Sebolas

I dag hadde vi svigers på besøk. Det betyr at vi nok en gang har spist oss halvt til døde på alt som er godt, pluss fylt opp der det måtte ha manglet på gaver fra i går. Nesten som å ha to julaftener etter hverandre, og det er noe jeg kan leve med.

På Sebolas er også julen akkurat startet opp, og her kan du se hvordan stjernene fra Julekalenderen og påskekrimmen feirer julen.
Ikke overraskende er det Peggy som står for pynten. Cicero har allerede åpnet en av sine gaver og koser seg med å bygge et juletre av den nye Legoen sin, mens kollegaen Dolokk Holmes ser på. Lammily har tent lysene og lagt beina på puffen, og Dr. Fanny inspiserer julegavene.

Jeg håper du er mer fornøyd med dine julegaver enn hva Lammily ble for sine. Dette er et smil som prøver å overbevise seg selv om at det er tanken som teller. Selv er jeg mer enn litt misunnelig på den genseren.

Fikk du noe fint til jul?

Endelig er dagen her. Julen ringes inn i dette øyeblikk. Samtidig har jeg den ære av å presentere årets siste kapittel av Dolokk Holmes mysterier, og ikke minst årets siste vinner. Trommevirvel: Plysj og propell! Fra bloggen med samme navn. Gratulerer. Premien kommer i posten.

Dolokk Holmes hadde samlet alle de 24 gjestene på Dorullby Grand Hotell rundt det store juletreet ved hovedinngangen. Flere av Dorullbys innbyggere hadde også tatt turen, det var tross alt ikke hver dag de kunne se selveste Julenissen i egen høye og brede person. Han stod nå ved Dolokks side og ventet spent på hva mesterdetektiven hadde å si.
– Dere lurer sikkert på hvorfor jeg har samlet dere her i dag.
– Ikke egentlig, sa forsamlingen i kor. – Vi regner med at du har funnet ut hvem sabotøren er. Dolokk var imponert over hvor samkjørte de var.
– Naturligvis. Jeg har jo snakket med hver og en av dere, begynte Dolokk Holmes, for å tvære ut tiden på en ekte mesterdetektivs vis. – Desverre var det lite dere sa som avslørte synderen. Derfor aner jeg faktisk ikke hvorfor vedkommende gjorde som den gjorde.
– Hvorfor har du samlet oss her da, lurte en liten stemme.
– Fordi det er julaften. Ikke flere episoder. Dolokk så ut over forsamlingen. – Dessuten vet jeg jo hvem det er.
– Å ja, sa den lille stemmen fornøyd.
– Jeg måtte tenke på hvem det er som ikke passer inn her. Dere er 23 som dro fra Nordpolen, men det er 24 gjester her. Så kom jeg til å tenke på barneboken jeg vil få i julegave fra Dr. Fanny, og det er bare en av dere som ikke hører til på Nordpolen.
– Vet du hva du får til jul? Dr. Fanny var spak i stemmen.
– Pingvinen! Dolokk pekte, og alle så mot lille Adelie. – Pingviner finner vi ikke på Nordpolen.

Julenissen skjøv Dolokk Holmes til side og gikk sakte mot lille Adelie.
– Jeg aner ikke hvordan du klarte å infiltrere rekkene våre på turen vår, men jeg bryr meg ikke om det. Det jeg virkelig vil vite er hvorfor?
– Jeg ville ødelegge for deg fordi du er over alt, men aldri hos oss.
– Jeg skjønner ikke.
– Tegninger av pingviner finnes på alle mulige slags julekort sammen med isbjørner og deg, men det er jo bare tull. Du er ikke på Sydpolen. Du har steder i Norge, i Finland, Alaska, Canada… Overalt, men aldri Sydpolen.
– Men lille venn. Vet du ikke hvorfor vi var ute på runden vår nå i november? Vi lette etter nye steder vi kunne sette opp verksted. Du skulle bare sagt at det var interesse for å ha oss på Sydpolen også.
– Jeg vet ikke om det er så mange som er interesserte i det, altså, sa Adelie.
– Kanskje det bare er deg?
– Kanskje?
– Kanskje du heller vil komme og jobbe hos meg?
– Hun er visstnok veldig flink med juletrær, sa Dr. Fanny.
– Perfekt, sa Julenissen med et stort varmt smil. Adelies øyne ble store av ren glede.

