Måned: desember 2015

Det var unntakstilstander på Dorullby Grand Hotell. Etter nyheten stuepiken Corsette hadde kommet med i går, var det ingen som våget å spise eller drikke noe som kom fra det kjøkkenet. Hvem visste vel hva som kunne blitt forgiftet. Corsette hadde besvimt foran Dolokk Holmes, men nå hadde hun tilkalt ham på nytt for å komme med resten av historien sin.
– Mon Dieu, begynte hun.
– Det går bra, sa Dr. Fanny.- Vi har forstått at du er fransk. Corsette sendte henne et stygt blikk.
– Jeg skulle bare ta en petite blikk inn på le kjøkken, ikke sant, og så oppdaget jeg bare en lille skygge som forsvant ut den andre dør. Jeg skjønte ikke hva som skjedde, men så oppdaget jeg en boks på gulvet. Det var gift!
– Dun dun duuuuuuun, sa Dolokk Holmes dramatisk.
– Akkurat, sa Corsette. – Akkurat slik. Og ved siden av boksen stod le grand pakke med le kakao.
De to gikk bort til de to boksene
– Se på denne esken, sa Dr. Fanny. – Det er ikke gift.
– Ikke? Dolokk Holmes så undrende på henne.
– Ikke egentlig. Det er kosmetikk, det er bra mot kviser og uren hud. Og… Dr. Fanny gispet.
– Og hva?
– Rosacea! sa Dr. Fanny, og Dolokk forstod alt.
– Rød nese, sa han stille. – Rudolf!

Corsette lå forvirret på divanen sin, så Dolokk Holmes forklarte det hele for henne.
– Noen har matet Rudolf med tabletter så nesen hans ikke skal lyse rødt lenger. Døren inn til Corsettes rom gikk opp med et brak.
– Hva? brølte den digre isbjørnen som brått stod foran dem. – Hvem har gjort så vi ikke kommer oss hjem igjen?
– Det er det vi skal forsøke å finne ut, svare Dr. Fanny og Dolokk Holmes i kor. Isbjørnen var diger, så de var glade de var to.
– Hva heter du, og hva er din jobb hos Julenissen, spurte Dolokk Holmes da isbjørnen så ut til å ha roet seg litt.
– Jeg er mye. Altmuligmann, egentlig. Livvakt, blant annet.
– Var det derfor du lyttet ved døren?
– Det er jobben min å passe på at alt går bra. Og alt går ikke bra for tiden. Det er derfor jeg har holdt et øye med dere.
– Med oss, utbrøt Dolokk Holmes.
– Vi forsøker jo bare å hjelpe dere. Dr. Fanny ble litt irritert nå.
– En kan aldri vite sikkert, svarte isbjørnen.
– Vi hadde ikke møtt dere før dere kræsjet, ropte Dr. Fanny fortvilet. Isbjørnen blunket et par ganger og kom til seg selv igjen. Han smilte til dem.
– Riktig, det tenkte jeg ikke på. Takk for hjelpen så langt. Jeg heter Iskariot.
– Et uheldig navn, bemerket Dolokk Holmes.
– Begrenset med ordspillnavn som begynner på is, sa isbjørnen og blunket lurt til dem.

Hvem har tuklet med kakaoen?
Når du vet svaret på ukens mysterium skriver du svaret i kommentarfeltet nedenfor. Ditt svar blir ikke synlig for andre lesere før løsningen er publisert. Du kan svare når du vil, gjerne flere ganger men husk begrunnelse. Svarfristen er førstkommende lørdag. Løsning og vinner publiseres på søndag. Det er også lov til å komme med en hyggelig hilsen i kommentarfeltet. Du kan se bilde av ukens premie HER.

Denne ukens vinner er Anne fra annebloggen.
Det er spesielt hyggelig synes jeg, siden hun nå nesten er et fast innslag her på sebolas.com. Gratulerer! Premie kommer i posten.

