Sebolas

5, 4, 3, 2, 1

Og der åpnet dørene inn til Hamley’s. Vi hadde tilfeldigvis gått forbi den da vi oppdaget en diger flokk med mennesker som ventet på at det skulle åpne. Folk er gærne! Et kvarter før åpningstid! Så vi stilte oss i køen vi også. Jeg mener, det måtte da være en grunn til at folk stod der og ventet. Og etter en stund dukket det opp alver og en diger teddybjørn i døren. De showet litt for folket før de begynte nedtellingen.

Det var ikke den store shoppedagen i dag heller. Vi skulle se en forestilling i dag, det var serie vi hadde endt opp nede i Regent Street. Vi slo i hjel litt tid før vi skulle gå og se The play that goes wrong. Det er en komedie med et stykke i et stykke, der alt går galt. Alt fra overspilling til lyd- og lysfeil til at hele scenen til slutt raser sammen og nesten tar livet av de stakkars skuespillerne. #NotReally. For en av styrkene med forestillingen er timingen. Svakheten til stykket er mangelen på gjenkjennelige øyeblikk. Jeg har jo selv satt opp både stykker og revyer og scenen der manuset looper seg for skuespillerne var et høydepunkt, fordi jeg har vært der selv. Grusomt. Jeg koste meg under forestillingen, men lo meg ikke i hjel. Sten klappet som en sel i to timer.

  
Etter forestillingen gikk vi tilbake til Regent Steet. Vi hadde lyst til å se tenningen av lysene i julegata. Det var skikkelig show med et lite symfoniorkester, sangerinner i glitrende kjoler og halve ensemblet til Charlie og sjokoladefabrikken. Dessverre ble selve tenningen litt ødelagt av at det kom en flokk norske høns som ikke helt forstod hva som foregikk. Av 20 000 mennesker var det bare de fire som ikke klarte å holde munn. «Faen, hadde dette vært i Norge lissom så hadde det vært helt tabu lissom». Tror ikke de forstod betydningen av ordet tabu heller. Heldigvis hadde julestemningen blitt ødelagt av sangerinnen som insisterte på å følge opp Chestnuts roasting on an open fire, med Diamonds are forever. Men stemningen var der igjen da hele Regent Steet talte ned til å få se det fantastiske lys-showet over hodene våre.

10, 9, 8, 7, 6….

I dag var Stens dag så det stod i hobbybakerens tegn. Vi skulle på matmessen BBC Good Food Show. Der skulle han se etter trender i bakeland og skrive artikkel for matbladet Maison. Jeg skulle ta bilder. Det var en lang dag, men vi hadde heldigvis adgang til et rom borte fra folk, med stoler. Dessuten var det smaksprøver på alt mulig. Vet du hvor mye som kan bli tilsatt smak av Kaffe og Baileys eller? Alt!

Jo mer jeg tok bilder av, jo mer fikk jeg følelse av at denne baketrenden vi er inne i nå nærmest består av bakegale damer som helst ikke vil bake. De skulle kanskje ønske at de var flinke til å bake, eller i det minste få skryt for de rosa kakene sine. Kanskje de skulle ønske at de faktisk likte å bake, men jeg tror ikke de gjør det. De vil helst ikke bake, men de vil ha bakt. For over alt finner man ferdigprodukter som til slutt legger til rette for at alt du trenger å gjøre er å sette sammen kaka. Og selv der det ser ut til å være en interesse for å gjøre det hele fra bunnen av, handler det i det store å heltemot hvordan det ser ut til slutt. Artige cupcakes og absurde kaker. Dekorert utelukkende med sukker, formet og fargelagt som alt fra sommerfugler og prinsesser til biler og  neglklippere. Skeptisk. 

Bodene var stort sett fylt med hva jeg vil kalle bakenips. 

Så var det på tide med matshow med BBCs egen silverfox-foodie, Paul Hollywood, og idet han kom ut på scenen og alle setene i salen ble fuktige skjønte jeg nøyaktig hvor lite dette handlet om bakst. Han bakte og showet og glitret i øynene og knapt noen så på det han hadde i bollen. Det ble bekreftet da mikrofonen gikk rundt i salen og alle kunne stille brød-guruen spørsmål. Ikke et spørsmål handlet om bakst. Han showet i vei og underholdt selv meg, men da vi til slutt var vitne til en sal som applauderte vilt over Hollywoods nybakte rullekake, måtte selv Sten innrømme at det hele var litt absurd.

Brød og sirkus.

Mest sirkus.

Hashtag sarkastisk tittel. 

Etter en natt i en hard seng med et ekstremt opplysende blått lys fra fjernsynet, avbrutt av krampe i leggen. Var vi klare til en dag i shoppingens navn. Beinet mitt var noe redusert etter krampeanfallet, men tapper dro jeg Sten med meg på eventyr etter eventyr.