Dolokk Holmes så seg rundt på alle de glade ansiktene i Dorullby. Han kunne se Lille Dorits familie dra opp mot Grevinnens gods for å feire jul. Han så reinsdyrene omfavne den lille pingvinen før de gjorde seg klare til å fly videre igjen. Og han kunne se Oberst Dobørstens ansikt lyse opp da Marie Ann-Toilette overrekte ham gaven.
– Når enden er god, er allting godt, smilte Dolokk Holmes.
– Ikke alt, svarte Dr. Fanny. Nå må jeg jo finne en ny julegave til deg! Hva synes du om Makaroniengler™?

 

God jul!
Hilsen Sebastian

Dolokk Holmes og Dr. Fanny var tilbake på kontoret sitt. De hadde sittet hele dagen og gått gjennom notatene sine om de mistenkte. Hvem hadde sørget for at Rudolfs nese ikke lenger lyste rødt? Hvem ønsket at Julenissen ikke skulle rekke hjem til jul? Hvem ønsket å ødelegge julen? Og hvorfor?
Ingen av utsagnene til de mistenkte avslørte noe som helst.
Det banket på døren, og inn kom selveste Nissemor. Dolokk Holmes og Dr. Fanny reiste seg. Hun og Julenissen var de eneste de ikke hadde møtt enda. De hadde holdt seg på rommene sine.

– Hvem vil ha kakao, spurte Nissemor. – Åh, ta det med ro, jeg har ikke hatt noe i den. Jeg er vel ikke mistenkt? Dolokk Holmes og Dr. Fanny så på hverandre.
– Ikke tøys, hva slags grunn skulle vel jeg ha for å ødelegge julen?
– Kanskje du er lei av at mannen din får all oppmerksomheten?
– Er du gal! Jeg får da mer enn nok oppmerksomhet. Jeg har drømmejobben og det perfekte ekteskapet. Vi har all den tiden sammen som vi selv ønsker, og jeg jobber bare akkurat når jeg selv ønsker det. Han får kanskje mer oppmerksomhet enn meg, men han har jammen mer ansvar også.
Dolokk og Dr. Fanny fant ikke helt ordene sine.
– Og hvordan skulle jeg få mer oppmerksomhet av at julen ble ødelagt?
– Kanskje du vil ha en egen jul? Litt senere på året?
Nissemor så på dem begge to.
– Er dette teoriene deres? Hun så i gulvet, og de hørte henne snufse. – Hvordan skal vi få løst dette mysteriet når dere bare har slike tåpelige teorier?

– Beklager, vi mente ikke å gjøre deg trist, trøstet Dolokk Holmes.
– Det går bra, svarte Nissemor. – Jeg er bare litt stresset over alt som skjer, og dessuten er jeg jo alltid ekstra stresset på denne tiden av året.
– Kanskje det er det som er motivet ditt, utbrøt Dr Fanny. Nissemor så på henne og satte i å tute på nytt. Dolokk Holmes sendte assistenten sin et blikk, og Dr. Fanny beklaget seg.

De tre satt på gulvet på kontoret. Nissemor var fortvilet. Hvordan kunne de mistenke henne? Hun som bare hadde kommet med kakao og julekaker til dem for å lette litt på arbeidet deres? Heldigvis skulle hun snart til å si noe som kom til å renvaske henne.
– Men om det ikke er deg og Nissefar, og det tror jeg ikke det er, begynte Dolokk Holmes. – Hvem kan det være? Er det noen av dem som jobber for dere, som kan tenke seg å ødelegge for dere?
– Jeg kan ikke skjønne hvorfor, i så fall, sa Nissemor med munnen full av pepperkake og melis.
– De har veldig gode arbeidsforhold, og fagforeningen deres får alltid som de ønsker. Det er rett og slett ingen hos oss som kan ha gjort det! Ingen fra Nordpolen kan ha gjort det!
– Nyhekla dorulldukke! Det gikk frysninger ned hele ryggen til Dr Fanny. Hun visste nøyaktig hva utbruddet til Dolokk Holmes betydde. Han hadde løst mysteriet!