Etter en god natts søvn hadde Dr. Fanny og Dolokk Holmes kommet seg ned til Dorullby Grand Hotell i dag også. Der samlet de i kjent stil alle de mistenkte i salongen. Det var klart for å avsløre hvem som hadde stjålet pastaen til makaronimakeren.
– Den skyldige er ingen ringere enn den som hadde Pici, Ziti, Fedelini, Barbina og Bigoli på listen sin.
– Men hvem er det, da? Alle lurte på det samme. Makaronienglene var en god og viktig inntektskilde for dem alle.
Dolokk Holmes skulle til å innrømme at han ikke visste. Han hadde glemt å skrive navn på listene. Så langt kom han ikke, for et søtt lite ansikt i mengden ble plutselig knallrødt og lyste av raseri.
– Jeg innrømmer det, det var meg. Alles øyne ble vendt mot Flisselin. Hun var langt fra den søte lille alven de kjente.
– Hvorfor er det alltid makaronimakeren som får all æren? Hvorfor kan ikke jeg også få designe en eksklusiv serie juleprodukter. Jeg kan faktisk sy! Det må da være bedre enn å lime sammen noen biter makaroni.
– Men hvorfor har du ikke sagt noe, spurte makaronimakeren. –Vi i designteamet har jo snakket om å utvide utsalget vårt. Kanskje med en serie strikkede julehjerter? Er det noe du kunne tenke deg å være med på?
– Ja, gjerne det, sa Flisselin sukkersøtt, og alles blikk vendte tilbake til Dolokk Holmes.
– Akurat. Da var det …som det var, konkluderte mesterdetektiven og skyndte seg av gårde før noen oppdaget at han ikke hadde peiling på hva som foregikk.

Ute i gangen ble han møtt av en bekymret stuepike.
– Unnskyld, mesterdetektiv? Jeg heter Corsette, og jeg har oppdaget noe forferdelig grusomt. Stakkars Corsette falt om på gulvet foran ham og hulket.
– Noen har forgiftet kakaoen!

 

Hvordan gamle Tante Toa hadde kunnet innbille seg at Dorullbys eget guttekor Porselensguttene kunne være en del av hennes samling juledekorasjoner var nesten ufattelig. På den annen side hadde både Dr. Fanny og Dolokk Holmes begynt å venne seg til alt den gamle damen fikk rasket med seg hjem fra de merkeligste plasser nå. Guttene i alderen 7-77 år fikk med seg hver sin pepperkake og en unnskyldning før de dro hjem igjen.

Det var selveste Christmas Eve som åpnet da Dolokk banket på døren til rom 19 på Dorullby Grand Hotell denne ettermiddagen. Inne på rommet hennes kunne hun stolt vise frem alt hun jobbet med. Det var hennes ansvar at alt gikk feilfritt på julaften. Alt fra sledeturen og rett leke til rett barn til riktig julesang til riktig tidspunkt og at all julemat og godteri var helt perfekt. Det krevde sin del av planlegging, så overalt så de skisser og tegninger, notater og bunker med bøker.
– Du liker lister?
– Jeg er helt avhengig. I begynnelsen var det slitsomt, men nå liker jeg det, fordi:
1. jeg får mer kontroll
2. jeg har alltid oversikten
3. jeg kan dele erfaringer med de andre
– Ja, jeg er ganske glad i lister selv, sa Dolokk, men Christmas Eve avbrøt ham.
– Jeg er ikke glad i lister, jeg:
1. er avhengig (som sagt)
2. elsker lister
3. kan ikke leve uten
– Greit, vi skjønner, avbrøt Dr. Fanny. – Kanskje du vil ta en titt på listene våre?

– Eller kanskje du er den listige tyven? sa Dolokk Holmes.
De ga Christmas Eve listene over det de hadde funnet hos de andre mistenkte, og hun så ikke på dem i mer enn fem sekunder før hun pekte på en av listene.
– Her har vi tyven. Her står det jo listet opp, oversiktlig og fint.
Dolokk og Dr. Fanny så på listen.

– Nyhekla dorulldukke! utbrøt Dolokk Holmes karakterisktisk. Tenk at de ikke hadde sett det før nå! Det var helt klart hvem som hadde tatt pastaen.

