Måned: november 2015

I dag hadde jeg store planer etter jobb. Jeg skulle rydde, støvsuge og se siste episode av Downton før jeg skulle til Lars. Men så sovnet jeg og sov i så mange timer at det var helt mørkt ute da jeg våknet. Så hvordan skulle jeg få noe ut av dagen da? Men det viste seg bare å   ha vært en halvtimes søvn. 

Det blir fort mørkt.

  

  

…upon a blog…

Hadde ikke mer enn nevnt at jeg ønsket meg snø, før det begynner å dale ned. For en nydelig morgen. Alt er lysere, klarere, friskere luft og…og…og alle lyder pakkes inn i vatt. 

Sten er sur da, naturligvis, men da er det lettere for meg å være blid. Han er jo alltid blid ellers, og det hadde vært litt slitsomt om vi var like glade hele tiden begge to. Man trenger litt balanse. Yin og yang. 

  

Tror aldri jeg vil venne meg til hvor deilig det føles på kvelden, etter en dag med migrene. Ahhhhhh… 

Bare synd at det snart er på tide å sove igjen, selvom jeg akkurat har stått opp. For det er på tide å sove snart, er det ikke? Det har vært mørkt i så mange timer allerede. Jeg blir forvirret jeg da, stakkars kreket. Det skal bli godt med snø snart, så det blir litt lysere. 

Det har altså ikke vært en for konstruktiv dag i dag, men på et tidspunkt ble jeg såpass irritert på Doktoren, at jeg måtte fikse øynene hans.   
 
…så kunne jeg slappe av igjen.

Det ble sent i går før vi kom oss inn døren, men det var deilig å komme tilbake til Norge. jeg syntes det var altfor varmt i London. Jeg hadde jo håpet på litt småsnø og slik, men holdt på å smelte i vinterjakken min. Så da jeg sklei bortover rullebanen i en kald vind, følte jeg virkelig at jeg kom hjem igjen. Det skal være kaldt når det går mot jul.

Men det ble sent og jeg merker det skikkelig i dag. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sovnet i bilen på vei hjem. Kofferter er tømt, Dr Who-figurene er vasket, og det tror jeg nesten blir det jeg får gjort i dag.

Etter fire dager med sukkercolabrus og friterte whatevers er det på tide å stramme inn beltet skikkelig og spise normal mat en stund fremover. Men når vi drar tilbake igjen i mai, da blir det definitivt mer av denne babyen; verdens diggeste mat.

Auberginer med salt og pepper heter retten, men det er egentlig en liten bit av himmelen, dyppet i frityr. Seriøst,  det finnes ikke noe som smaker bedre enn dette.

 Trenger litt bilder for å oppsummere den siste dagen vår i London for i år.

  
Jeg syntes denne skiltingen var noget i overkant, og ville serie ta bildet av den. Det ble ikke mindre artig da en italiener stappet inn et rundstykke der allikevel. Jeg burde vel sikkert ha sagt til ham at han skulle ta det ut igjen, men jeg var då forbanna nysgjerrig på hva som ville skje. Det begynner naturligvis å ryke og betjeningen kommer løpende, stanser maskina og må til med verktøy for å fjerne det sorte rundstykket. Italieneren står ved siden av og ordner seg te, før han snur seg og spør dem om rundstykket er ferdig. Tror jeg hadde tvangsfôret ham det rundstykket om jeg var dem.

Vi var på Harrods i dag. Jeg gledet meg veldig til årets vindusdisplay. Jeg ble ikke skuffet. Sirkusmus, Barbie, Sylvanian og masse miniatyrer lekte seg i en egen utstilling nederst i vinduet. Fantastisk koselig og veldig inspirerende. Jeg har jo alt dette hjemme.

    
    
Legomodellen av Harrods inne i lekeavdelingen var ikke mindre imponerende. Visste dere forresten at Rymlingarne er tilbake? Husker dere dem?

 

5, 4, 3, 2, 1

Og der åpnet dørene inn til Hamley’s. Vi hadde tilfeldigvis gått forbi den da vi oppdaget en diger flokk med mennesker som ventet på at det skulle åpne. Folk er gærne! Et kvarter før åpningstid! Så vi stilte oss i køen vi også. Jeg mener, det måtte da være en grunn til at folk stod der og ventet. Og etter en stund dukket det opp alver og en diger teddybjørn i døren. De showet litt for folket før de begynte nedtellingen.

Det var ikke den store shoppedagen i dag heller. Vi skulle se en forestilling i dag, det var serie vi hadde endt opp nede i Regent Street. Vi slo i hjel litt tid før vi skulle gå og se The play that goes wrong. Det er en komedie med et stykke i et stykke, der alt går galt. Alt fra overspilling til lyd- og lysfeil til at hele scenen til slutt raser sammen og nesten tar livet av de stakkars skuespillerne. #NotReally. For en av styrkene med forestillingen er timingen. Svakheten til stykket er mangelen på gjenkjennelige øyeblikk. Jeg har jo selv satt opp både stykker og revyer og scenen der manuset looper seg for skuespillerne var et høydepunkt, fordi jeg har vært der selv. Grusomt. Jeg koste meg under forestillingen, men lo meg ikke i hjel. Sten klappet som en sel i to timer.