Hvem har tuklet med kakaoen?
Når du vet svaret på ukens mysterium skriver du svaret i kommentarfeltet nedenfor. Ditt svar blir ikke synlig for andre lesere før løsningen er publisert. Du kan svare når du vil, gjerne flere ganger men husk begrunnelse. Svarfristen er førstkommende lørdag. Løsning og vinner publiseres på søndag. Det er også lov til å komme med en hyggelig hilsen i kommentarfeltet. Du kan se bilde av ukens premie HER.

Det var dramatiske dager på Dorullby Grand Hotell. Julaften nærmet seg, og Julenissen og hele følget hans var værfast. Dolokk Holmes og Dr. Fanny hadde nylig oppdaget at noen hadde trikset med kakaoen så Rudolf hadde mistet sin røde nese.

– Jeg skjønner ikke hvem som kan ha gjort noe slik, sa Rudolf bekymret. – Vil nesen bli bra igjen i tide?
– Det tror jeg nok, svarte Dr. Fanny. – Bare styr unna kakoen og mat du ikke ser blir tilberedt. Vi aner ikke hvem som har tuklet med kakaoen.
– Det vi vet, er at det er en som forsøker å sabotere hele julen.
– Prøver en av oss å ødelegge julen?
– Ta det med ro, vi skal finne ut hvem det er. Heldigvis var dere tilfeldigvis 24 som kræsjet i hotellet, så det skal gå bra akkurat innen julaften, forklarte Dolokk.
– 24, sa Rudolf overrasket. Vi var bare 23 da vi dro hjemmefra.
– Nyhekla dorulldukke, utbrøt Dolokk Holmes. – Skriv det ned, Dr. Fanny.

Resten av dagen gikk Dolokk og assistenten hans rundt og snakket med dem som hadde vært med i sleden den skjebnesvangre dagen. De snakket med hvert reinsdyr, hver alv og de andre som jobbet for Julenissen. De tok en ekstra prat med Iskariot også, enda de snakket med ham i går. Ingen av dem visste noe om kakaoen eller tablettene. Ikke som de avslørte, i alle fall.
Ute ved juletreet fant de en liten pingvin. Hun stod og beundret det store treet med stjerner i øynene.
– God dag, sa Dolokk Holmes. Så presenterte han seg og Dr. Fanny.
– Jeg heter Adelie, svarte pingvinen.
– Nydelig navn. Hva er din jobb da, lurte Dolokk.
– Jeg er gartneren, smilte Adelie så godt det lar seg gjøre å smile med et nebb.
– Gartner, sa Dr. Fanny forundret.
– Ja, det er jeg som sørger for at julestjernene og juletrærne er så vakre som mulig, forklarte hun.
– Er det så mye som vokser på Nordpolen, da, lurte Dolokk.
– Drivhus, sa Adelie og blunket.
– Du har i alle fall gjort en flott jobb med dette treet, sa Dr. Fanny. – Det er nydelig.
– Tusen takk, svarte Adelie.
De spurte henne ut om kakaoen, men hun fortalte at hun ikke visste hva det var snakk om engang. Hun hadde bare lagt merke til hvor blank og fin hun var blitt i fjærene i det siste.

Hvem har tuklet med kakaoen?
Når du vet svaret på ukens mysterium skriver du svaret i kommentarfeltet nedenfor. Ditt svar blir ikke synlig for andre lesere før løsningen er publisert. Du kan svare når du vil, gjerne flere ganger men husk begrunnelse. Svarfristen er førstkommende lørdag. Løsning og vinner publiseres på søndag. Det er også lov til å komme med en hyggelig hilsen i kommentarfeltet. Du kan se bilde av ukens premie HER.