Hvem har knabbet makaronien?
Når du vet svaret på ukens mysterium skriver du svaret i kommentarfeltet nedenfor. Ditt svar blir ikke synlig for andre lesere før løsningen er publisert. Du kan svare når du vil, gjerne flere ganger men husk begrunnelse. Svarfristen er førstkommende lørdag. Løsning og vinner publiseres på søndag. Det er også lov til å komme med en hyggelig hilsen i kommentarfeltet. Du kan se bilde av ukens premie HER.

 

Det var en kjent sak at gamle Tante Toa ikke ville ha en mørk krok i sitt hus nå som det var jul, men da Dolokk og Dr. Fanny kom innom en tur i dag morges, hadde det gått litt over styr. Etter noen timer hadde de allikevel klart å samle sammen all belysningen som viste seg å ha dekket fasaden til Kjøpesenteret; Dorullbys høyeste bygning. Dolokk Holmes og Dr. Fanny dro så av gårde for å levere lasset med lys, men ikke før de lovet gamle Tante Toa å komme tilbake senere i dag for å undersøke den enorme julebjellen i spisestuen som minnet om den som Dorullbys gamle kirke pleide å ringe julen inn med.

Dolokk Holmes banket på døren markert med nummeret 18 på Dorullby Grand Hotell. I dag var det ingen liten alv som åpnet døren, men en helt vanlig stor liten dame. Hun hadde roser i kinnene og stjerner i øynene. De lange blonde krøllene danset rundt hodet hennes da hun presenterte seg.
– Jeg heter Christmas Carol, jeg har ventet på dere, sang hun. Så fikk de komme inn i leiligheten hennes. I bakgrunnen spilte det lavt musikk. Julemusikk de aldri hadde hørt før, men som allikevel vekket nostalgiske minner om barndommens jul. Når Carol snakket, var det som om hun sang til en melodi som kom fra ingen steder.
– Det er jeg som har ansvaret for julens sanger, sang Carol.
– Hvordan fungerer det? lurte Dolokk Holmes som nynnet med til melodien han ikke kunne.
– Som regel fungerer jeg litt som komponisters muse. Når de møter meg og hører mine melodier, får de en trang til å gå hjem og komponere. De husker ikke meg i ettertid, men de husker melodiene jeg gir dem. Det er jo en grunn til at all julemusikk gir deg en viss stemning.
– Det stemmer ikke alltid, sa Dr. Fanny skeptisk. Hun var ikke like bergtatt som Dolokk.
– Da er det ikke en ekte julesang, smilte Carol. – Da har ikke jeg vært involvert.
– Hva er de boksene der på bordet, spurte Dolokk. Han forsøkte å synge det i melodien de hørte, men det gikk liksom ikke like bra som når Carol gjorde det.
– Det er rytmeboksene mine. Jeg fyller dem med ulike ting. Mat og sånn, for å undersøke de ulike lydeffektene det gir. Hun holdt opp noen bokser og viste frem lappene under der det stod hva de inneholdt. Det var: Turbinella, Pyrule, Nautilus, Volute og Ranella. Dette ble notert i blokken til Dolokk, og så takket de for seg og dro av gårde for å hjelpe gamle Tante Toa igjen. Mens de gikk, forsøkte de iherdig å bli kvitt den nye sangen de begge hadde fått på hjernen. Til ingen nytte.

Mesterdetektiven Dolokk Holmes fylte den siste boksen med pepperkaker. Dr. Fannys gamle Tante Toa smilte til ham og rakte ham en klementin. Han forstod ikke helt hvordan den søte gamle damen hadde fått for seg at det var hun som eide hele den digre pepperkakebyen med nærmere femti hus og komplett kollektivsystem i form av buss, trikk og undergrunn. Han forstod heller ikke helt hvordan hun hadde fått den inn i huset og installert den, men han var glad for at hun innså at den egentlig tilhørte skolebiblioteket. Dr. Fanny bar den siste esken ut i bilen, og så dro de avgårde for å levere den tilbake med en beklagelse og et usikkert løfte om at det ikke ville skje igjen. Før de dro, lovet de at de skulle komme tilbake og se hva de kunne gjøre med julekrybben i naturtro størrelse de hadde funnet inne på hobbyrommet hennes. Det stakkars eselet måtte i alle fall være savnet.