Vi startet i nabogaten og rundt i Bayswater hvor vi er ganske kjente nå. Sjokoldaebutikken vår og kjøkkenbutikken til Sten var en god begynnelse. Så dro vi til Camden, der favorittbutikken min ligger. Det er en bitteliten bod inne i de gamle stallene, der en mann ved navn David (litt som meg) har en diger samling gamle leker (litt som meg) som han selger (likhet slutt). Der får jeg lov av Sten til å gå bananas når vi er der. Denne gangen ble det blant annet en haug Dr Who figurer, noe He-Man og litt gammel Batman. Han liker godt når jeg kommer, selvom han ikke husker meg fra gang til gang. Han sier at han blir så glad når noen er så genuint begeistret for lekene. Og jeg tror ikke set er salgstriks heller, for han er ikke like hyggelig mot de andre som kommer innom. Noen fikk beskjed om å komme tilbake, for han var opptatt. Så fortsatte vi praten. 

Så dro vi til Oxford Street, for der finner vi Hamleys og Disney Store, pluss HMV. Sten overlevde hele oppholdet på Hamleys og vi fant flere gaver  til både små og…meg. På Disney kjøpte vi med en Mikke Mus til Irene på jobb, for jeg visste at barnebarnet hennes er gæærn etter Mikke og de har ikke funnet noen bamse av ham hjemme. 

Vi var innom flere andre butikker også og fylte opp posene med julepynt og smågaver. Det eneste som manglet var egentlig snø.

Og så plutselig begynte det å snø. Det var et julemirakel, tenkte jeg, for det sier de på film. Og det måtte da nesten være et mirakel også, for i natt var det så varmt at vi sov oppå dyna, med vinduet på vid gap. Og nå snødde det?

Men det gjorde ikke det. Det var juksesnø som et kjøpesenter sendte ut fra taket. Men det var koselig!

En time her og en time der, et tog eller to, et fly og flere hundre meter rullefortau- og vips, er man i London.  

På flyet fikk ikke jeg og Sten plasser ved siden av hverandre, men det gikk bra. For foran meg satt en gjeng blonde nordlendinger og snakket høyt på nordlendingvis fra vi lettet til vi landet. Og bak meg satt en tysker i rødt og gult, som så ut som noe oppgulp fra en dårlig Tore Ryen-serie, og sang av hjertens lyst.

Nå sitter jeg på et gulv og venter på Heathrow Express som skal ta oss til Paddington, mens jeg forsøker å avgjøre om rutene foran meg er ekte eller en påmalt illusjon.

Mind the gap.

Er smått frustrert her jeg sitter med mine Grådyrbøker. Oppdaget nylig at Applestore ikke vil selge den engelske versjonen av boken. Ikke fordi den ikke var bra eller noe, den var bare ikke ferdig. Den manglet innhold, står det. Etter siste siden min manglet det innhold. Det var vel litt rart, tenkte jeg, skal de legge seg opp i hvordan boken slutter også? Boken handler om en gutt som ikke får sove, og når han endelig sovner, vel, det er da et så godt sted å avslutte boken som noe. Frustrerende. Så gikk jeg inn og så om jeg kunne forstå hva de mente. Og da oppdager jeg at det er en blank side bakerst i boken min. Og jeg ser et sted at det står at ebøker ikke bør ha blanke sider, da det kan oppfattes som om den er uferdig. Så prøver jeg å slette den siste siden da, samme for meg om den er der eller ikke. Men programmet kræsjer flere ganger og jeg måtte til slutt låne maskinen til Sten for å ordne opp.Frustrerende.  Men Da får jeg beskjed om at den siste siden ikke kan slettes. Så prøver jeg å legge inn et lite bilde der, bare av noen grådyr, det kan jo uansett passe, tenker jeg. Niks. Kan ikke redigeres i det hele tatt.

Frustrerende.

Så prøver jeg å ta kontakt med dem inne på iBooks, eller Applestore eller hva det heter, men jeg må klikke på så mange linker at det snart blir latterlig. Og frustrerende. På ingen måte blir jeg satt noe nærmere et sted jeg kan snakke med noen uansett hvor mange linker jeg klikker.

Tilslutt sender jeg bare boken inn på nytt. Kanskje de skjønner greia denne gangen. Det burde vært mulig å sende med en liten melding sammen med boken, men nei.
Men om dere leser dette, iBokstore, eller hva det heter: boka er ferdig. Gutten sover. Det er ikke mer fortelling. Og jeg får ikke slettet den siste siden.

Mandagsmigrenen er en tradisjon jeg kan leve uten, tror jeg.

Nok om det. På Torsdag drar jeg og Sten til London. Det gjør vi hvert år før jul. Det er en tradisjon jeg lever godt med. Da er det tjuvstart på julefeiringen . Det er liksom helt greit for meg at de har jul der nede nå, selv om jeg ikke vil at det skal starte opp her hjemme riktig ennå. Jeg gleder meg til å se på juledekorasjonene i butikkvinduene der. De er fantastisk kreative noen av dem. I fjor ble jeg stående og nærmest måpe av et kjøpesenter som hadde bygget opp et vinterlandskap med masse skogsdyr, alt laget av kjøkkenapparater og skinnstoler, tepper og nips. Det var noe av det mest kreative jeg har sett noen gang. Spent på hva de har funnet på i år.