Det var unntakstilstander på Dorullby Grand Hotell. Etter nyheten stuepiken Corsette hadde kommet med i går, var det ingen som våget å spise eller drikke noe som kom fra det kjøkkenet. Hvem visste vel hva som kunne blitt forgiftet. Corsette hadde besvimt foran Dolokk Holmes, men nå hadde hun tilkalt ham på nytt for å komme med resten av historien sin.
– Mon Dieu, begynte hun.
– Det går bra, sa Dr. Fanny.- Vi har forstått at du er fransk. Corsette sendte henne et stygt blikk.
– Jeg skulle bare ta en petite blikk inn på le kjøkken, ikke sant, og så oppdaget jeg bare en lille skygge som forsvant ut den andre dør. Jeg skjønte ikke hva som skjedde, men så oppdaget jeg en boks på gulvet. Det var gift!
– Dun dun duuuuuuun, sa Dolokk Holmes dramatisk.
– Akkurat, sa Corsette. – Akkurat slik. Og ved siden av boksen stod le grand pakke med le kakao.
De to gikk bort til de to boksene
– Se på denne esken, sa Dr. Fanny. – Det er ikke gift.
– Ikke? Dolokk Holmes så undrende på henne.
– Ikke egentlig. Det er kosmetikk, det er bra mot kviser og uren hud. Og… Dr. Fanny gispet.
– Og hva?
– Rosacea! sa Dr. Fanny, og Dolokk forstod alt.
– Rød nese, sa han stille. – Rudolf!

Corsette lå forvirret på divanen sin, så Dolokk Holmes forklarte det hele for henne.
– Noen har matet Rudolf med tabletter så nesen hans ikke skal lyse rødt lenger. Døren inn til Corsettes rom gikk opp med et brak.
– Hva? brølte den digre isbjørnen som brått stod foran dem. – Hvem har gjort så vi ikke kommer oss hjem igjen?
– Det er det vi skal forsøke å finne ut, svare Dr. Fanny og Dolokk Holmes i kor. Isbjørnen var diger, så de var glade de var to.
– Hva heter du, og hva er din jobb hos Julenissen, spurte Dolokk Holmes da isbjørnen så ut til å ha roet seg litt.
– Jeg er mye. Altmuligmann, egentlig. Livvakt, blant annet.
– Var det derfor du lyttet ved døren?
– Det er jobben min å passe på at alt går bra. Og alt går ikke bra for tiden. Det er derfor jeg har holdt et øye med dere.
– Med oss, utbrøt Dolokk Holmes.
– Vi forsøker jo bare å hjelpe dere. Dr. Fanny ble litt irritert nå.
– En kan aldri vite sikkert, svarte isbjørnen.
– Vi hadde ikke møtt dere før dere kræsjet, ropte Dr. Fanny fortvilet. Isbjørnen blunket et par ganger og kom til seg selv igjen. Han smilte til dem.
– Riktig, det tenkte jeg ikke på. Takk for hjelpen så langt. Jeg heter Iskariot.
– Et uheldig navn, bemerket Dolokk Holmes.
– Begrenset med ordspillnavn som begynner på is, sa isbjørnen og blunket lurt til dem.

Hvem har tuklet med kakaoen?
Når du vet svaret på ukens mysterium skriver du svaret i kommentarfeltet nedenfor. Ditt svar blir ikke synlig for andre lesere før løsningen er publisert. Du kan svare når du vil, gjerne flere ganger men husk begrunnelse. Svarfristen er førstkommende lørdag. Løsning og vinner publiseres på søndag. Det er også lov til å komme med en hyggelig hilsen i kommentarfeltet. Du kan se bilde av ukens premie HER.

Denne ukens vinner er Anne fra annebloggen.
Det er spesielt hyggelig synes jeg, siden hun nå nesten er et fast innslag her på sebolas.com. Gratulerer! Premie kommer i posten.

Etter en god natts søvn hadde Dr. Fanny og Dolokk Holmes kommet seg ned til Dorullby Grand Hotell i dag også. Der samlet de i kjent stil alle de mistenkte i salongen. Det var klart for å avsløre hvem som hadde stjålet pastaen til makaronimakeren.
– Den skyldige er ingen ringere enn den som hadde Pici, Ziti, Fedelini, Barbina og Bigoli på listen sin.
– Men hvem er det, da? Alle lurte på det samme. Makaronienglene var en god og viktig inntektskilde for dem alle.
Dolokk Holmes skulle til å innrømme at han ikke visste. Han hadde glemt å skrive navn på listene. Så langt kom han ikke, for et søtt lite ansikt i mengden ble plutselig knallrødt og lyste av raseri.
– Jeg innrømmer det, det var meg. Alles øyne ble vendt mot Flisselin. Hun var langt fra den søte lille alven de kjente.
– Hvorfor er det alltid makaronimakeren som får all æren? Hvorfor kan ikke jeg også få designe en eksklusiv serie juleprodukter. Jeg kan faktisk sy! Det må da være bedre enn å lime sammen noen biter makaroni.
– Men hvorfor har du ikke sagt noe, spurte makaronimakeren. –Vi i designteamet har jo snakket om å utvide utsalget vårt. Kanskje med en serie strikkede julehjerter? Er det noe du kunne tenke deg å være med på?
– Ja, gjerne det, sa Flisselin sukkersøtt, og alles blikk vendte tilbake til Dolokk Holmes.
– Akurat. Da var det …som det var, konkluderte mesterdetektiven og skyndte seg av gårde før noen oppdaget at han ikke hadde peiling på hva som foregikk.