Etter en liten omvei kunne Dolokk Holmes og Dr. Fanny snart ta turen til Dorullby Grand Hotell. Der banket de på døren til rom 17, der dagens mistenkte befant seg. Nok en gang ble døren åpnet av en liten alv.
– Pumpernikkel? Dr Fanny likte disse alvenavnene. Pumpernikkel nikket og ba dem inn. Hele det lille rommet var dekket av deilig bakst og slikkerier. Smultringer, pepperkaker, kringler, pudding, polkagriser og marsipan. Knekk, kransekaker og sjokoladefigurer. Dolokk hadde problemer med å konsentrere seg, så Dr. Fanny måtte ta seg av spørsmålene.
– Det er du som har ansvaret for alle godsakene på Nordpolen?
– Jeg har ansvaret for alle godsakene hele jula.
– Du har kanskje lurt på hvorfor alt julegodt alltid smaker så godt?
– Ikke egentlig, sa Dr. Fanny.
– Men du har kanskje lurt på hvorfor det virker som om alle blir flinkere bakere i jula?
– Nei, sa Dr. Fanny igjen, men nå så hun at hun kanskje burde reagert litt på det. – Jeg regnet med at det var alt sukkeret. Den lille alven ristet på hodet og smilte stolt.
– Det er meg. Alt sammen. Dr. Fanny var imponert. Det var ikke godt å si hva Dolokk tenkte om det hele, for ham hadde de ikke sett på en liten stund.
– Gi meg en ingrediens, og jeg forvandler det til deilige julegodter, fortsatte Pumpernikkel.
– Så da har du kanskje sett noe til all pastaen som forsvant fra makaronimakeren?
– Nei, her er alle ingrediensene jeg har svarte Pumpernikkel og viste frem en rekke glass. Dr. Fanny leste etikettene: Filbert, Kurrajong, Beech, Karuka og Hickory. Det gjorde henne ikke noe smartere, men hun noterte ned det som stod på glassene, og så gravde hun frem en klissete Dolokk Holmes fra en haug med tomme sjokoladepapir før hun takket for at de fikk komme. Så dro de to heltene våre opp mot huset til gamle Tante Toa.

Hvem har knabbet makaronien?
Når du vet svaret på ukens mysterium skriver du svaret i kommentarfeltet nedenfor. Ditt svar blir ikke synlig for andre lesere før løsningen er publisert. Du kan svare når du vil, gjerne flere ganger men husk begrunnelse. Svarfristen er førstkommende lørdag. Løsning og vinner publiseres på søndag. Det er også lov til å komme med en hyggelig hilsen i kommentarfeltet. Du kan se bilde av ukens premie HER.

Nok en gang kom Dolokk Holmes og Dr. Fanny ut av gamle Tante Toas hus. I dag hadde de hentet ut den store figuren av Julenissen som Kjøpmannen på Domus pleide å sette frem hver desember. Hun mente at den var hennes, men kunne ikke helt forklare hvorfor skjøteledningen den var koblet til, førte ut av huset over gaten og inn på Domus. Hun hadde omsider gått med på at den kanskje ikke var hennes, og nå skjøv mesterdetektiven og Dr. Fanny den pent tilbake. De lovet gamle Tante Toa at de kom tilbake senere for å finne ut hvordan girlanderne som pleide å pynte opp gågata, hadde havnet på badet hennes.

