Sebolas

Det viste seg nemlig det at dersom man står sammen med andre som også har en ganske dyp stemme, så er det ikke så ille å synge som man kanskje skulle tro. Så i dag har det slett ikke vært så dumt. Slett ikke.

Men da de introduserte bevegelser sa vi nei. Nei takk.

På vei hjem etter en lang dag på jobb,  fant vi ekstremsalg på Ski Storsenter. En blanding av trøtthet og at jeg i lang tid har hatt behov for nye klær, mange nye klær, endte med at jeg kjøpte nye klær. Mange nye klær. Jeg hater å kjøpe nye klær, spesielt delen med å prøve dem, men jeg elsker salg. Jeg setter nemlig pris på å ha fine klær, men anskaffelsen er en trang fødsel. Mye på grunn av lommeboken. Så når man kan kjøpe ekstremt billige klær på Moods of Norway, Bertoni og Superdry, for ikke å snakke om latterlig billig på Dressmann, da får man kaste seg rundt og bytte ut garderoben.

Så får jeg heller sulte en måned eller to. Da passer vel uansett klærne bedre også.

I was walking in Memphis. I was with my feet and a feet on a feet… What?
Er det mulig å høre teksten på den sangen? Er det noen som kan den? Er det en tekst å den. Jeg mener hele veien gjennom, ikke bare på de enkelte partiene med regn og det gospelkoret.
Lars og jeg synger mye i bilen for tiden. Det er ikke alltid rett tekst eller melodi, men jeg har lært at det viktigste i verden er å synge, enten man liker det eller ei. Så vi synger.

Og nå sitter jeg og skroter ned forlag til musikk til morgendagens engelsktimer. Overraskende få fengende sanger som tar for seg is, am og are, altså. Men en av dem har satt seg fast på hjernen nå, så jeg tar det som et tegn.

Se, Lars, det er ikke feil, det er freestyle!

Det regnet så mye i går at jeg tenkte det måtte være ferdig. Er det ikke slik det funker? Jeg ble i alle fall veldig overrasket da jeg stod der med bare en tynn genser og skulle ha bussvakt i en halvtime. Heldigvis hadde Lars en jakke og slik jeg ser det er alt hans mitt, om ikke vice versa. Dessverre kan jeg ikke låne et nytt hode på tunge regnværsdager, for jeg blir helt ubrukelig.

På den positive siden begynner jeg å utvikle en egen strek på Draw Something-appen. Det er både litt trist og fint på en gang at jeg blir mer fornøyd med det jeg greier å tegne med en pølsete pekefinger på en liten skjerm, enn hva jeg gjør med ordentlig utstyr.

Jeg har knapt ord for hvor meget jeg gleder meg til NSB får i gang togene til Spydeberg igjen.

Nuff said.

Er det noen man kan klage til? Noen må gå! Helgen kan ikke være over allerede, det er matematisk umulig.
Og hva har jeg fått utrettet? Nesten ikke noe. Jeg har knapt sett filmer eller serier engang. Jeg har bare sett fem episoder Once Upon a Time, tre episoder Dr Who, filmen Hot Wet American summer og alle seks episodene av serien med samme navn, jeg har sett en dokumentar om menn som drar til Ukraina og finner seg kone, en om menn som ønsker å vinne Miss Gay America, en tulledokumentar om deltakere til et hundeshow, American Screm; om amerikanske halloween-entusiaster og en forferdelig dårlig dansefilm som heter 1 Chance 2 Dance. Og den filmen fra i går da, om båten og bananen. Og en episode Bobs Burgers.

Også har vi hatt besøk i dag, med grilling, spill og gode greier.

Og jeg har laget seks dorullnisser.

Neste helg får jeg finne på noe. Famous last words.

Beklager at det kanskje ble litt kjedelig blogg i dag. jeg får avslutte med en oppskrift jeg fant på nettet.