Ute i gangen ble han møtt av en bekymret stuepike.
– Unnskyld, mesterdetektiv? Jeg heter Corsette, og jeg har oppdaget noe forferdelig grusomt. Stakkars Corsette falt om på gulvet foran ham og hulket.
– Noen har forgiftet kakaoen!

 

Hvordan gamle Tante Toa hadde kunnet innbille seg at Dorullbys eget guttekor Porselensguttene kunne være en del av hennes samling juledekorasjoner var nesten ufattelig. På den annen side hadde både Dr. Fanny og Dolokk Holmes begynt å venne seg til alt den gamle damen fikk rasket med seg hjem fra de merkeligste plasser nå. Guttene i alderen 7-77 år fikk med seg hver sin pepperkake og en unnskyldning før de dro hjem igjen.

Det var selveste Christmas Eve som åpnet da Dolokk banket på døren til rom 19 på Dorullby Grand Hotell denne ettermiddagen. Inne på rommet hennes kunne hun stolt vise frem alt hun jobbet med. Det var hennes ansvar at alt gikk feilfritt på julaften. Alt fra sledeturen og rett leke til rett barn til riktig julesang til riktig tidspunkt og at all julemat og godteri var helt perfekt. Det krevde sin del av planlegging, så overalt så de skisser og tegninger, notater og bunker med bøker.
– Du liker lister?
– Jeg er helt avhengig. I begynnelsen var det slitsomt, men nå liker jeg det, fordi:
1. jeg får mer kontroll
2. jeg har alltid oversikten
3. jeg kan dele erfaringer med de andre
– Ja, jeg er ganske glad i lister selv, sa Dolokk, men Christmas Eve avbrøt ham.
– Jeg er ikke glad i lister, jeg:
1. er avhengig (som sagt)
2. elsker lister
3. kan ikke leve uten
– Greit, vi skjønner, avbrøt Dr. Fanny. – Kanskje du vil ta en titt på listene våre?

– Eller kanskje du er den listige tyven? sa Dolokk Holmes.
De ga Christmas Eve listene over det de hadde funnet hos de andre mistenkte, og hun så ikke på dem i mer enn fem sekunder før hun pekte på en av listene.
– Her har vi tyven. Her står det jo listet opp, oversiktlig og fint.
Dolokk og Dr. Fanny så på listen.

– Nyhekla dorulldukke! utbrøt Dolokk Holmes karakterisktisk. Tenk at de ikke hadde sett det før nå! Det var helt klart hvem som hadde tatt pastaen.

Hvem har knabbet makaronien?
Når du vet svaret på ukens mysterium skriver du svaret i kommentarfeltet nedenfor. Ditt svar blir ikke synlig for andre lesere før løsningen er publisert. Du kan svare når du vil, gjerne flere ganger men husk begrunnelse. Svarfristen er førstkommende lørdag. Løsning og vinner publiseres på søndag. Det er også lov til å komme med en hyggelig hilsen i kommentarfeltet. Du kan se bilde av ukens premie HER.

 

Det var en kjent sak at gamle Tante Toa ikke ville ha en mørk krok i sitt hus nå som det var jul, men da Dolokk og Dr. Fanny kom innom en tur i dag morges, hadde det gått litt over styr. Etter noen timer hadde de allikevel klart å samle sammen all belysningen som viste seg å ha dekket fasaden til Kjøpesenteret; Dorullbys høyeste bygning. Dolokk Holmes og Dr. Fanny dro så av gårde for å levere lasset med lys, men ikke før de lovet gamle Tante Toa å komme tilbake senere i dag for å undersøke den enorme julebjellen i spisestuen som minnet om den som Dorullbys gamle kirke pleide å ringe julen inn med.