Snart banket de to på døren til rom 16 på Dorullby Grand Hotell.
– Flisselin? spurte Dr. Fanny den lille alven som åpnet døren. De kunne se henne bevege leppene, men de hørte ingen lyd.
– Hva sa du, spurte Dolokk Holmes.
– Hei, velkommen inn, hvisket den lille alven, men det så ut som om hun ropte. De gikk inn på det lille hotellrommet. Det var dekket av stoffrester, trådsneller, strikkepinner, garn, nåler og skisser.
– Det er du som er ansvarlig for alle kostymene, spurte Dolokk Holmes. Den lille søte alven så på ham med onde øyne.
– Klærne, mener jeg. Ikke kostymer, naturligvis. Ansiktet til den lille alven ble sukkersøtt på et blunk, som om ingenting hadde skjedd. Hun nikket.
– Grunnen til at vi er her, er fordi makaronimakeren mangler ingrediensene sine. Vi lurte på om du kanskje hadde dem, forklarte Dr. Fanny. Den lille alven så på dem med et mørkt og ondskapsfullt fjes. Hun likte tydeligvis ikke å bli mistenkt for tyveri.
– Vi snakker med alle de kreative i følget, la Dolokk Holmes til, og det sukkersøte fjeset dukket opp igjen. Hun pekte rundt på alt hun brukte i kreasjonen sine. På en hylle stod det en rekke med små søte bokser markert med: Pici, Ziti, Fedelini, Barbina og Bigoli.
Detektiven ristet uforstående på hodet, noterte det hele ned, så takket de for seg og tok turen opp mot huset til gamle Tante Toa igjen.

Dolokk og Dr. Fanny hadde startet dagen med et besøk til gamle Tante Toa, Dr. Fannys tante. Hun var ikke den hun en gang var, og i dag hadde de tatt turen fordi det store juletreet utenfor Hotellet på mystisk vis hadde endt opp hjemme hos henne. Hun sa hun var sikker på at hun hadde kjøpt det, men mesterdetektiven Dolokk Holmes kunne fortelle henne at vanlige juletreselgere ikke solgte åtte meter høye juletrær. Nå hadde de plukket løs familiebilder, bestikk og småmøbler fra grenene og skulle til å bære det ned til hotellet igjen. Dr. Fanny lovte at de skulle komme tilbake igjen senere og se nærmere på de to tusen klementinene som fylte kjøkkenet hennes.

Snart var treet på plass igjen, men Dolokk ble ukonsentrert av å se en plakat for en juleforestilling.
– Se på den plakaten. Jeg blir gal!
– Hva er galt med forestillingen om «Da pingvinene reddet julen»? utbrøt Dr. Fanny. – Ikke fortell meg at det er dette tullet ditt om at pingviner ikke bor på Nordpolen igjen, for jeg vet at dette er basert på favorittboken din da du var liten!
– Har jeg fortalt det? Dolokk klarte ikke å huske at han hadde nevnt dette.
– Javisst, svarte Dr. Fanny. – Og du sa den nesten var umulig å få tak i igjen, og det hadde du jammen rett i!
– Barndomsminner er nå en ting, brummet Dolokk. -Men at de fremdeles lager slikt forstår jeg ikke. Dr. Fanny så oppgitt på ham.

Nå kunne de starte å avhøre mistenkte. Den første de ville snakke med, bodde på rom 15 på Dorullby Grand Hotell.
– Snømannen Kalle, formoder jeg. Dolokk Holmes tok snømannen i hånden og blunket til ham.
– Hva avslørte meg, sa Kalle og ga dem et blikk som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen deres. De ble invitert inn på det iskalde rommet. Små og store is- og snøskulpturer stod over alt.
– Jeg forstår det slik at du er kunstnerisk ansvarlig for Julenissen?
– Det stemmer. Jeg er jo et kunstverk selv, så det er naturlig for meg.
– Det ligger i blodet? spurte Dr. Fanny.
– Jeg har ikke blod, svarte Kalle. – Jeg har snø. Dr. Fanny syntes han ga dem en i overkant kald skulder.
– Vi lurte på om du kanskje kunne ha tatt pastaen til makaroniengel-alven.
– Nei, jeg foretrekker å lage av is og snø. Det lille ekstra jeg dekorerer med, står i boksene på hylla der.
De gikk bort til hylla og så på boksene. De var markert med: Wando, Maestro, Lincoln, Snowbird, Avalanche. Dolokk og Dr. Fanny så på hverandre og trakk på skuldrene. Så noterte de ned det som stod. Mesterdetektiven og assistenten takket for seg før de sa farvel.
– Farvel, svarte Kalle furtent. Dr. Fanny lurte på om det kunne ha vært noe sur nedbør i den snøen han ble laget av.

