det var over nå. De visste det alle sammen. Neste års påskekrim måtte handle om noe helt annet. Joey stod allerede å forsøkte å komme seg ut mellom bjelkene. Cicero stod på den andre siden og hjalp til. Melody stod og ventet tålmodig, men syntes nok at kameraten kunne ha sluppet henne frem først, men det var vel ikke annet å vente. Joey hadde irritert henne lenge nå og det var nesten som om hun fikk ønsket sitt oppfylt da en av bjelkene falt over ham og delte ham i to. nesten. Men hun kom aldri til å si det til noen. Synet foran henne var nå så grusomt at det ikke ville gjort seg på bilde. Så vi lar være.
Bjelken som falt ned var i alle fall nok til å lage en passende åpning til Melody, og nå kom hun krypende ut til Cicero. Sammen løp de opp og ut av huset som raskt var dekket av flammer. Cicero gikk mot bilen og gjorde tegn til at Melody skulle komme etter. Cicero var glad for at Peggy, assistenten hans ikke var her nå. Litt fordi hun ikke hadde hatt godt av å se alt som hadde skjedd, men mest fordi han gledet seg til å fortelle henne om det. Han vred om tenningen og ba Melody fortelle ham om alt som hadde skjedd.
-Og vær så snill, sa han med et lite smil. – Ikke spar på detaljene.

Takk til alle som stemte!
Vinneren av konkurransen ble Heida! Gratulerer så mye! Premie kommer!

OBS! Følgende innlegg er en fortsettelse på tidligere påskekrimmer her på bloggen. Dersom du vil få med deg historien helt fra starten må du bla deg litt bakover i bloggen og lese Blodig Pumps, Den Kverkede Kylling Kvartetten og kanskje særlig Den Blodige Blondinen. Når det er sagt er dette for så vidt en frittstående fortelling. Godt valg!

Bladene hadde for lengst skiftet farge, gresskarene lyste opp i hageportene og like sikkert som at detektiver samler sammen en gjeng mistenkte over en kopp te og et varmt lik ved påsketider, var nå en gjeng altfor lettkledde ungdommer på vei langs en øde landevei med kun et tilsynelatende forlatt hus i nærheten; det var halloween!

I bilen var de man kunne forvente. Nicholas kjørte og vinden gled over det glatte blonde plasthåret hans. Ved siden av ham satt like blonde Clara og tenkte, om man kan kalle det det, på om de to matchet godt nok i dag. Hun hadde som vanlig plukket ut begges antrekk, men hun ble litt usikker nå når hun så de blå og rosa tonene mot hverandre. I baksetet satt Kurt, Joey og siste gutt i gjengen; Melody. Kurt var kaptein på basketballaget og fikk være med i gjengen som representant for minoritetene. Joey forsøkte seg på å være den smarte i gjengen, men alle kunne se at brillene bare var tegnet på.

Akkurat da de var på det ødeste stedet på den øde landeveien sluttet batteriene å virke, og bilen stanset. Solen var i ferd med å gå ned, og de var kalde og redde alle sammen. Heldigvis så de et hus på en bakketopp ikke langt unna. Det så forlatt ut, men i det minste ville de ha et sted å sove for natten. Melody gikk først, med sine fornuftige sko og sterk lårmuskulatur. Alle gravstøttene rundt huset gjorde dem trygge på at dette var et hus der generasjoner på generasjoner hadde likt seg så godt at de aldri ville flytte derfra.

Døren ga fra seg et høylydt skrik da de åpnet døren. Melody fiklet frem noe låsolje og fikset hengslene. Hun testet ut døren mens de andre omsider fikk kommet seg inn i varmen, men av og til ga hengslene fremdeles fra seg et skrik. Joey latet som om han rettet på brillene sine og kom med konklusjonen de alle hadde tatt; det var ikke døren som skrek. Melody skrudde på lyset og alle så seg om for å se hvor skriket kom fra. Alle bortsett fra Clara naturligvis, som fant et speil åp et bord i gangen og ble stående der. Da oppdaget de brått et blodig spor på gulvet. Et spor som førte inn i stuen og bort til et avsagd hønsehode. Kurt kjente det romle i magen, men lot være å nevne det da de andre grøsset. De gikk sakte mot hønsehodet for å undersøke det nærmere. Da skrek høna til så alle rygget!