Dolokk Holmes banket på døren markert med nummeret 18 på Dorullby Grand Hotell. I dag var det ingen liten alv som åpnet døren, men en helt vanlig stor liten dame. Hun hadde roser i kinnene og stjerner i øynene. De lange blonde krøllene danset rundt hodet hennes da hun presenterte seg.
– Jeg heter Christmas Carol, jeg har ventet på dere, sang hun. Så fikk de komme inn i leiligheten hennes. I bakgrunnen spilte det lavt musikk. Julemusikk de aldri hadde hørt før, men som allikevel vekket nostalgiske minner om barndommens jul. Når Carol snakket, var det som om hun sang til en melodi som kom fra ingen steder.
– Det er jeg som har ansvaret for julens sanger, sang Carol.
– Hvordan fungerer det? lurte Dolokk Holmes som nynnet med til melodien han ikke kunne.
– Som regel fungerer jeg litt som komponisters muse. Når de møter meg og hører mine melodier, får de en trang til å gå hjem og komponere. De husker ikke meg i ettertid, men de husker melodiene jeg gir dem. Det er jo en grunn til at all julemusikk gir deg en viss stemning.
– Det stemmer ikke alltid, sa Dr. Fanny skeptisk. Hun var ikke like bergtatt som Dolokk.
– Da er det ikke en ekte julesang, smilte Carol. – Da har ikke jeg vært involvert.
– Hva er de boksene der på bordet, spurte Dolokk. Han forsøkte å synge det i melodien de hørte, men det gikk liksom ikke like bra som når Carol gjorde det.
– Det er rytmeboksene mine. Jeg fyller dem med ulike ting. Mat og sånn, for å undersøke de ulike lydeffektene det gir. Hun holdt opp noen bokser og viste frem lappene under der det stod hva de inneholdt. Det var: Turbinella, Pyrule, Nautilus, Volute og Ranella. Dette ble notert i blokken til Dolokk, og så takket de for seg og dro av gårde for å hjelpe gamle Tante Toa igjen. Mens de gikk, forsøkte de iherdig å bli kvitt den nye sangen de begge hadde fått på hjernen. Til ingen nytte.

Mesterdetektiven Dolokk Holmes fylte den siste boksen med pepperkaker. Dr. Fannys gamle Tante Toa smilte til ham og rakte ham en klementin. Han forstod ikke helt hvordan den søte gamle damen hadde fått for seg at det var hun som eide hele den digre pepperkakebyen med nærmere femti hus og komplett kollektivsystem i form av buss, trikk og undergrunn. Han forstod heller ikke helt hvordan hun hadde fått den inn i huset og installert den, men han var glad for at hun innså at den egentlig tilhørte skolebiblioteket. Dr. Fanny bar den siste esken ut i bilen, og så dro de avgårde for å levere den tilbake med en beklagelse og et usikkert løfte om at det ikke ville skje igjen. Før de dro, lovet de at de skulle komme tilbake og se hva de kunne gjøre med julekrybben i naturtro størrelse de hadde funnet inne på hobbyrommet hennes. Det stakkars eselet måtte i alle fall være savnet.