Hvem har knabbet makaronien?
Når du vet svaret på ukens mysterium skriver du svaret i kommentarfeltet nedenfor. Ditt svar blir ikke synlig for andre lesere før løsningen er publisert. Du kan svare når du vil, gjerne flere ganger men husk begrunnelse. Svarfristen er førstkommende lørdag. Løsning og vinner publiseres på søndag. Det er også lov til å komme med en hyggelig hilsen i kommentarfeltet. Du kan se bilde av ukens premie HER.

Det var snart på tide med Grevinnens årlige juleball. Derfor var hun nå på Dolokk Holmes’ kontor for å overrekke invitasjonene til ham og Dr. Fanny.
– God morgen, grevinne, sa Dolokk høflig da hun kom inn fra snøen.
– Snille, si Marie Ann-Toilette, sa grevinnen. Dolokk gjentok navnet hennes og latet som om det ikke var en munnfull.
– Jeg er snart ferdig med å dele ut invitasjonene, jeg vet jeg er sent ute i år.
– Nå må jeg videre. Jeg skal rekke noe før Oberst Dobørsten kommer senere i dag. Vi samler jo på Makaroniengler™, som du vet.
– Kan du ikke bare lage en selv?
– Tøys, jeg mener de eksklusive samlerobjektene. Årets er så nydelig at du vil ikke tro det. Men jeg må få tak i en til oss begge før han kommer i kveld. Det var på hengende håret at jeg fikk skaffet en til ham i fjor, som dere husker.
Dolokk og Dr. Fanny husket. Det var kanskje ikke fjorårets mest spennende etterforskning, men de fikk ikke betalt heller. Når de tenkte seg om, var det kanskje ikke mye til sak.
– Makaroniengler™ har vært utsolgt siden oktober, men jeg har funnet ut at alvene som lager dem, er her i byen. Kanskje jeg kan få dem til å lage to ekstra.
– Jeg visste ikke at det var Julenissens alver som laget dem?
– Din kunnskap om Makaroniengler™ er ganske begrenset, sa Marie Ann-Toilette. – De er en viktig inntektskilde for hele Nordpolen. Dolokk Holmes følte seg overraskende skuffet over seg selv. Han likte å ha oversikt over det meste. Derfor sa han snart noe som overrasket ham selv nok en gang.
– Jeg blir med deg til makaroni-alven.

De møtte alven nede på hotellet der hun kunne komme med blandede nyheter. Hun så på dem gjennom lupen sin.
– Jeg kan absolutt lage to ekstra Makaroniengler™ til Grevinnen. Jeg vet nok at det er De som betaler for oppholdet vårt her. Det ville vært det minste vi kan gjøre for Dem.
– Jeg føler at det er et «men» her, sa Dolokk Holmes, og Grevinnens smil forsvant fra ansiktet hennes.
– Men makaronien vi bruker er borte!
– Naturligvis, sa Dr. Fanny skuffet. Mesterdetektiven så seg om i rommet.
– Det er da masse du kan bruke her?
– Jeg har vært heldig å få låne en arbeidbenk med skrustikke og et lager med pasta fra kjøkkenet, men jeg mangler boksene med de delene jeg brukte til årets ekslusive Makaroniengel™. Hun så trist på dem. Hverken Dr. Fanny eller Dolokk våget å foreslå at de brukte vanlig pasta fra butikken. Såpass hadde de forstått. Dolokk Holmes var usikker om han var mest skuffet over at makaronien var borte, eller over at hans neste oppdrag ville være å finne makaroni. Eller fordi det antakelig ville ta dem nøyaktig en hel uke å løse mysteriet.
– Har vi noen mistenkte, spurte Dr. Fanny Dolokk da de gikk ut av hotellet litt senere.
– Alle bortsett fra reinsdyrene, svarte Dolokk kjapt.
– Hvorfor ikke reinsdyrene, lurte Dr. Fanny.
– For dem ble vi ferdige med i forrige mysterium, sist uke.