Der på gulvet lå ingen ringere enn Tuppen Verpe! Hadde ungdommene plukket opp en avis nå og da ville de kanskje ha dratt kjensel på henne og visst at dette var Påskeharens stedfortreder etter hans tragiske bortgang, og de ville kanskje også visst at den politibilen på utsiden ikke var så betryggende som de hadde tenkt, men at det snarere tvert imot betydde at Påskeharens morderske og Tuppen Verpes kidnapper var like i nærheten! Tuppen hostet opp litt blod og forsøkte å forklare situasjonen for dem.
– Sindy er her et sted, begynte hun. – og hun har kuttet av meg hodet! Hun kommer til å komme etter dere også!
– Hvorfor oss, spurte Nicholas, fremmed for tanken på at noen ikke likte ham.
– Fordi dere nå vet at hun har drept meg, sukket høna bedrøvelig
– Så dersom du ikke hadde fortalt oss det nå, hadde vi vært trygge, utbrøt Kurt!
Tuppen Verpe gulpet litt blod på skoen til Clara, som straks løp bort til speilet igjen, før hun nølende sa at det hadde hun ikke tenkt på.

Ungdommene begynte å bevege seg mot utgangsdøra. De ville ikke være her et sekund lenger med et tanketomt hode og en psykotisk massemorder. Tuppen ba dem vente, men de hørte ikke etter. De stanset ikke før de hørte sin venninne Clara som stod ved speilet ute i gangen.
– Jeg visste jeg ikke burde hatt rosa klær i dag, sukket hun oppgitt. – Rødt og rosa er bare så 2012!
Vennene hennes så på henne og forstod hva hun mente, det var ikke et pent syn. Ikke så mye fordi rødt og rosa ikke er så fint sammen, men fordi venninnen deres var dekket av blod fra halsen og ned. Idet Clara lener hodet fremover for å ta en ekstra titt på motekrisen vipper hele hodet av og blir liggende på gulvet, og vennegjengen har en hylekonkurranse. Tuppen som begynner å bli vant til å være halshugd er dommer og kårer Nicholas til vinneren. Ute fra stuen roper høna til dem at dersom de skal ha en sjanse til å komme seg i live fra huset må de hjelpe henne med å finne kroppen hennes som løper rundt på egenhånd. Da kan hun vise dem hvor nøklene til politibilen er. Kunne hun ikke bare fortelle dem det nå? Klart hun kunne, men så dum er ikke engang Tuppen Verpe!

Melody hjalp guttene med å bli kvitt det verste av blodsølet fra klærne deres før de ble enige om å gå i hver sin retning for å finne resten av høna. Det er dette de gjør i alle skrekkfilmene Nicholas har sett, så det virker som en god ide. Joey og Kurt lurer på om det er greit at de går sammen opp trappen, og det er det dersom de lover Nicholas at de ikke holder sammen i andre etasje. Litt usikre på hvorfor Nicholas fikk lederrollen gikk de to kameratene opp den knirkende trappen. Nicholas fortsatte med å påta seg ansvaret med å undersøke kjøkkenet, mens Melody slapp billigere unna og fikk undersøke kjelleren. I kjelleren er det jo ikke hverken brødkniver, ostehøvler eller utgått melk forklarte Nicholas idet han lukket kjellerdøra bak Melody. Slik logikk og en låst dør var det vanskelig å motsi, så Melody begynte å se seg om etter en lysbryter.

Kurt, som fremdeles var overrasket over at han ikke var den første til å stryke med i denne historien, hadde kommet seg inn på et soverom. Her lå det masse gamle leker som fikk Kurt til å lure på om hele huset kun var en kulisse for å skremme dem. Hva kunne egentlig være hensikten her? Hvorfor hadde denne Sindy hugget hodet av ei gammal høne og så Clara? Lå det noe mer under her? Kanskje var det bare denne høna som egentlig var ond og at noen hadde drept henne i selvforsvar? Og morderen ville uansett ikke være den første som hadde vurdert å knerte Clara. Bak ham hørte han plutselig et par hønsehøtter løpe målløst forbi. Han følte seg et skritt nærmere fasiten på mysteriet og var klar for å finne ut mer. Desverre for Kurt rakk han ikke å tenke ferdig denne tanken før han stod ansikt til ansikt med en blond diva i en hvit kjole. En hvit kjole som ble rødere og rødere foran øynene hans. Rødere og rødere for jo mer blod han mistet. For hvert hugg med saksen fra hobbybordet. Hans siste tanker var en forvirret blanding mellom å irritere seg over å ikke komme lenger i mysteriet og å være fornøyd med å ikke være den første som døde.

