Sebolas

 

 

 

Dagen snegler seg forbi. Lite blir gjort hjemme før Sten kommer hjem. Om ikke annet har jeg i alle fall fått startet skikkelig på en av to påskekrimmer som skal ut i år. Denne lages på bestilling og er Dolokk Holmes andre mysterium. eller 25. da, om man regner hver dag i julekalenderen som en. Men da må man trekke fra de mysteriene som Dr Fanny løste… hmmm… la oss bare kalle dette Dolokk Holmes andre mysterie. Mysterium, mysterie. Det er slike ord jeg ennå ikke har lært meg helt å bruke. Media, medium, medie,  fora, forum, eh… akvarium, akvarie?

Til jul diktet jeg opp en hel liten by med 24 innbyggere og deres mer eller mindre artige karaktertrekk. Nå blir det annerledes. Siden denne nye krimmen skal inneholde faktiske ekte personer er jeg nødt til å … til å dikte opp helt nye greier om disse folkene, for jeg aner ikke noe om noen av dem. Hysj hysj. Jeg er skikkelig dårlig på kjendiser. Vet ikke hvem noen er. Men det viktigste er vel at jeg ler av historien selv?

Nå er det opvarming til MGP på gang. Mye rart fra svenskene i år, ja… mye rart. Jeg er ikke noe særlig fan av det nye formatet til MGP, men det blir til at man ser det hvert år allikevel, og det er jo fortsatt artig. Jeg pleier ikke å komme inn før på slutten nå jeg, etter alle delfinalene og sånn Idol-fjas. Hvilke låter bør jeg sjekke ut i år? Har dere noen favoritter?

Her er forresten enda an av mine favorittpingviner… Er han ikke jovial?

 

 

 

Kjenner at jeg for tiden hater folk som ikke stopper ved overgansgfelt mer enn hva jeg gjorde tidligere. Jeg får lyst til å kaste meg foran dem og hamre på panseret og se dem i øya mens jeg brøler «Stopp, din ubrukelige unnskyldning for et menneske!» og så legge til, i et ikke mindre truende tone: «Jeg er udødelig!» Inspirert av forrige ukes uttalelse av en elev. Så ville jeg avsluttet på et overdramatisk og hypernarrativt vis med «Det eneste som stanser meg er en sykemelding. Sykemeldingene mine kommer hver fjortende dag! De er min kryptonitt!»

Sykemeldt igjen.

Ikke fordi jeg ble påkjørt av en bil i dag, alt den sjåføren fikk av meg var et stygt blikk han helt sikkert overså fordi han er ubrukelig og mangler empati fordi han ikke har en hjerne. Men fordi jeg i går satte meg i en sofa.

Is og sofa, det blir for mye for ribbeinet. Bilulykke? No biggie. Sofa? Tilbake til legen!

Ingen av legene hadde tid til meg i Ski i dag, så jeg måtte ta turen til Oslo. Der gjorde jeg som sjefen hadde sagt (Ikke Sten, men sånn ånkli sjef, på jobben… Hva? Trodde du uansett ikke at Sten var sjefen av oss? Ok.) og ba henne undersøke grundig, så det gjorde hun. Mer enn hva de andre legene hadde gjort tidligere. Så fikk jeg henvisning til røntgen og beskjed om å holde meg i ro i hvertfall frem til vi hadde resultatene klare. Sykemelding med andre ord. Årets tredje. men det er jo tross alt mars, hva hadde du forventet?

Det verste nå med denne sykemeldingen er forsåvidt ikke smertene. Så lenge jeg holder meg i ro gjør det ikke så vondt. Det er heller ikke det å gå hjemme. jeg trives i mitt eget selskap, jeg har bøker, tegneserier og spill, samt to påskekrimmer å gjøre ferdig, så jeg kjeder meg ikke. nei, det verste er det at jeg føler at jeg lyver.

Jeg vet det er flere som har det sånn, men jeg lurer på hvor vanlig det er? Uansett hvor syk jeg er, så føles det som om jeg skulker når jeg ringer og sier at jeg ikke kommer på jobben den dagen. Sånn har det alltid vært. Vanligvis er jeg syk 1-2 dager i løpet av skoleåret. Alltid det samme, feber og forkjølelse. Over i løpet av en halv dag, max to. Er jeg bare smådårlig kan jeg godt finne på å ta turen til jobb, men jeg har måttet lære meg å ikke si til noen på jobb at jeg egentlig lurte på å bli hjemme. De vil visst ikke omgås syke, uavhengig om det er smittsomt eller ikke. Noen kan visst bli smittet av alt.

Men jeg føler altså at jeg lyver. Det føles ikke som om de tror jeg lyver på jobb, for jeg blir naturligvis aldri møtt med mistro, da hadde jeg nok heller funnet meg et annet sted å jobbe. jeg blir aldri møtt med annet enn ønske om god bedring. Det føles som om jeg lyver for meg selv. Som om jeg ikke egentlig tror jeg er helt dårlig nok til å være hjemme. Selv om alt er grøtet i hodet og jeg våknet to ganger i løpet av natten i en dam av egen kaldsvette. Beklager det bildet der, men jeg hadde en tøff morgen. Alt kom i dag.

Jeg var en sånn som aldri skulket som liten. Én time på videregående. Én eneste time. På videregående. Er nesten litt trist å tenke på. Men jeg kunne aldri funnet på å skulke jobben. Da tror jeg at jeg hadde hatt så dårlig samvittighet at jeg hadde innrømt alt dagen etter, sagt opp jobben og flyttet til et kaldt sted og skammet meg. Et sted uten pingviner engang, de hadde jeg ikke fortjent. Men sånn føles det nesten, hver gang jeg ringer og sier jeg er syk.

Selv nå når jeg skriver dette føles det litt som om jeg prøver å dekke over en pågående løgn om at jeg av og til er syk.

Men du vet… her er et bilde av en pingvin. En av favorittene mine.