Sebolas

Jeg har lovet meg selv å blogge daglig, og i lengden blir det kanskje like kjedelig å skrive om ribbeinet mitt og lekesamlingen, som det er å lese om dem. Derfor må nok noen skille seg ut, så i dag blir det mer personlig. I dag skal jeg fortelle litt om hvordan det er å være meg 🙂

– Hei, jeg heter Sebastian og er introvert.

– Hei, Sebastian.

Jeg er altså introvert. Med mindre det er en medisinsk betegnelse, i så fall er jeg bare vanskelig. Det er sikkert lett for mange å tenke at, nei, Sebastian er da ikke introvert. Trivelig kar. Stort sett blid. Kommer med artige innspill. Han fungerer så godt i sosiale sammenhenger. Og det kan jeg absolutt gjøre, men det krever så mye av meg og jeg er sliten lenge etter at det er overstått. Sliten og irritabel og hissig. Det betyr ikke at jeg ikke har lyst til å være sosial, for det kan være veldig gøy. Allikevel er jeg utslitt når det er ferdig. Kanskje mest fordi jeg gruer meg veldig i forkant. For jeg vet jo ikke om det blir hyggelig. Hva skal vi snakke om? Hvem er det som kommer? Hvor lenge skal vi bli? Skal vi drikke? Hvordan blir de andre når de drikker, hva slags musikk blir det, skal vi leke noe, hva skal man ha på seg, hva skal de andre ha på seg, kjenner alle hverandre, er jeg den eneste som er ny, liker de andre meg? Tusen spørsmål som går i ring, som loopes og starter på nytt. Spørsmål som virker avgjørende på om jeg vil trives eller ikke.

I går kveld ringte det på døren. Det skjer ikke så ofte, så jeg tror naturligvis det er en innbruddstyv, eller en som skal drepe meg. Det skjer noe som nesten er like ille. Jeg blir invitert på fest. Noen naboer lurer på om jeg og Sten vil ta turen over på «en slags fest» og drikke litt vin og sånn. Jeg forteller at det passer litt dårlig. Det føles som om jeg lyver, men det passer veldig dårlig. Ja, jeg sitter riktignok og kjeder meg, men Sten er bortreist.. jeg kan ikke gjøre noe sånn uten ham. Det er han som kan snakke med mennesker. Jeg bruker flere timer på å se an rommet. Hvem skal jeg være i dag?
Vær deg selv, sier du. Klart det, det er jeg alltid, men hvilken av dem skal jeg være? Har du allerede glemt spørsmålene som har satt i gang i hodet mitt? Kanskje mest av alt spørsmålet om hva vi skal snakke om. Sport? Trening? Reise? Politikk? Krim? Nyheter? Kim Kardashian? Jeg kan ikke snakke om noe av dette. Ikke uten at de avslører meg. At de skjønner at jeg er en idiot. Smiler litt oppgitt av meg når jeg ser en annen vei. Inviterer meg på nytt, kanskje jeg har flere gullkorn på lager. Tusen tanker om hva som kan gå galt med en gang. Jeg forteller henne at det var veldig hyggelig å bli invitert altså, selvom det passer så dårlig. Takker litt for mange ganger for invitasjonen. Gjerne en annen gang. Sten vil nok en annen gang. Da må jeg være med. Det kan jo bli hyggelig. Det kan bli vennskap av sånt. Denne siste tanken når ikke hjernen min før etter at jeg har lagt meg. Før den tid har jeg vurdert å flytte herfra.

Nå er dette bare sakset fra en test jeg tok på nettet. Jeg tar selvfølgelig ikke slike tester så veldig seriøst, men jeg kjenner meg såpass godt igjen i dette resultatet at jeg tok vare på det. Spesielt likte jeg det som stod om dopamin. Det er ikke slik jeg har tenkt meg frem til selv. Det forklarer kanskje hvorfor jeg synes jeg ser dårligere, blikket blir sløret, jeg sliter med å fokusere når jeg møter mange nye mennesker.

Hadde jeg blitt invitert inn til én av dem, så hadde det vært noe annet. Kanskje. Det er ikke så vanskelig å være med en og en. Til og med to ukjente kan gå an. Det er vanskeligere, men det kan gå. Men jeg kan jo ikke stå der og spørre om hvor mange som er der før jeg vurderer tilbudet og så mest sannsynlig avslår. Jeg kan jo ikke stå der og være ærlig? Er det mange folk kommer jeg til å være ubrukelig, altså, og jeg må gå når jeg vil gå, ikke be meg om å bli lenger. Om det e rså mange at noen står kommer jeg til å gå med en gang. Folkemengder er uutholdelig. Et fullt tog tærer på. Å gå forbi et hus med selskap i hagen er ubehagelig. Å passere en gjeng mennesker på gata er forferdelig. Å være på kjøpesentre i jula, er ille, men da er folk så stressa og opptatt med sine egne ting at det er greit. 17. mai er verre, da er man ute for å se på folk.