Så skal vi vel få sett en forestilling, kanskje en utstilling, men mest gleder jeg meg til å gå i de samme gatene vi alltid går i der. jeg er jo et vanedyr av dimensjoner, og nå er det en god del steder jeg føler meg kjent i. Vi har også en kinarestaurant vi må innom, og der spiser vi alltid det samme. Denne Londonturen skal blogges, så skal dere få se hva vi bedriver tiden med i London.

Før den tid må jeg legge siste hånd på den franske versjonen av Grådyr-boka.

Tres magnifique, non?

For en effektiv helg!

På fredag ble Lars og Tibalt med meg hjem fra skolen, og det var veldig hyggelig det altså. jeg foret dem med  nachips og brød uten pålegg. Mens de lekte på gulvet duppet visst jeg av, som man jo gjør etter en dag på jobb og med «mat» i magen. Da jeg våknet spurte jeg om de hadde merket at jeg sov, men Lars så uforstående på meg og spurte om jeg hadde sovet på ordentlig. lars er en god skuespiller, for da jeg sjekket mobilen min:

Etter en kjapp lur samtidig som jeg underholdt gjester satt jeg meg til å skrive fem episoder av Dolokk Holmes. Et par steder måtte jeg stanse opp og le litt av min egen historie, men er usikker på om det er positivt eller bare kvalmt.

På lørdag var det rett opp og ut for å møte Jannicke og se Sangen fra havet. Det er en tegnefilm og jeg og Jannicke var de eneste voksne uten barn i salen. Filmen hadde fått fantastiske anmeldelser, og jeg må innrømme at det var en visuell nytelse å se den. Det var bra dubbet også, selv om hovedpersonen var en liten gutt. Godt jobbet! Historien hadde dessverre noen løse tråder vi savnet en løsning på, og slutten kunne vært litt bedre forklart. Da jeg googlet irske myter hjemme fikk jeg noen svar, men jeg synes de kunne tatt det med for å gjøre filmen mer tilgjengelig internasjonalt. Barna i salen var overraskende stille under hele filmen, selvom det ikke egentlig skjedde så mye. Det var en lavmælt film som jeg ikke trodde ville falle så godt i smak hos så små barn. Så lærte jeg noe.
Vel hjemme fra kinoen oppdager jeg at jeg har låst meg ute, og Sten er en halvtime unna. Så får jeg tid til å rake vekk alt løvet og eplene foran huset. Effektiv og flink. Sten hjalp til med resten da han kom.
Så rettet jeg engelsklekser, skrev elevvurderinger og skrev videre på Dolokk Holmes mens jeg heiet på Henrik som ble snytt for seieren i Melodi Grand Prix Jr.

I dag dro vi rett til Sarpsborg etter frokost for å feire 65-årsdagen til min mor, men ikke før vi hadde tatt jomfruturen til en bilvask. Børsten var ikke like skummel som da jeg var liten, men både Sten og jeg forstod hvorfor den hadde friket meg ut da jeg var yngre. Hos mamma dukket hele familien opp, og etter å ha sosialisert oss litt dro vi hjemover igjen. Vi stakk innom Plantasjen for å se etter juletre til jobben, uten å finne gull, så leverte vi glass og metall til gjenvinning før vi bestilte sushi, stakk innom kafeen Sten ikke jobber på lenger og rak akkurat å komme innenfor døra før Stens rollespillkompiser ringte på. mens Sten spille ri stua får jeg god til til å jobbe med egne prosjekter på kontoret, uten å bli distrahert. Så her sitter jeg og har sett en film, og har startet på en ny serie. Filmen, Philomena, som jeg anbefaler på det varmeste fikk meg til å gråte tre ganger av ulike grunner, og serien Master of none er overraskende morsom selvom jeg føler jeg har hørt alle vitsene før i stand-upshowet til Aziz Ansari. Mens film og serier snurrer på skjermen har jeg laget ferdig den franske versjonen av Grådyrboken og skal nå skrive videre på Dolokk Holmes og starte på neste, neste ukes lekser i engelsk.

Smartboard er morsommere enn jeg egentlig hadde trodde det skulle være. Jeg er jo egentlig litt old-school og liker godt grønne tavler med kritt, men jeg ser jo absolutt alle fordelene med en digital tavle. Og om ikke det holder med alle de fordelene de har i undervisningssammenheng så er det jo morsomt å kunne leke seg med illustrasjonene til engelskoppgavene. Hvorfor ikke forvandle denne dølle jenta til en litt mer magisk karakter, for eksempel?

   Det gjelder å se mulighetene.