I et forsøk på å narre de andre nok en gang ropte Joey ganske høyt at han hadde mistet brillene sine og at han ikke kunne se noe. Hadde han ikke vært den eneste gjenlevende i venneflokken i andre etasje kan det kanskje hende at noen hadde gått på den, men det får man aldri vite. Nedenunder, på kjøkkenet hadde Nicholas derimot hørt noe annet. Han hadde hørt hønseføtter løpe over gulvet i etasjen over, og han lette nå etter en kjøttkniv eller en brødkniv eller ostehøvel eller hva som helst til å beskytte seg med før han gikk videre inn i huset for å finne høna. I den anledning tok han naturligvis også av seg skjorta. Desverre kunne han ikke finne noe som helst skarpt. Det var nesten som om noen hadde fjernet dem med vilje, uten at Nicholas kunne komme på noen god grunn til hvorfor noen ville det. Av og til er det sånn at man ikke får svaret på det man tenker på før man legger seg for å sove på kvelden. Andre ganger får man ikke svar på spørsmålet sitt før man står med et helt knivsett, pluss vinopptrekker og salatbestikk i ryggen og gulper opp blod utblandet med utgått melk. Dessverre for Nicholas var det ikke det første eksempelet som ble gjeldende for ham denne dagen.

I kjelleren hadde Melody akkurat løftet unna noen digre bjelker og oppdaget en mystisk dør med et underlig lysskjær fra nøkkelhullet. Med kun et kraftig spark var døren åpen, og Melody tenkte som så at det nesten virket som om de som hadde skjult noe her inne ville at hun skulle finne det. Hun oppdaget glass på glass med kroppsdeler, og lange bord med blodig verktøy. På et av bordene stod det et førstehjelpsskrin. Hva var det som foregikk her? Da så hun tegninger på veggene av en hønes anatomi og fotografier av en bygning hun ikke hadde sett siden hun var liten. Påskegodset!

Et digert brak bak henne skremte henne nesten. Hun snudde seg og fikk se Joey komme løpende mens han tviholdt på brillene og illusjonen. Han forsøkte å løfte unna en bjelke, men endte opp med en over den ene foten sin. Melody løp mot ham for å hjelpe ham da hun hørte hva han løp fra. Det var skritt i toppen av trappen. Og så kom det. Først kom det en hodeløs hønsekropp løpende nedover trinnene før en dame i en lang hvit kjole dekket av blod kom skridende ned mot dem, med hodet til Tupen Verpe i hendene.

Sindy la fra seg hodet til Tuppen på et av bordene og grep det største våpenet hun kunne finne. En ljå!
– Jeg antar at dere har forstått alt nå? Spurte Sindy med et ondt smil
– Ja, svarte Melody.
– Ja, løy Joey.
– Så da trenger jeg vel ikke forklare dere at jeg planlegger å operer Tuppen Verpes ansikt rundt mitt eget, slik at alle vil tro at jeg er henne? Sindy hevet ljåen og lo slik man gjør rett etter en slik grusom bekjennelse. – Det var dumt at dere dukket opp akkurat da dere gjorde, så jeg måtte ta en liten pause og drepe dere. – Men snart er alt dette over, og da er påsken min!
Tuppen skrek, Joey hylte og Melody beit tenna sammen idet Sindy svingte med ljåen!

Hvordan vil dette gå?
Vil Sindy omsider overta påsken en gang for alle?
Vil Tuppen Verpe ende opp som nuggets?

Det er opp til DEG! Stem på den slutten DU helst vil lese. Happy ending, eller la alt håp fare? Blod vil spilles uansett, stol på meg, og dette vil ikke være et mareritt noen våkner opp fra, men det er ikke for sent med en lykkelig slutt… på en måte… eller er det det?

Stem stem stem stem stem!

Når du har stemt må du legge igjen en kommentar på hvem du er og hva du stemte. Da er du med i trekningen om en halloweenpakke! Kommentaren blir ikke synlig.