17. mai er den verste dagen i året. Egentlig liker jeg 17. mai. Hele dagen har en lys og deilig stemning. Minner om barndommens 17. mai, da vi feiret mormor som ironisk nok var svensk. Hele familien møttes etter barnetoget og spiste spiralloff med banan og revet sjokolade. Jeg antar at det var annet å spise også, men det var favoritten og det eneste jeg husker å ha forsynt meg med på 17. mai. I fjor bodde jeg i Oslo sammen med Sten. Sten liker 17. mai. Sten kan slikt. Han skulle lunsje med sine venner hele dagen. Jeg skulle på jobb. Gå i tog sammen med «mine» barn for tredje og siste gang. Jeg blir invitert på lunsjen, og det er ingenting som tilsier at jeg ikke kan gå. Det er ingenting som tilsier at jeg MÅ på jobb i dag. Men jeg var glad i klassen min. Jeg ville feire dagen med dem. Uansett hvor vanskelig det er for meg å gå i tog. Høres det dumt ut? Vanskelig å gå i tog? For meg er det nesten umulig. Det er ikke fordi det er kjedelig eller noe, slik ungene kan si, det er fordi det er fryktelig ubehagelig. Men det har gått i to år nå. Etter at toget var ferdig og sangene og talene var unnagjort satt jeg en time og ventet på togstasjonen. Alene. Heller det enn folkemengden rundt om i bygda. Sporadiske kjentfolk og munter passiar. Så bar det rett hjem for å tilbringe nasjonaldagen alene. Kanskje på telefonen med likesinnede.

Men i fjor var dte litt annerledes. Da hadde jeg jo blant annet samboer. Og for å kunne gå i tog i fjor, måtte jeg ta toget fra Oslo først. Og morgenen går greit. Stemningen er der. Jeg gruer meg, men ting går fint. Det er nydelig vær, jeg har god tid, Sten lager matpakke til meg og alt er nærmest idyllisk. Jeg må bare ned i boden og hente skoene mine. Men jeg finner dem ikke noe sted. Jeg leter gjennom alle steder de kan tenkes å være. Borte. Jeg begynner å lete mer voldsomt, river ned esker og gjør alt verre. Frustrasjonen stiger. Jeg VET at det bare er et par sko, men det e rmer enn jeg kan takle. Etter lang leting er jeg helt på kanten av sammenbrudd. Jeg tror kanskje jeg brølte til noen esker. Kanskje lett å le av siden, men der og da kunne jeg ikke hatt det verre. Jeg er så fortvilet og så stresset at jeg får hodepine. Sten foreslår at jeg bare kan ta noen andre sko. For en latterlig idé. Andre sko? Riv ruskende galskap. Hodepinen blir verre. Andre sko? Folk er der ute. Alle i Norge er der ute. De vil kommentere skoene. De vil i alle fall tenke noen tanker eller registrere skoene mine. De vil vite det. Og de vil si «Hurra, hurra, Sebastian» og alt jeg vil er å forklare dem at det ikke egentlig var disse skoene jeg mente å ha på, men noen andre, noen penere, riktignok fra Økonomisko, men det kan man ikke se, man ser ikke at de er billige, det hadde du sett dersom jeg hadde hatt på meg de skoene jeg tenkte å ha på, ikke disse, jeg har fine sko altså, men alt jeg egentlig ville sagt er «Hurra, hurra». Hodet banker. Tiden begynner å bli knapp. Sten ringer en venn, er skoene mine der? Kan jeg eventuelt låne sko av ham?
Jeg husker ikke helt hvordan lenger, men til slutt har jeg både dress og sko. Jeg har flagg. Jeg har matpakke. Jeg har mistet toget. Jeg har en voldsom hodepine.

Vil jeg være med til hans venner på lunsj? Ja, jeg vil det, de er flotte mennesker, men det er for vanskelig. Så jeg sier nei. Det er ikke der jeg skal være. Dagen er ødelagt. Jeg har mistet den siste sjansen min til å gå i tog med klassen min, slik jeg synes lærere skal. På 17. mai i fjor lå jeg hjemme og sov. I dress. Med slufse. Helt utslitt. Flau. Flau over at jeg ikke rakk toget, flau over at jeg er så ubrukelig.

Når jeg våkner finner jeg frem matpakken fra Sten som jeg skal spise alene. Det viser seg å være spiralloff med banan og revet sjokolade.  Så var ikke dagen en fullstendig fiasko.

Muligens fikk noen et svar her. Hvorfor kom han ikke i bursdagen? Hvorfor kommer han aldri på fest? Hva med julebordet? Hvorfor var han så sur? Liker han oss ikke? Joda, mest sannsynlig. Og jeg løy ikke da jeg sa det ikke passet å komme. Det passet ikke. Jeg løy ikke, ikke be meg om å lyve.