Etter en liten omvei kunne Dolokk Holmes og Dr. Fanny snart ta turen til Dorullby Grand Hotell. Der banket de på døren til rom 17, der dagens mistenkte befant seg. Nok en gang ble døren åpnet av en liten alv.
– Pumpernikkel? Dr Fanny likte disse alvenavnene. Pumpernikkel nikket og ba dem inn. Hele det lille rommet var dekket av deilig bakst og slikkerier. Smultringer, pepperkaker, kringler, pudding, polkagriser og marsipan. Knekk, kransekaker og sjokoladefigurer. Dolokk hadde problemer med å konsentrere seg, så Dr. Fanny måtte ta seg av spørsmålene.
– Det er du som har ansvaret for alle godsakene på Nordpolen?
– Jeg har ansvaret for alle godsakene hele jula.
– Du har kanskje lurt på hvorfor alt julegodt alltid smaker så godt?
– Ikke egentlig, sa Dr. Fanny.
– Men du har kanskje lurt på hvorfor det virker som om alle blir flinkere bakere i jula?
– Nei, sa Dr. Fanny igjen, men nå så hun at hun kanskje burde reagert litt på det. – Jeg regnet med at det var alt sukkeret. Den lille alven ristet på hodet og smilte stolt.
– Det er meg. Alt sammen. Dr. Fanny var imponert. Det var ikke godt å si hva Dolokk tenkte om det hele, for ham hadde de ikke sett på en liten stund.
– Gi meg en ingrediens, og jeg forvandler det til deilige julegodter, fortsatte Pumpernikkel.
– Så da har du kanskje sett noe til all pastaen som forsvant fra makaronimakeren?
– Nei, her er alle ingrediensene jeg har svarte Pumpernikkel og viste frem en rekke glass. Dr. Fanny leste etikettene: Filbert, Kurrajong, Beech, Karuka og Hickory. Det gjorde henne ikke noe smartere, men hun noterte ned det som stod på glassene, og så gravde hun frem en klissete Dolokk Holmes fra en haug med tomme sjokoladepapir før hun takket for at de fikk komme. Så dro de to heltene våre opp mot huset til gamle Tante Toa.

Hvem har knabbet makaronien?
Når du vet svaret på ukens mysterium skriver du svaret i kommentarfeltet nedenfor. Ditt svar blir ikke synlig for andre lesere før løsningen er publisert. Du kan svare når du vil, gjerne flere ganger men husk begrunnelse. Svarfristen er førstkommende lørdag. Løsning og vinner publiseres på søndag. Det er også lov til å komme med en hyggelig hilsen i kommentarfeltet. Du kan se bilde av ukens premie HER.

Nok en gang kom Dolokk Holmes og Dr. Fanny ut av gamle Tante Toas hus. I dag hadde de hentet ut den store figuren av Julenissen som Kjøpmannen på Domus pleide å sette frem hver desember. Hun mente at den var hennes, men kunne ikke helt forklare hvorfor skjøteledningen den var koblet til, førte ut av huset over gaten og inn på Domus. Hun hadde omsider gått med på at den kanskje ikke var hennes, og nå skjøv mesterdetektiven og Dr. Fanny den pent tilbake. De lovet gamle Tante Toa at de kom tilbake senere for å finne ut hvordan girlanderne som pleide å pynte opp gågata, hadde havnet på badet hennes.

Snart banket de to på døren til rom 16 på Dorullby Grand Hotell.
– Flisselin? spurte Dr. Fanny den lille alven som åpnet døren. De kunne se henne bevege leppene, men de hørte ingen lyd.
– Hva sa du, spurte Dolokk Holmes.
– Hei, velkommen inn, hvisket den lille alven, men det så ut som om hun ropte. De gikk inn på det lille hotellrommet. Det var dekket av stoffrester, trådsneller, strikkepinner, garn, nåler og skisser.
– Det er du som er ansvarlig for alle kostymene, spurte Dolokk Holmes. Den lille søte alven så på ham med onde øyne.
– Klærne, mener jeg. Ikke kostymer, naturligvis. Ansiktet til den lille alven ble sukkersøtt på et blunk, som om ingenting hadde skjedd. Hun nikket.
– Grunnen til at vi er her, er fordi makaronimakeren mangler ingrediensene sine. Vi lurte på om du kanskje hadde dem, forklarte Dr. Fanny. Den lille alven så på dem med et mørkt og ondskapsfullt fjes. Hun likte tydeligvis ikke å bli mistenkt for tyveri.
– Vi snakker med alle de kreative i følget, la Dolokk Holmes til, og det sukkersøte fjeset dukket opp igjen. Hun pekte rundt på alt hun brukte i kreasjonen sine. På en hylle stod det en rekke med små søte bokser markert med: Pici, Ziti, Fedelini, Barbina og Bigoli.
Detektiven ristet uforstående på hodet, noterte det hele ned, så takket de for seg og tok turen opp mot huset til gamle Tante Toa igjen.