  
Etter forestillingen gikk vi tilbake til Regent Steet. Vi hadde lyst til å se tenningen av lysene i julegata. Det var skikkelig show med et lite symfoniorkester, sangerinner i glitrende kjoler og halve ensemblet til Charlie og sjokoladefabrikken. Dessverre ble selve tenningen litt ødelagt av at det kom en flokk norske høns som ikke helt forstod hva som foregikk. Av 20 000 mennesker var det bare de fire som ikke klarte å holde munn. «Faen, hadde dette vært i Norge lissom så hadde det vært helt tabu lissom». Tror ikke de forstod betydningen av ordet tabu heller. Heldigvis hadde julestemningen blitt ødelagt av sangerinnen som insisterte på å følge opp Chestnuts roasting on an open fire, med Diamonds are forever. Men stemningen var der igjen da hele Regent Steet talte ned til å få se det fantastiske lys-showet over hodene våre.

10, 9, 8, 7, 6….

I dag var Stens dag så det stod i hobbybakerens tegn. Vi skulle på matmessen BBC Good Food Show. Der skulle han se etter trender i bakeland og skrive artikkel for matbladet Maison. Jeg skulle ta bilder. Det var en lang dag, men vi hadde heldigvis adgang til et rom borte fra folk, med stoler. Dessuten var det smaksprøver på alt mulig. Vet du hvor mye som kan bli tilsatt smak av Kaffe og Baileys eller? Alt!

  

Jo mer jeg tok bilder av, jo mer fikk jeg følelse av at denne baketrenden vi er inne i nå nærmest består av bakegale damer som helst ikke vil bake. De skulle kanskje ønske at de var flinke til å bake, eller i det minste få skryt for de rosa kakene sine. Kanskje de skulle ønske at de faktisk likte å bake, men jeg tror ikke de gjør det. De vil helst ikke bake, men de vil ha bakt. For over alt finner man ferdigprodukter som til slutt legger til rette for at alt du trenger å gjøre er å sette sammen kaka. Og selv der det ser ut til å være en interesse for å gjøre det hele fra bunnen av, handler det i det store å heltemot hvordan det ser ut til slutt. Artige cupcakes og absurde kaker. Dekorert utelukkende med sukker, formet og fargelagt som alt fra sommerfugler og prinsesser til biler og  neglklippere. Skeptisk. 

Bodene var stort sett fylt med hva jeg vil kalle bakenips. 

  

Så var det på tide med matshow med BBCs egen silverfox-foodie, Paul Hollywood, og idet han kom ut på scenen og alle setene i salen ble fuktige skjønte jeg nøyaktig hvor lite dette handlet om bakst. Han bakte og showet og glitret i øynene og knapt noen så på det han hadde i bollen. Det ble bekreftet da mikrofonen gikk rundt i salen og alle kunne stille brød-guruen spørsmål. Ikke et spørsmål handlet om bakst. Han showet i vei og underholdt selv meg, men da vi til slutt var vitne til en sal som applauderte vilt over Hollywoods nybakte rullekake, måtte selv Sten innrømme at det hele var litt absurd.

Brød og sirkus.

Mest sirkus.

Hashtag sarkastisk tittel. 

Etter en natt i en hard seng med et ekstremt opplysende blått lys fra fjernsynet, avbrutt av krampe i leggen. Var vi klare til en dag i shoppingens navn. Beinet mitt var noe redusert etter krampeanfallet, men tapper dro jeg Sten med meg på eventyr etter eventyr.

Vi startet i nabogaten og rundt i Bayswater hvor vi er ganske kjente nå. Sjokoldaebutikken vår og kjøkkenbutikken til Sten var en god begynnelse. Så dro vi til Camden, der favorittbutikken min ligger. Det er en bitteliten bod inne i de gamle stallene, der en mann ved navn David (litt som meg) har en diger samling gamle leker (litt som meg) som han selger (likhet slutt). Der får jeg lov av Sten til å gå bananas når vi er der. Denne gangen ble det blant annet en haug Dr Who figurer, noe He-Man og litt gammel Batman. Han liker godt når jeg kommer, selvom han ikke husker meg fra gang til gang. Han sier at han blir så glad når noen er så genuint begeistret for lekene. Og jeg tror ikke set er salgstriks heller, for han er ikke like hyggelig mot de andre som kommer innom. Noen fikk beskjed om å komme tilbake, for han var opptatt. Så fortsatte vi praten. 

   

David kjøpte David av David.

Så dro vi til Oxford Street, for der finner vi Hamleys og Disney Store, pluss HMV. Sten overlevde hele oppholdet på Hamleys og vi fant flere gaver  til både små og…meg. På Disney kjøpte vi med en Mikke Mus til Irene på jobb, for jeg visste at barnebarnet hennes er gæærn etter Mikke og de har ikke funnet noen bamse av ham hjemme. 

Vi kjøpte ikke den lille. 

Vi var innom flere andre butikker også og fylte opp posene med julepynt og smågaver. Det eneste som manglet var egentlig snø.

Og så plutselig begynte det å snø. Det var et julemirakel, tenkte jeg, for det sier de på film. Og det måtte da nesten være et mirakel også, for i natt var det så varmt at vi sov oppå dyna, med vinduet på vid gap. Og nå snødde det?

Men det gjorde ikke det. Det var juksesnø som et kjøpesenter sendte ut fra taket. Men det var koselig!

En time her og en time der, et tog eller to, et fly og flere hundre meter rullefortau- og vips, er man i London.  

På flyet fikk ikke jeg og Sten plasser ved siden av hverandre, men det gikk bra. For foran meg satt en gjeng blonde nordlendinger og snakket høyt på nordlendingvis fra vi lettet til vi landet. Og bak meg satt en tysker i rødt og gult, som så ut som noe oppgulp fra en dårlig Tore Ryen-serie, og sang av hjertens lyst.

Nå sitter jeg på et gulv og venter på Heathrow Express som skal ta oss til Paddington, mens jeg forsøker å avgjøre om rutene foran meg er ekte eller en påmalt illusjon.

Mind the gap.