For en drømmelørdag. Jeg har fått hjemmelaget pizza på god gammeldags vis, noe som er nesten like bra som frossenpizza, dersom nostalgi er det vi er ute etter. Etterfulgt av potetgull med Holiday dip. Jeg trodde aldri jeg skulle finne noe som smakte bedre enn potetgull med Holiday dip. Så dukket Spicy Holiday opp. Mamma mia!

Dessuten fikk jeg drikke Cola Zero til. Cola Zero er egentlig best nås man er sammen med Lars, for han blir lit høy av akkurat den brusen, men han ville være med sin egen familie i dag. Heldigvis har vi et godt alternativ, nemlig Cuba Gooding Jr. Han er riktignok ikke like morsom, men han er brunere så det veier litt opp. Dessuten har han ikke peil på å velge ut gode filmer å spille i, og i kveld hadde jeg lyst til å se en skikkelig dårlig film. Hello, Cuba!

Boat Trip handler om to ekstremt heterofile fyrer som havner på et gay cruise på hysterisk vis. Så skjer det masse hysterisk artige ting som aldri ville skjedd i virkeligheten og som aldri burde skje på film. Filmen er laget av folk som aldri har møtt homofile, svensker, bananer eller damer før. Muligens har de heller aldri hatt en normal samtale før. Litt usikker på om de har gått filmskole.

Men Holidaydipen var nydelig.

Denne plakaten forteller deg alt du trenger å vite om filmen 
(bortsett fra at hun damen hadde ikke noe med bananen å gjøre).

Er ikke bare tittelen på en overraskende fin film, men også en passende tittel på dagens dag i dag.

Først bikket vi 1000 likes på dorullnissenes side på facebook, noe jeg egentlig ikke trodde ville skje før nå på slutten. Så bestemte jeg meg for hva den neste dorullnissen skulle bli.

Så sang jeg og lars på We are family i bilen. Jeg så for meg at de som sang den var barnevognmafia, med fem vogner i bredden. Teksten ble mye morsommere da. Prøv det.

Så fulgte en deilig dag på jobb. Oppstart i engelsk gikk bra, første møte mellom ATV og assisterende rektor gikk som en lek, lokale læreplaner funket. Alt var bare ålreit, selvom det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som var bra.

Så var det hjem til pizza av Norges beste pizzabaker, og spillkveld med gode venner og kollegaer. Litt for mye godteri, men pyttsann.

Og nå helt på slutten ble jeg forelsket på nytt. Om det er feil å falle for ei lita gås i for store klær og matchende solhatt, så vil jeg ikke ha rett!

Og etter alt dette er det vanskelig å huske at jeg våknet altfor tidlig i dag og ble holdt våken i en time av et stankelbein som var idiot på soverommet, eller den dusjen jeg tok på morgenen i dag, sammen med et annet vrak av et stankelbein.

Kjenner jeg blir mer og mer klar for skikkelig høst nå. Det er så deilig å gå hjemmefra på morgenen og kjenne at luften er blitt litt friskere. Blir fint når det begynner å vare litt. Det er fint at det fremdeles er lyst ute altså, men nå ser jeg frem imot å pakke sammen hagemøblene og rake løv. Jeg blir fort nok lei av det løvet, jeg vet det, men jeg er ikke lei nå, og akkurat nå fremstår løvraking like romantisk som luking gjorde tidlig i våres. Kjekt med selektiv hukommelse for å komme seg gjennom årstidene. Snart skal jeg innbille meg at jeg skal ake og drikke kakao i hele vinter også, men det blir vel med det som med årets første bad. Det er noen år siden sist, for å si det sånn.

Litt for sent kom jeg til å tenke på at tacolefser sikkert ikke skal brukes til taco, men til å få pølser til å smake taco. Så det gjorde vi i dag da. Men nå blir det vel ikke taco på en stund igjen. Ikke tacopølser heller.

Ta en potet. Ta fire, ta åtte, taco (for lefser er laget av potet)