Hvem har knabbet makaronien?
Når du vet svaret på ukens mysterium skriver du svaret i kommentarfeltet nedenfor. Ditt svar blir ikke synlig for andre lesere før løsningen er publisert. Du kan svare når du vil, gjerne flere ganger men husk begrunnelse. Svarfristen er førstkommende lørdag. Løsning og vinner publiseres på søndag. Det er også lov til å komme med en hyggelig hilsen i kommentarfeltet. Du kan se bilde av ukens premie HER.

Hele uken hadde gått med til å snakke med reinsdyr. Dolokk Holmes innrømte at det ikke var hverdagskost, men nå håpet han snart at han kunne komme til bunns i saken om de forsvunne lederbjellene. Noen av Julenissens reinsdyr hadde knabbet dem, som Dolokk ville sagt det, for å kunne finne dem frem på et beleilig tidspunkt og kunne bli den nye alfaen i flokken.
Nå var det bare to reinsdyr igjen i flokken som han ikke hadde snakket med. Vixen og Dasher. Siden Vixen allerede løp forrest sammen med Donner, ville det ikke være mye vits for henne å ta lederbjellene hun allerede brukte, så mesterdetektiven bestemte seg for å vie dagens samtale til Dasher.
Sammen med sin assistent Dr. Fanny ankom han Dorullby Grand Hotell tidlig en lørdags morgen.
– Så gjør vi så, sa Dolokk, at vi tar turen bak i hagen først og ser om han befinner seg der.
Og det gjorde de rett i.
– Er det noen gærninger her! Et stort reinsdyr stod og brølte entusisastisk til forskremte Dorullby-boere som gikk forbi.
– Jeg sa: Er det noen gærninger her, ropte reinsdyret som måtte være Dasher enda høyere, og så satte han i et villt hyl og løp rundt i snøen. Han vippet opp en diger snøhaug med hornene og kastet den av gårde. Så kikket han på tilskuerne sine, som så mer vettskremte enn imponerte ut. Frøken Hylse, Frøken Klosetta og Frøken Rulla satte opp farten og nærmest småløp videre.
– Showet går ikke helt som planlagt? spurte Dolokk.
– De har bare ikke skjønt greia ennå, sa Dasher. – De liker det nok når de skjønner greia. De skjønner greia snart.
– Hva er egentlig «greia», lurte Dr Fanny. Det så ut som om det gikk opp et lys for Dasher.
– Ah, kanskje det er en lokal greie, at dere ikke skjønner greia. Dolokk moret seg over synet av Dr. Fanny som måpte over at han kunne tro at hun ikke skjønte greia.
– Kan vi stille noen spørsmål?
– Klart det, men jeg driver og trener nå, så dere får nesten bli med noen runder, svarte Dasher og spurtet avgårde i snøen som var altfor høy for de to dorullene som vagget etter.
– Du ville nok blitt en passende leder for flokken, ropte Dolokk etter Dasher.
-Hohooooooo, svarte Dasher uten å sakke farten.
– Du har ikke lyst til å være forrest når dere trekker sleden, vel? fisket Dr Fanny videre.
– Det spørs nok om resten hadde klart å holde tritt med meg, brølte Dasher langt der fremme.
Han hadde et poeng. De var begge utslitt. Skulle de få gjort noe mer i dag, måtte de nok trekke seg tilbake nå.
De takket for seg og skulle til å gå idet Dasher nok en gang løftet opp en diger haug med snø med hornene og så på dem med et stort smil.
– SNØBALLKRIG!

Hvem har stjålet lederbjellene?
Når du vet svaret på ukens mysterium skriver du svaret i kommentarfeltet nedenfor. Ditt svar blir ikke synlig for andre lesere før løsningen er publisert. Du kan svare når du vil, gjerne flere ganger men husk begrunnelse. Svarfristen er førstkommende lørdag. Løsning og vinner publiseres på søndag. Det er også lov til å komme med en hyggelig hilsen i kommentarfeltet. Du kan se bilde av ukens premie HER.